Surtningstinden med hyggelig turfølge (19.09.2015)

Det blåste, regna/sludda i byger og skyene lå ganske tett rundt toppene på Leirvassbu denne morgenen på peakbook-treffet. Jeg må si at jeg ikke var særlig motivert for en tur på Surtningstinden, da lista ikke kunne avsluttes i dag likevel. (Måtte gi opp tett under Mannen i Maradalen i forrige uke.) Men med hyggelig turfølge, skulle det vise seg ikke å bli så verst likevel. Både kolla (Kolbjørn Tjessem), JPV100 (Jan Petter Vad), Chris (Christian König), Øyvindbr (Øyvind Brekke) og Nils (Nils Haugene) slang seg med - ikke dårlig for en topp som var under totusen meter!

Ekstra stein i sekken
Praten gikk lett og uanstrengt innover Gravdalsveien, og vi tok en kort drikkepause der t-stien til Smørstabbreen tar av. Øyvind messet så masse om trening at vi oppildnet ham til å legge litt stein i den digre sekken sin, og jammen slo han flirende til på øyeblikket! Fra før bar han på en haug med klatreutstyr, klær og mat. Da jeg ville ta bildet av dette, oppdaget jeg at kamerabatteriet var flatt. Gps-en var glemt hjemme. Joda, innstillingen til denne toppturen var rimelig halvhjerta. Merkelig hvor fort motivasjonen kan svinge, alt pga en forbasket mann i Maradalen.

Gløtt av sol opp breen
Så fulgte vi stien opp mot bandet mellom Stetind og toppen, og søkte mest mulig snøflekker, da ura var sleip og glatt. Fra bandet og opp foreslo jeg direktevarianten opp breen, som så snill ut. Det måtte litt overtalelse til før alle var med på dette, og nederst var det da jammen hardt nok. Jeg (og Nils) hadde staver og syntes det var helt kurant. Jeg sparket litt trinn i omsorg for de andre, men etter hvert ble det mykere og noe slakere terreng. I et par minutter kikket til og med sola fram, og vinden tok en mikroskopisk kort pause. Vi fikk i alle fall sett toppen fra breen.

I øverste del blåste det friskt igjen, og en svær bresprekk gapte med kjeften til oss, men var heldigvis lett å omgå. Så var det greit terreng, men sleip ur delvis dekket med snø til topps. 2:20 hadde vi brukt i moderat tempo. Det ble et minimum med fotografering da ingen andre topper kunne anes, noen syrlige kommentarer fra Øyvind om hva vi kunne ha sett, og ellers litt depping og galgenhumor fra de fleste oppi alt sammen. Enigheten manifesterte seg dog rundt at godt turfølge på slike turer kanskje forsvarte meningsfullheten, når været var slik det var.

Gjennomtråkk/bresprekk
Ned igjen gikk det betydelig lettere over snøen/breen, men et par steder forsvant stavene mine dypt nedi, og jeg rygget litt unna. Jammen forsvant foten i et lite hull, som åpenbarte en mindre sprekk også. En grei påminner om hva vi drev på med uten tau. Jeg ble litt nøyere med sonderinga med stavene nå.

Nede på bandet syntes kolla (Kolbjørn Tjessem) det var så usigelig moro med sleip og våt steinur, at han forlot oss andre, for å gå oppom Stetind i tåka også, selv om han hadde vært der før. Litt lenger ned gjorde gruppa mytteri mot veivalget mitt videre; jeg ville følge mest mulig snø, som betød en rett sørlig retning helt ned til Gravdalsveien. De andre fulgte fra høyde 1518 m en ganske østlig linje tilbake. Likevel møttes vi nøyaktig samtidig på det punktet de kom ned på ved Gravdalsveien.

Ganske våt tilbake etter 4:45 på tur. Dette var nest siste på lista for min del, og jeg lurer på hvor lenge jeg skal vente før den blir fullført...

Manipulert gps-spor fra Jan-Petter... noe av ruta er tegnet inn i etterkant.