Uranostraversen og Sagi (28.08.2014)

En langhelg i Koldedalen

Vi kjørte til Jotunheimen i strålende sol og blå himmel en torsdags ettermiddag. Værmeldingen for fredag var bra så vi hadde tenkt å gå Uranostraversen den dagen. Jammen skulle det bli fint med luft under vingene OG utsikt. Det gledet vi oss stort til, Morten og jeg. Resten av helgen ville vi bruke på det som var av hittil ubestegete 2000-metertopper i området: Sagi-ryggen, Mjølkedalspiggen, Falketind (for min del) og Stølsnostindene. Vi kom fram til veis ende i Koldedalen tidlig nok på kvelden til at vi hadde lyst til å gå litt innover i terrenget før vi slo opp telt. Da fikk vi med oss solnedgangen bak Hjelledalstinden og Falketind også. Stas.

Uranostraversen uten utsikten

Fredags morgen skulle vi jo våkne opp til at sola stekte på teltet. Av en eller annen grunn slo det feil og det så mistenkelig grått ut da vekkeklokka ringte klokka seks. Men det finnes som kjent et fenomen kalt morgentåke og det var nok det vi hadde med å gjøre her - det var vi veldig enige om.

Etter å ha gått litt nordover fra teltplassen kom vi inn på en sti som både var vardet og ganske tydelig her og der. Da vi kom opp en skråning hvor stien fortsatte bortover mot Uranosbreen, forlot vi den og startet på ryggen opp mot Søre Uranostinden. Omtrent her var det slutt på sikten og begynnelsen på tåken. Selv om sikten ikke var spesielt god, var det greit å finne veien. Det var egentlig bare å følge ryggen. Vi passerte Søre Uranostind, men det fikk vi egentlig ikke med oss før hadde kommet nesten hele veien opp til hovedtoppen. Et stykke etter S2 havnet vi på en hylle litt ned i fjellsiden på vestsiden av eggen. Der var det veldig bratt – det kunne man se selv om det var tåke. Morten fikk øye på en slynge, så vi tenkte at veien videre gikk der. Da Morten kom nærmere slyngen viste det seg at det ikke var verdens beste veivalg opp der likevel. Mens han stod oppi veggen og funderte på hvordan han skulle komme seg videre, konkluderte jeg med at det som var vrient for Morten kom til å være enda mer vrient for meg, så jeg gikk litt tilbake for å se om jeg fant en alternativ vei. Det gjorde jeg. Det var to flytt opp til en hylle overfor den jeg stod på og derfra så det greit ut videre. De to flyttene var egentlig greie, men med litt baktung sekk og veldig bratt og utsatt ned bak meg, føltes ikke de to flyttene så greie ut likevel når jeg først holdt på med dem, men da var det litt sent å ombestemme seg. Jeg kom meg opp på den hylla uten å dette ned. Derfra gikk det greit et stykke videre, men så måtte jeg rundt en stor steinblokk hvor det også var litt utsatt og som jeg måtte smyge meg veldig forsiktig rundt. Da jeg hadde gjort det ropte jeg et par ganger på Morten uten å få svar. Med en litt livlig fantasi var det plutselig veldig lett for meg å forestille seg hvordan det ville føles dersom det skulle vise seg at han hadde falt ned, men før jeg rakk å forestille meg hva man i såfall skulle ha sagt til familie og venner, så hørte jeg at han ropte på meg et sted i tåka overfor meg. Og jeg som trodde han fortsatt holdt på med å komme seg opp til der hvor jeg var! Det var bare å følge på videre oppover mot eggen igjen.

Etterhvert kom vi dit hvor eggen er så smal som en knivsegg. Blanke sva på hver side som forsvant inni tåka etter et par meter. Det var bare å bruke forestillingsevnen til å bytte ut det store grå tomrommet med den utsikten man har sett på bilder, og trøste seg med at neste gang man går denne turen skal man jammen få se alt man gikk glipp av denne gangen her. Siden det blåste friskt over eggen og siden vi gjennom tåka ikke helt så hvor veien gikk videre, valgte vi å likeså godt ta på sele og sikre over her. Det var vel strengt tatt ikke helt nødvendig for det var et fint riss til føttene bortover på høyresiden av eggen, og man kunne bare holde seg fast i toppen av eggen mens man traverserte bortover. Dessuten var fjellet relativt tørt og fint. Men, men. Vi var i allefall på den sikre siden nå, da. Da jeg hadde kommet over eggen og var på vei opp til standplassen der Morten stod ble det plutselig utsikt bakover. Ai, ai! Hele veien vi hadde gått fra S2 og hit kom plutselig til syne – wow! Hadde vi virkelig gått hele den veien? Tydeligvis. Jeg ville veldig gjerne ha kameraet, men før jeg kom så langt som til å få det ut av sekken var hele Uranosryggen forsvunnet igjen, og det eneste jeg fikk knipset var et hull i tåka ned mot Urdadalen. Akk, ja. Vi sikret littegrann til videre oppover selv om det var lettere klyving her enn det vi gikk usikret før eggen.

