Vindfullt på Hodlekve (07.02.2015)

Det var slutt på det fine været fra dagen før, nå var det ytterkanten av stormen "Ole" vi fikk med å gjøre. Vi kjørte til Hodlekve alle sammen, og tenkte å gå oppover mot Blåfjell så langt vi kom. Selv på parkeringa var snøfokken frisk, og ingen i de to andre bilene hadde lyst til å gå på tur mer. Dem om det, jeg, Stina, Angjerd og Vegard hadde ikke kjørt helt til Sogndal for å sitte på kafé, og gikk avgårde. Fyren i skiheisbua som passet på den stengte Rindabotn-heisen så rart på oss. Vi vinka.

Snart dukket det blå flekker opp på himmelen, vinden kom og gikk i skogen, og plutselig stod vi der i sol og nøt utsikten utover dalen. Mye bedre enn kafé, syntes nå vi! Vi snodde oss oppover, langt unna alt som kunne være 30 grader, og kom snart til tregrensen. Der var Ole gitt! Jeg gikk ti meter bak Vegard, kunne knapt se ham, og sporene hans var allerede helt visket vekk. Vi prøvde en stund å gå bort til toppen av skiheisen, som vi tidvis kunne se, men ga opp. Det ble brått total whiteout rett rundt oss, selv om vi så steiner og trær lenger unna. Fotball-store snøballer ble usynlige etter to meter når vi kastet dem. Det var skredfare 3 allerede før denne vinden, som jeg lurer på om er den kraftigste vinden jeg har vært ute for med ski på beina, så greit å se hvor man går... Vi fulgte GPS-sporet tilbake til skogen, og på få meter var vi nede i svalende bris eller noe slikt. Føltes hvertfall sånn i forhold. Koste oss ned den lille nedkjøringa, og endte på en preppa langrennsløype i bånn av dalen. Den gikk litt oppover, men det var bare å slå ut med armene og vips suste man avgårde. Fyren i skiheisbua hadde dratt hjem.