Gaustatoppen (21.03.2015)

Sola skulle skinne fra skyfri himmel hele dagen og jeg var i hundre fordi vi skulle på dagstur til Gaustatoppen. Der har jeg aldri vært før. Det ble tidlig avreise fra Oslo, men med en liten avstikker på bensinstasjonen i Rjukan og en litt treig bil i oppoverbakkene var vi ikke klare til avmarsj fra vinterparkeringen på Svineroi før nærmere halv elleve. Da var det allerede litt folk i omløp, ikke så rart, for det var en nydelig dag. Det hadde kommet et par centimeter med tørr nysnø på et hardt og fint underlag og himmelen var knallblå. Til å begynne med måtte vi ha av oss jakke og et lag ull, men da vi kom opp på rundt 1400 moh begynte vinden å ta tak. Selv om det ikke blåste så voldsomt var det tross alt en del kuldegrader så kjølingseffekten ble stor nok til at det var godt å få på jakka igjen og pakke inn hodet med ullbuff og hette. Det ble etter hvert litt hardere og siden de fleste av oss (ikke jeg) hadde med skarejern, tok vi en liten stopp for å sette på disse. Jeg fikk låne et til den ene skia. Det var strengt tatt ikke nødvendig med skarejern, for folk kom seg opp med fjellski, men siden de nå uansett var med så trengte de ikke å ligge i sekken og blomstre heller. Vi fortsatte oppover og når vi kikket ned bak oss kunne vi se at hele fjellsiden var dekket av folkemengder. Vi hadde tydeligvis kommet av gårde litt før hovedrushet likevel.

Vi kom opp til Gaustatoppen Turisthytte og der luktet det vafler! Jammen flaks at noen i følget hadde vært oppegående nok til å ta med penger. Det var godt å komme litt i ly for vinden så vi spiste likegjerne lunsj der inne også. Det ble meg fortalt at vi nå var på Gaustatoppen. Ikke selve toppen-toppen, vel? Det kunne jeg nemlig ikke få til å stemme med hva jeg husket av kartet, og det gav jeg uttrykk for. Da ble det meg fortalt at folk flest pleide å si at de hadde vært på Gaustatoppen når de kom seg hit. Dessuten var det bare nesten flatt videre bortover til den ekte toppen. Jeg kjente uroen komme sigende….særlig fordi turfølget mitt var der for å stå på ski nedover og ikke nerde med uvesentligheter som hva som er høyeste punkt på en topp og ikke. Heldigvis løste det seg da vi ble enige om at de andre ville kjøre ned i én av rennene på østsiden av toppen, og da måtte vi jo uansett gå et stykke bortover eggen. Jeg for min del hadde ingen planer om å kjøre ned noen annen vei enn den slakeste og dessuten hadde de andre tenkt til å gå opp én gang til for å få én nedkjøring til. Det var også noe jeg ikke syntes at jeg trengte fordi jeg fortsatt er litt pinglete på å kjøre ned. Løsningen ble da at vi delte oss, noe jeg syntes var helt ypperlig, for da kunne jeg rusle bort til den ekte toppen OG ta meg god tid til å fotografere så mye jeg orket. Etter at jeg hadde sett på de andre sette utfor ned i den utvalgte renna, hvor det for øvrig hørtes litt hardt ut, fulgte jeg «snøstien» langs eggen videre det siste stykket bort til toppen. Det var mye snø, og faktisk myk nysnø, så det var veldig enkelt og greit å ferdes der. Utsikten var fenomenal og vanskelig å løsrive seg fra. Når jeg omsider fikk løsrevet meg gikk jeg tilbake til skiene mine som stod igjen ved turisthytta. Et stykke nedenfor hytta var det satt opp noen staker i en trasé som gikk litt sørøst nedover fjellsiden. Der var det fint for sånne som meg – passelig bratt og god plass til litt stor sving-radius. Etter hvert gikk stakene litt vel langt sørøst, så da krysset jeg nordover til jeg kom inn på sporet vi hadde fulgt opp. Herfra var det knallføre og jeg tok meg selv i å synes det var fryktelig gøy å kjøre nedover, jeg som vanligvis pleier å føle et snev av bekymring når jeg står på randoski. Kanskje det er håp for meg likevel. Den siste lille kilometeren langs veien var snøen i sporet nesten slitt bort. Litt forskjell fra da vi kom. Vel nede på parkeringsplassen igjen var det bare å slenge utstyr bak i bilen og kjøre hjemover til Oslo. Selv om det ble noen timers bilkjøring i hver ende var det definitivt verdt det på en dag som denne – en skikkelig knalltur, var det!