Semelholstindtraversen - turen med alt. (20.09.2015)

Semelholstindtraversen - en luftig dag

Under peakbooksamling på Leirvassbu var jeg så heldig å få bli med på den oppsatte turen over semelholstindtraversen. Sekken ble pakket med stegjern, isøks, hjelm, klatresele, tau og karabiner...noe som tyder på en fin tur om man får bruk for utstyret.

Vi kom oss greit avgårde ca 09:15 med den etterhvert ikke så ukjente Sondre Kvambekk som fører. Øyvind, Geir Arne, Roger og undertegnede kom godt avgårde opp siste rest av leirdalen inn mot Visbreen og Semelholstinden. En gruppe som skulle over urdadalstindene ble nesten tatt igjen til tross for nesten en times forsprang så tempoet var det ikke noe å si på.

Vel fremme på høyde med Semelholstinden tok vi av mot høyre og kryssa den spede starten av Visa, før det bar bratt opp kneika til hengedalen mellom Semelholstind og Urdadalstindene. Det gikk litt videre innover over snøfelt og storblokket ur før vi dreide opp mot ryggen som var starten på eventyret.

Det var grei gåing i litt stedvis løs ur men ikke ille selv om den etterhvert ble dekt av et tiltagende snølag, og vel oppe på eggen kunne vi nyte utsikten mot Semelholstindens nordrygg og Visbreatind. I vest dominerer Kyrkja foran Smørstabbtindene og nordover er Store Bukkholstind et majestetisk skue. Østover var Heilstugutindene helt hvite fra 1900 meterskoten.

Etter en kort rast gikk turen relativt enkelt videre på eggen. Noen snødekte sva utfordret psyken noe, men var helt greie når man hadde en god øverkant å gripe tak i. Etpar hammere ble forsert uten behov for tau, og iløpet avkort tid nådde vi nordtoppen som er litt anonym i forhold til brødrene lenger sør.

Veien videre på eggen krevde tau men en enklere forsering på en hylle nede i vestflanken 20 meter ned for toppen var en raskere løsning, og vi kom oss slik raskt opp på ryggen videre der det smalnet betraktelig til...noen valgte snødekt bre de siste metrene før det etterhvert ble bratt, smalt og glatt.

Tau og sele var definitivt behagelig for turen videre i dag da det etterhvert lå en liten 10cm med snø opp eggen, og Sondre ledet an og sikret ekstra der dette føltes greit. Sakte men sikkert (bokstavelig talt) kom vi oss oppover eggen, og endel krafsing og noen vanskelige glatte sva ble forsert i varierende tempo, og etterhvert var vi oppe på selve toppeggen og kunne se toppvarden 3-400m lenger borte...men 2 timer i tid.

Herfra ble det veeeldig luftig og tidvis nokså eksponert klyving/åling over tidvis smal egg...noen steder minte aktiviteten om riding...men heldigvis var hesten av det rolige slaget. På grunn av snølaget ble det endel baklengs aking over de verste partiene med tausikring over kanten, og til slutt kunne vi stolt ta på toppvarden på Vesttoppen av Semelholstind.

Veien videre var ikke av det enklere slaget heller, og etter noe videre klyving og bøyd fremmarsj kom vi oss over en knaus og befant oss i det lille skaret før cruxet som skilte oss fra hovedtoppen. Dette er den mest krevende passasjen og har nok en fortjent grad 3 klatring i beskrivelsene..og nysnø og os gjorde ikke saken enklere. En standplass ga seg selv...mer enn en halv kvm. var det neppe, og en bunnsikring ble satt og Sondre begynte å føle seg frem og børste bort snø for å finne riss til videre sikring av klatringen mens jeg ga ut tau og sikret.

Det varte litt...og stående i skyggen for å sikre Sondre med vått tau ble en frisk opplevelse, men etterhvert fant Sondre risset han trengte for sikring nummer to, og da var saken biff. Han kom seg opp og fikk rigget toppsikring og det var klart for nestemann opp, og en etter en krafset vi oss opp på toppeggen med tidvis nokså stramt tau.

Som sistemann hadde jeg æren av å få de glatteste takene etter at alle hadde krafsa seg opp, men med hjelp av ren armkraft fikk jeg da dratt meg over det vanskeligste partiet...men det var greit å ha tauet i tilfelle...turen ned til venstre på breen var ikke forlokkende.

Vel oppe på toppeggen var det bare å rigge ned og kveile tau, skifte til votter og komme seg bort til toppvarden. Herfra var utsikten formidabel i dag; klart vær og ingen dis. Mot sør var Semeltinden påfallende da det hadde gått et flakskred av nysnø på breen i nordflanken.

Det ble tid til både niste og en slurk god gammel whiskey, og en duft av brente jernbanesviller la seg over toppen der vi satt og koste oss. Etterhvert gikk det greit nedover mot Visbreen i lettgått ur, før vi til slutt stod på den snødekte breen og gjorde klar til Taulag.

Ned breen gikk høydemeterne unna uforskammet fort da det var tidvis bratt breterreng uten sprekker, men etterhvert som vi kom mot den nedre vestlige delen av Visbreen ble det blåisterreng og mer sprekker så stegjern og øks ble pakket ut. Med stegjern var det grei skuring uten mye labyrintgåing mellom bresprekkene og vi kom oss raskt over på vestmorenen til Visbreen der vi pakket alt breutstyr unna og startet returen ned mot dalen.

Veien ned var lettgått terreng, og ura var nå tørr så da gikk det raskt unna, og vi kunne etterhvert sette oss ned på Leirvassbu med en kaffe og utveksle erfaringer og bilder fra turen. Totalt tok turen drøyt 9 timer og retur til Trondheim medførte at klokka tippa midnatt før jeg kunne lukke ytterdøra.

Med dette vil jeg takke alle i turfølget for en utrolig koselig tur og her spesielt en takk til Sondre Kvambekk for utmerket turledelse og sikker føring over traversen. Slike turer glemmer man aldri, og jeg ser frem til neste tur i samme kategori.

VIDEO: https://youtu.be/nGe1ZVcIODk