Bukkeholstraversen (12.07.1995)  

Hans Petter og jeg parkerte i Leirdalen, ved Hammarstulen. Det var meldt kongevær - sol og vindstille hele dagen gir ofte god temperatur når det er midt i juli. Derfor la jeg opp til en skikkelig rangletur denne dagen - Bukkeholstindtraversen. Det var Hans Petter helt med på! Planla det som en 2-dagerstur, hvor bilen ble stående igjen nede i Leirdalen mens vi overnattet på Leirvassbu etter traversen. Så traske ned veien i Leirdalen dagen etter.

Tidlig på morgenen siktet vi oss inn på Svarttinden. Først måtte vi over ryggen som går nordover fra Sauhøe (1773 moh). Deretter nådde vi første hinder, som kan være et stort hinder om det er mye vann - kryssing av elva Søre Illåe. Nå lå det heldigvis igjen en del snøflekker, så elva var stort sett dekket av snø, særlig lenger oppe. Vi gjorde oss noen kilo lettere ved å liste oss over... så kom motbakken, eller Skardbakken som det står på kartet. Vel oppe på Svarttinden (1936) var dagens lengste oppoverbakke unnagjort. Det skulle bli mange flere høydemeter, men de ville komme i stort sett små stykker.

Nå begynte moroa! Vi nådde Bukkehøe N2 (2084, eller 2078 på kartet). Der satte Hans Petter seg godt til rette utpå kanten for å slappe av og nyte utsikten. Jeg ruslet noen meter til og fikk se at Hans Petter satt på et stilig og temmelig stort overheng! 200 meter med luft rett ned! Tilvenningen til luftige rygger var hermed unnagjort for hans del. ;)

Etter dette ventet dagens høyeste topp snart - Bukkehøe (2314 moh), men først over Nørdre Bukkehøe (2100). Ryggen som leder opp mot Bukkehøe virket på avstand litt vel luftig. Ble en liten klump i magen, men da vi kom inntil ryggen så det mye lettere ut, og det skulle vise seg å være enkelt opp. Etter labbing over breen og en del snø litt nord for Bukkehøe, nådde vi toppen av Bukkehøe i et fantastisk vær. Shorts og t-skjorte var passende antrekk på over 2300 meter. Vi startet turen i shorts, og beholdt denne på helt til vi nådde Leirvassbu ved 22-tiden.

Fra Bukkehøe (2314) ble det ordentlig berg og dalbane over de vestre Bukkeholstindan, som alle har nesten samme høyde. Det gikk i jevnt tempo, men ikke noe stress. Da vi ankom Midtre Bukkeholstinden Vest (2135) tok vi en lang pause. Vi satte oss godt til rette, nøt sol og utsikt, og pratet om litt av hvert i over 1 time. Dette kunne ha vart i en evighet for vår del... Makan til frihetsfølelse å sitte der blant tinder og breer, og kun høre vår egen stemme! En sånn dag måtte utnyttes til fulle! Vi kunne ha rukket over flere topper ved å ta noen avstikkere her og der, men det var ikke noe tema. Bukkeholstindtraversen hadde mange nok topper å by på selv når vi gikk "straka vegen". Viktigste var å nyte dagen og fjellet!

Vi fikk revet oss løs etter hvert, og neste etappe så spenstig ut. Ryggen mot Store Bukkeholstinden (2213) virket luftig, og det er den. Særlig fra Midtre Bukkeholstinden Øst (2154) smalner det ordentlig inn. Dette var som lekeland for oss - vi koste oss i bøtter og spann i sånt terreng. Ikke vanskelig, men et sted gikk vi langs med eggen da det virket litt ustabilt å gå oppå selve eggen. Godt fornøyde etter den siste strekningen kom vi til Store Bukkeholstinden med et smil om munnen. Dette var livet! :)

Etter en liten stund på toppen, så vi ned på dagens siste topp - Søre Bukkeholstinden (2058). Det ble litt leting etter beste rute en liten bit i det bratteste partiet sørøst for toppen av Store Bukkeholstinden (2213), men så mer berg og dalbane, og vekselvis bre og ryggvandring til Søre (2058). Vi gikk over noen småknauser på ryggen som den gang ikke sto oppført i noen lister. Det begynte å bli sent på ettermiddagen da vi nådde toppen av Søre Bukkeholstinden. Nå begynte jeg å bli sliten, og Hans Petter kjente nok også at det snart ville være godt å ramle inn på Leirvassbu. Men veien dit var ennå lang. Først skulle vi ned en del høydemeter. Vi sonderte litt skråningen ned mot Visdalen, og fant ganske snart en snøfonn som skulle vise seg å være lang, veldig lang! Noe bratt øverst, så jeg som var først tok det litt pent. Snøen hadde perfekt konsistens for surfing på skosålene, så noen meter lenger nede slapp jeg meg løs og suste nedover. Ved å justere vinkelen på skoen kunne jeg avpasse hastigheten og beholde full kontroll. På et lite blunk var 300 høydemeter unnagjort!

Etappen som gjensto, gjennom Kyrkjeglupen, var drøy nå, men ved 22-tiden ankom vi Leirvassbu. Det smakte godt med en dusj, og likeså gjorde maten vi fikk. Selv om vi kom etter siste bordsetning, var det ikke noe problem å få mat på herlige Leirvassbu.