Så var vi omsider på toppen av Uranostinden. Vi fant et fint sted i ly for vinden litt nedenfor varden. Der skulle vi sitte og spise lunsj og vente på at morgentåken (som nå strengt tatt var formiddagståke) skulle drive bort. Mens vi ventet på det, hørte vi plutselig stemmer i tåka og ikke lenge etter dukket det opp en sherpa som hadde med seg to gutter på guidet tur fra Fondsbu (de hadde gått fra Koldedalen, altså, ikke hele veien fra Fondsbu). De skulle tydeligvis ikke vente på utsikten. Vi ventet litt mer på utsikten etter at de hadde gått videre, men så gav vi opp vi og. Tåka var bare vrang og ville ikke flytte på seg uansett hvor mye vi ville at den skulle forsvinne. Etter den turen vi hadde vært gjennom for å nå toppen virket ikke eggen videre spesielt luftig. Mulig det hadde noe med tåka og gjøre også, men det føltes helt fint å gå bortover her. Så ble ryggen plutselig merkbart bredere og i stedenfor tomrom på hver side av kroppen hadde vi plutselig steinur på hver side av kroppen. Vi kom ned til skaret der man kommer opp hvis man skal gå til Uranostinden via Uranosbreen. Der var sikten litt bedre, for nå kunne vi faktisk skimte breen nedenfor oss.

Slingsbytinden med litt av utsikten

Akkurat da vi begynte å gå oppover mot Slingsbytinden skjedde det vi hadde ventet på hele dagen: UTSIKT! Plutselig var det et hull i tåka og gjennom det hullet kunne vi blant annet se Stølsnostind og hele veien bort til Jostedalsbreen. Der borte så det ut til å være fint vær. Fram med kameraet! Toppen av Uranostinden var sta og ville ikke fram nå heller. Vi holdt oss på toppen av Slingsbytinden helt til utsikten tok slutt og det ble grått igjen. Da gikk vi nedover mot breen. Da vi satt ved brekanten og trykte i oss en brødskive mens vi tok på stegjern, kom en mørk skygge til syne et stykke opp i tåka. Vi var først litt usikre på om det var Uraknatten eller Mjølkedalspiggen vi så, men det skulle vi jammen finne ut av. Dermed fikk vi oss en liten avstikker opp på Uraknatten også (det viste seg at det var den vi hadde sett). Utsikten fra Uraknatten var helt lik den vi hadde hatt på Uranostinden, så vi hang ikke på toppen i mange sekundene før vi gikk ned på breen igjen.

Etter hvert som vi gikk nedover breen kom vi under tåka. Det var nesten så Uranosryggen kom til syne et par ganger, men den gjorde det aldri ordentlig. Best for den! Når det først skulle være morgentåke og formiddagståke, kunne det vær så god å være ettermiddagståke også. Vi så Langeskavltinden så vidt, og Uraknatten som vi nettopp hadde vært på. Da vi kom ned av breen syntes vi det så best ut å gå på vestsiden av 1518-brevannet, for der så det ut til å være litt mer fast fjell. Derifra virket veien tilbake til teltet mye lengere enn tidligere på dagen. Dessuten surret vi oss rundt høyde 1428 på østsiden – så det ble en ørliten omvei. Når vi begynte å nærme oss slutten av vandringen oppdaget at det var masse blåbær i området rundt teltet. Forrett før middag! Det smakte godt til en avveksling fra den faste turmaten. Den kvelden lå vi i soveposen og hørte at det begynte å regne. Det var bare fint, var vi enige om, for da kunne det regne fra seg i løpet av natta.

Værhard tur til Søre Sagi

Som evige optimister hadde vi satt vekkeklokka på seks. Skulle det nå bli en dag med sol og fint vær, så skulle vi neimen ikke sove den bort! Åneida, vi skulle få med oss både Sagi-traversen og Mjølkedalspiggen. Var i allefall planen. Inntil vekkeklokka ringte og det kom for en dag at utsikten fra lufteluka i teltet var grå. Mørkegrå. Med regninnslag og et tungt skydekke som hang godt nedtrukket over alt som var av 2000-meterstopper. Æssssj. Vi sover litt til, da. Det ble litt småslumring på begge parter. Motivasjonen var ikke helt på topp til å gå den samme anmarsjen som dagen i forveien, ikke i dette været. Det ble en ubestemmelig og litt treig morgen i teltet hvor vi ikke helt greide å bestemme oss for hva som fristet mest (eller minst) av de vidløftige planene vi hadde. Men er man på tur, så er man på tur og det var ingen vits i å ligge og kope i teltet hele dagen heller. Så klokka halv ni var vi omsider avgårde – med kurs mot Uranosbreen. Helt i tråd med den planen som opprinnelig var tenkt.

