1. mai-helg på Finse (30.04.2015)

Morten inviterte til 1.mai-helg på Finse, hvor målet var å komme seg til topps på de to fylkestoppene Hardangerjøkulen og Folarskardnuten. Etter litt fram og tilbake endte vi opp med å bli en gjeng på åtte som skulle avgårde. Jeg rakk akkurat å gjøre meg ferdig med årets første eksamen før jeg møtte resten av folket på Oslo S. en torsdags ettermiddag. Det skulle bli deilig med en skikkelig telttur igjen! Togreisen gikk greit og vi taslet over Finsevannet og fant oss en egnet leirplass. Her satt vi opp teltene, og gravde latrine og sosial ansamlingsgrop med sittebenker og plass til primusene. Det snødde lett helt til vi la oss.

1. mai-feiring på Hardangerjøkulen

På morgenen den 1. mai våknet jeg av at snøen som la seg på teltet kvelden før raste ned langs sidene av teltduken. Klokka var sju og jeg følte meg våken, så jeg pakket meg inn i ull og ytterklær og tasset rundt i leiren og tok bilder mens jeg ventet på at det skulle bli stå-opp-tid for de andre. Jammen så det ut til å bli en fin dag. Det tok ikke lang tid før sola begynte å varme godt, og innen alle var oppe og klare til avmarsj var det ikke lenger jakkevær. Vi fulgte kvistet løype opp forbi Appelsinhytta og videre opp til Jøkulhytta på Hardangerjøkulen. Føret var magisk bra – fersk puddersnø og relativt stabilt blåswix-føre (i allefall oppe på breplatået). Moro til folket. På Jøkulhytta var det naturlig nok folksomt, men folkemengden avtok noe når vi gikk videre bort til det høyeste punktet (1861) på jøkulen. Der gravde vi oss en sitteplass og feiret 1. mai med topplaban, brun drikke av ymse slag og sol i ansiktet. Det trakk litt mer her oppe på breen, så jeg var glad for at dunjakka var med. Overalt rundt oss hadde det samlet seg skyer i horisonten, men Hardangerjøkulen forble skyfri av en eller annen grunn. Skikkelig stas med finværstur! Etter lunsjpausen tok oss en avstikker bort til Olavsvarden som så smått hadde begynt å tre fram fra snøkamuflasjen sin. Etter det skrådde vi oss inn på den kvistete løypa igjen og fulgte den nedover til vestsiden av Finsevatnet og hjem til campen.

Toppturer på Hallingskarvet

På lørdagen stod det langtur på planen. Fylkestoppen til Buskerud, Folarskardsnuten, skulle bestiges, og Morten hadde dessuten skaffet en oversikt over hvilke andre toppunkter vi ville ha med oss på veien dit. Avreisetidspunktet var satt til klokka åtte, og klokka 08.03 var både ski og ansikt smurt med henholdsvis blåswix og solkrem, og vi var klare for å starte på skituren. Vi krysset jernbanen over tunnellen og begynte på oppoverbakkene til flata mellom Jomfrunuten og Kvannjolnuten. Derfra fulgte vi mer eller mindre den traseen der sommerløypa går. Været var enda bedre enn dagen før, så det tok ikke lange tiden før morgenkalde tær var tint opp og solkremen begynte å renne ned i øynene. Etter et par kilometer forlot vi sommerløypa og skrådde østover mot Kyrkjedørsnuten som ble dagens første topp.

‹

›

Av følget på seks var vi tre som var supermotiverte for å legge ruta om Kyrkjedørsnuten, så de andre ble igjen og tok seg en pause i sola mens vi tre dro på topptur. Fra avstand var det litt vanskelig å vurdere om det i det hele tatt gikk an å komme seg helt til topps - toppen så ut til å være godt polstret i hard is og snø, men vi bestemte oss for å gjøre et forsøk likevel. Da vi kom nærmere viste det seg å være ganske grei skuring, men et par meter rett oppunder en stor stein hadde litt hardt/isete underlag og var litt utsatt om man skulle skli ut på en uheldig måte, derfor gravde Morten noen fottrinn til oss. Det funka fint og snart hadde vi kravlet oss opp på toppvarden alle tre. Stor stas med utsikten!

