Vågakallen (29.06.2015)

Vågakallen er en topp jeg har kjent til lenge etter tidligere turer til Lofoten. Den er kanskje noe av et ikoniske fjell og godt synlig når en kjører sørover fra Svolvær til Henningsvær, så det har vært en topp på ønskelisten min helt siden første gang jeg besøkte Lofoten for noen år siden. Selv om fjellet er kanskje mest kjent for fin klatring, finnes det likevel en god del info om en fottur opp dit og det mye omtalte ’hustaket’ som anses å være det meste utsatte parti på turen. Det var meldt fint vær denne mandagen, min siste dag her denne helgen og jeg hørte med Ann Kristin om hun hadde lyst til å prøve en tur opp Vågakallen da hun var også på ferie i Lofoten. Det viste seg at hun og Per hadde også tenkt seg en tur opp Vågakallen så det virket som en veldig god anledning for å treffes og gå turen i lag. Da ble en tur raskt avtalt og vi ble enige om å treffes ved Djupfjorden kl.10. Det var fortsatt ganske vått på veien etter regnværet så jeg var rimelig skeptisk til å gå over hustaket hvis det var også glatt på fjellet, men vi tenkte at vi skulle prøve å gå så langt vi følte oss trygge.

Det var en fin liten innmarsj langs nordvestsiden av Djupfjorden og stien var grei å følge. Etter å ha kommet frem til nordenden av fjorden prøvde vi å lete etter stien som skulle ta av til høyre opp Durmålsdalen siden vi ikke ønsket å fortsette frem til klatrefeltet. Bommet litt i starten men vi sendte Per foran for å finne stien og snart var vi på veien inn mot dalen. Etter et kort svaparti klarte vi å miste stien igjen så vi måtte prøve å finne en alternativ vei opp. Ann Kristin mente at vi skulle vært litt lenger til venstre for elva da hun hadde vært her for 3 år siden og husket litt av ruten de gikk da. Etter litt klyving kom vi opp og fikk en litt bedre oversikt over dalen. Og så skjønte vi at stien var faktisk litt nedenfor der vi var men ikke langt unna. Det var godt å være back on track igjen. Mye enklere å gå på sti enn å finne egen løype gjennom alle busker og trær. Derfra ble høydemeterne spist opp effektivt og vi nådde en slags gryte like under skaret mellom Vågakallen og Kvanndalstinden. Her var det fortsatt en god del snø men etter å ha krysset dette partiet gikk vi opp ei renne som førte oss opp til skaret. Litt snø i renna også men ganske enkelt å gå opp (vi fant ut på veien ned at det finnes en bra sti på høyre (sør) siden av renna når man er på turen opp). Uansett, det var flott å komme opp i skaret og få kikke ut over havet på andre siden. Veldig fin utsikt i alle retninger, med Kvanndalstinden i sørvest, og Vågakallen mot nordøst. Vi tok en liten pause her før vi fortsatte på stien rundt sørsiden av fjellet.

Etter litt traversering kom vi frem til foten av ei ganske tydelig renne. Vi hadde lest om ei ’gresskledd’ og bratt renne som vi skulle opp, men den her var helt banket ut med snø så vi var ikke helt sikker på om den var den riktige eller ikke. Likevel virket det som ei grei renne å gå opp da vi ikke så mange andre alternativer. Ann Kristin og Per bestemte seg for å klatre opp i midten av renna mens jeg prøvde å komme meg opp på siden av renna for å unngå kalde hender. Jeg måtte gi opp og gå i snøen etter hvert siden steinen var litt fuktig og glatt å klyve på. Det gikk greit å gå opp renna men snøen var ikke særlig bløt, så det fristet ikke å skli ned. Brukte hendene en god del og hanskene ble fort våte så jeg endte opp med kalde fingre likevel. Stakkars Ann Kristin og Per som ikke hadde husket å ta med hansker i det hele tatt! Etter en liten stund var vi nesten øverst i renna og gikk resten av veien opp til ryggen uten problem. Overraskende kjølig der men vi tok nok en liten matpause før vi gikk videre langs ryggen mot hustaket. Fin utsikt for å vandre på fjellrygg og turmålet stod majestisk foran oss. Det eneste problemet vi la merke til var den siste klyverenna opp mot toppen som var tydeligvis helt fylt opp med snø og det så ganske eksponert ut å klyve opp ei bratt snørenne uten noe å bremse et potensialt fall med. Men av og til kan ei renne ser mye brattere ut på avstand enn den er i virkeligheten, så vi fortsatte opp mot hustaket uansett og håpet at denne renna ikke var like bratt som vi trodde.

Først ble det litt klyving i ei smal renne opp til starten av hustaket men ikke noe vanskelig. Bare kaldt i fingrene! Etter å ha kommet over denne renna kom vi frem til hustaket, det som jeg hadde vært spent på å oppleve hele turen opp. Og så fikk vi se ordentlig på den klyverenna. Nå så det enda brattere ut og konsekvensene av å skli var ganske alvorlige. Jeg har klatret bratte renner på vinterstid og vært på nordveggen på Gran Paradiso i alpene så jeg synes ikke at jeg har noe skikkelig høydeskrekk. Men i alle tilfeller hadde jeg i det minste isøks og stegjern. Da jeg så på denne renna her fikk jeg ikke noe glede av å tenke på en tur opp den uten isøks og stegjern med tanke på snøen som vi gikk opp i den første renna som var rimelig solid. Både Ann Kristin og Per hadde samme mening, så det var egentlig bra at alle av oss var enige. Det var uansett en del snøsmelting på selve hustaket som gjorde det litt vått, så vi bestemte oss for å ikke gidde med turen videre. Det virket litt unødvendig å gå over hustaket hvis vi ikke skulle komme oss opp den siste renna. Så vi tok farvel med Vågakallen der, knipset noen bilder av den nydelige utsikten mot Kvanndalstinden og så ruslet oss ned til ryggen igjen.

Turen ned den første snørenna var mye enklere i forhold til forventningene og vi traff flere folk som hadde akkurat kommet frem til starten av renna. Tok en liten prat og fortalte dem at vi vurderte det å være litt for risikabelt å klyve opp den siste renna uten ekstra utstyr, så vi hadde snudd og kommet ned igjen. Resten av turen tilbake til skaret og ned mot Djupfjorden var fort unnagjort da vi benyttet noen snøflekker og cruiset ned i god fart. Kjekt å følge stien hele veien tilbake også, det gjorde turen en fin og behagelig opplevelse! Så det var dessverre et mislykket forsøk på Vågakallen denne gangen men likevel en veldig flott tur og ganske spennende å oppdage et nytt turområde for min del. Håper det blir flere anledninger for å dra tilbake og prøve turen på nytt senere i sommer. Tusen takk for en utrolig fin dag Ann Kristin og Per!