Terrenget var likt som dagen før. Været var litt våtere. Denne gangen fulgte vi den moreneryggen som deler vannet på 1518 i to – og ettersom det var en ganske tydelig sti der, var det en lettere adkomst til breen enn å følge vestbredden av vannet (som vi gjorde dagen i forveien). Et bittelite stykke oppover på breen gikk vi inn i nullsikten, noe som fikk breen til å virke ganske lang og ensformig. Oppover og oppover og oppover uten noe annet å se på enn tåkebre og han som gikk først. Ikke noe galt med noen av delene selvfølgelig, men likevel. Det hadde gjort seg med litt fjellutsikt på hver side av breen.

Det hadde allerede regnet og blåst en god stund, men da vi kom på høyde med Uraknatten tok vinden tak for alvor. Den driver bare og blåser vekk tåka, mente Morten, og jeg var enig. Ingen grunn til å henge med hodet på grunn av litt ruskevær (annet enn for å beskytte ansiktet mot regnvinden). Det var ikke så himla god sikt, så vi havnet nok litt lenger vest enn det som var lureste vei. Der var det bratte sva med mose på, noe som var kjipt når fjellet var vått, og enda kjipere med vindkast som blåste en stakkar ut av kurs hele tiden. Vi hadde allerede utelukket alt som involverte tau og sikring, men nå vurderte vi også å bare snu og stikke tilbake til teltet. Samtidig ville ikke fjellnerdedrivkraften la seg overvinne så lett. Det var jo innmari kjedelig å skulle snu etter hele den anmarsjen, uten å ha kommet seg på en eneste topp! Så i kjent stil ble vi enige om å fortsette bare litt til. Etter at vi hadde fortsatt litt til, ble vi kvitt mosen og fjellet var bedre og mer fremkommelig. Så da fortsatte vi med å fortsette litt til. Vi fortsatte litt til hele veien opp til Søre Sagi. Rett før toppen var nok klyvingen i utgangspunktet ikke spesielt vanskelig, men ved noen utsatte punkter måtte vi nå passe ekstra godt på å ikke bli blåst altfor mye ut av balanse. På toppen var det så kraftig vind at jeg hadde litt småproblemer med å holde meg oppreist, så det ble litt halvveis kryping uten sekk de siste meterne ut til toppvarden. Siden vi allerede hadde konkludert med at det var hit, men ikke lenger, og siden vi ikke så noen grunn til å endre på den konklusjonen nå, kløv oss ned til der hvor vinden romsterte litt mindre et stykke under toppen. Der spiste vi toppseigmenn og brødskive før vi fortsatte nedstigningen. Jeg var kald på fingrene, så jeg prøvde å gå mest mulig uten å støtte meg med hendene, for da kunne jeg bevege fingrene mens jeg gikk. Det var ikke bare lett med brå vindkast i hytt og pine og mye løse blokker. Våte ullvotter og frostplagede fingre var ikke kjempekompatibelt, men jeg hadde fått det for meg at jeg skulle smake min egen medisin, og takket nei til det veldig generøse tilbudet jeg fikk om å låne vindvotter. Mine egne vindvotter har aldri tidligere blitt glemt, og vil nok etter denne turen aldri glemmes igjen. Effektiv læring.

På vei ned igjen gikk vi en litt lettere rute enn på vei opp, men da havnet vi også litt lenger øst. Det gjorde ingen ting, for Morten fant en snarvei til oss på østsiden av Uraknatten. Det var deilig, for da slapp vi en ekstra runde med av og på med stegjern og tau. Nå var det bare å holde seg på breen hele veien ned til brevannene. Etter snarveien, et godt stykke ned på breen, var det litt sikk-sakk mellom bresprekkene, men det var bare fint med litt variasjon. Det er utrolig mange fascinerende formasjoner og hull, og kanaler og tuneller både med og uten vann i på en bre! En gang tror jeg faktisk at jeg vil være en hel dag på en bre og bare glo og ta bilder. Men da skal det være sol. Fem meter før vi var av breen tråkket jeg skikkelig over, noe som resulterte i en forholdsvis vond ankel. Er det ikke typisk. Det fine var at det var motsatt bein av det som har et vondt kne, så da ble plagene fordelt ganske bra.

Hjematt

Det ble ikke fint vær på søndagen heller. Om mulig var det enda litt gråere enn dagen i forveien og det regnet på teltet. Egentlig var planen å gå på Falketind og Stølsnostindene. Reserveplanen var å gå på Hjelledalstinden. Ingen av oss var spesielt fristet til å følge verken planen eller reserveplanen, men Morten ville ikke ha på seg at han ikke gikk på tåketur: «Jeg blir med hvis du veldig gjerne vil», sa han. Jeg sa det samme tilbake, og så bestemte vi oss for at vi heller skulle returnere til Koldedalen i godvær - kanskje en eller annen gang til neste sommer.