Ferden gikk videre over Hallingskarvet og på vei mot Folarskardnuten kom vi oss oppom diverse småtopper; Nord for Lengjedalsvatnet, Vest for Hellevassfonni, og Vestre Folarskardnuten. Da vi begynte å nærme oss Folarskardnuten var det bare Morten og jeg som hadde interesse av å slenge innom Nordøstre Folarskardnuten, så de andre gikk i forveien til varden på Folarskardsnuten mens vi fikk utløp for nerdebehovet. Vi møttes igjen på Folarskardnuten og hadde turens første (og velfortjente) sittende lunsjpause. Klokka var rundt halv fire så det var godt med litt skikkelig mat innabords.

Jeg var litt spent på nedfarten fra Folarskardnuten, for jeg visste at det kunne være litt bratt der, men det var åpenbart mange som hadde kjørt ned i østflanken denne dagen. Fullt av plogespor overalt. Nedkjøringen gikk greit ganske lenge, men så syntes jeg at det ble såpass bratt at jeg ville ha av skiene. Det var flere fotspor nedover her, så da følte jeg meg litt mindre feig. De andre kom etter, og tok av seg skiene de også, så da følte jeg meg enda mindre feig. Det var likegreit at skiene var av, for vi kom til et punkt der man måtte over et lite steinsva med en bratt skrent rett under. Snøen i underkant av svaet (som man måtte tråkke i for å komme over hindringen) var råtten og løs, så det var om å gjøre å trå forsiktig så man ikke raste utfor. Etter oss kom to damer med den største, mest båtlignende pulken jeg har sett noen sinne, og vi fikk ropt til dem at de måtte gå opp for å finne en annen og mer pulkvennlig nedfart. Alle kom seg trygt over hindringen og etter dette var det greit ned til bunn av Folarskardet. Nedenfra kunne vi se at det nok fantes en enklere vei enn den vi hadde valgt, og heldigvis hadde pulkdamene kommet seg dit. Det så vanskelig nok ut å få pulken ned der, så det var nok lurt av dem å ikke følge etter oss. Nå ventet det slake fine utforbakker ned til øvre Hellevatnet, men på grunn av delvis gjennomslagsføre ble det litt knall og fall på samtlige av oss.

Hjem igjen gikk vi på undersiden av skarvet - mer eller mindre samme løypa som Skarverennet går. Jeg begynte å få litt vondt i kneet mot slutten så da ble det litt sneglemodus, men humøret steg et par hakk da vi fant en ukjørt side ned mot Finse som hadde masse mykt silkepudder på seg. Etter 46 kilometer og 12, 5 timer i relativt varmt vær ville visst kroppen gjerne ha hatt mer enn de 2 literene med drikke som den fikk i løpet av dagen, så da vi kom til Finse kjøpte jeg meg en flaske eplemost som ble unnagjort på fire-fem slurker. Det er den beste eplemosten jeg har smakt noen gang.

Tåkete avslutning på Store Finsenuten

Den siste dagen gikk ikke toget vårt før 14.35, så da skulle vi fint rekke en tur til Store Finsenuten. Favorittfenomenet morgentåke velsignet oss med en ganske så hvit utsikt fra omtrent 1400 moh og opp, men la ingen demper på lysten til å komme seg til topps. Det tok i midlertid litt tid oppå platået nord for toppunktet, for der var det ikke råd å se noe som helst - hvor var det bratt ned og hvor var det bare dumper i terrenget? Det gikk med andre ord svært sakte, for vi hadde ikke tenkt til å forulykke. Jeg var på et tidspunkt litt stressa for at vi skulle gå glipp av toget, men da vi omsider fant toppen og følte oss ferdig med den, gikk veien tilbake mye raskere siden vi nå hadde spor å gå etter som vi visste var trygge. Det kom tilogmed et par gløtt av utsikt og det var litt stas, gitt. Nede på stasjonen igjen hadde vi god tid til å kjøpe vaffel, før toget kom og menneskemassene skulle få plass til ski, sekk og seg selv inni vognene. Det var visst ikke bare vi som syntes 1. mai feires best til fjells!