Synnfjell under Synne (04.12.2015)
Start point | Lenningen (1,000m) |
---|---|
Characteristic | Backcountry skiing |
Duration | 43h 30min |
Distance | 31.8km |
Vertical meters | 1,373m |
GPS |
Ascents | Spåtind (1,414m) | 06.12.2015 |
---|---|---|
Visits of other PBEs | Lenningen Fjellstue (1,003m) | 04.12.2015 |
Etter ganske mange by-helger var det endelig tid for en helg til fjells. Hadde fundert på en av landets sydlige fylkestopper, men værmeldingen var ikke helt med på det. Mye vind. Og regn, selv i fjellet! I desember! Håpløst.. Men Yr har tatt feil før, og tur skulle det uansett bli. Angjerd og en til var med. Vi håpet i det lengste, men når Meteorologisk institutt fant det for godt å gi været navn, innså vi at vi fikk finne noe mindre høyfjellete å besøke. Innlandet skulle ikke bli like hardt rammet, så vi valgte å utfordre Synne på Synnfjell, passende nok. Litt kuling skulle gå greit, og det var meldt snø i stedet for regn - og ikke 50-årsmengder.
Vi kjørte til Lenningen. Derfra er veien videre mot Lillehammer vinterstengt, og var i stedet preppa skiløype. Vi suste avgårde på blåswix i mørket, og tok etter hvert inn på en myr og fulgte den et lite stykke, før vi så oss om etter en leirplass. Ikke bare lett å få opp teltet, for det var bare på myra det var åpent nok, men den var frossen, og det var egentlig ikke nok snø til å bruke snøplugger. Ordna seg etter hvert, ved å bygge en snøhaug og banke ned noen plugger med spade. Det var stjerneklart og vindstille. Skikkelig fint. Stille før stormen, eller skulle vi unngå den helt?
Neste morgen våknet vi til regn. Synnes mildvær var i hvert fall over oss. All puddersnøen hadde blitt tung og kram. Vi pakket sammen og gikk videre mot Spåtind. Først gjennom en del skog. Vi fulgte de myrene og gløttene vi fant, men i blant måtte vi sikksakke mellom trær og over stokker. Vi kom til det som er stikka løype om vinteren, og fulgte den ruta videre opp gjennom resten av skogen. Med en gang vi var over tregrensa merket vi at det var litt mer vind i lufta. Toppen var innhyllet i skyer, men helt whiteout ble det ikke så lenge det stakk opp steiner og lyng her og der. Noen felter var også så og si avblåst, men frossen mose med snødryss på funka for ski det også.
Vi jobbet oss oppover, og etter hvert merket vi at mørket snek seg på. Korte dager på denne årstiden - særlig når man ikke står opp før det er blitt lyst! Etter å ha kavet oss opp en bratt kneik merket vi at det virkelig mørknet. Nå var det en halv kilometer til toppen, men her var det så snødekt at det var mer whiteout. Likevel var det ikke nok til å bruke snøplugger, og her var det mest vind så langt i dag. Natten kunne jo bringe mer, så vi måtte ha en skikkelig leirplass. Og ville vi finne det hvis vi gikk videre i mørket? Vi konkluderte med at det i grunn var lurest å bruke de siste minuttene med lys på å gå ned igjen til siste sted vi hadde merket oss dyp nok snø. Det gjorde vi, og vi fant en ganske flat flekk der vi til og med fikk brukt skia som plugger. Angjerd ledet an byggingen av en levegg, og snart var vi klare for å takle Synne igjen. Men hun hadde visst rast fra seg, for vinden var ikke så ille. Og neste morgen var det masse blå himmel.
Vi kom oss opp litt tidligere enn dagen før, men kom oss ikke avgårde så mye tidligere likevel. Innen vi var i gang hadde det dukket opp litt mer vær, men fint var det fortsatt. I lyset fant vi en enklere vei opp den bratte kneika, og snart så vi bort på toppen. Ikke til å ta feil av, med en diger mast og et hus på. Litt kuling var det nok, men gløtt av sol og fint. Super utsikt i alle retninger. Toppen har den mest omfattende siktetavlen jeg har sett, og man kunne visst se både Snøhetta, Rondane, Jotunheimen, Hurrungane, Hallingskarvet, Gaustatoppen, Oslomarka og mye mer! Tror jeg må opp igjen hit en gang det er skikkelig klarvær i alle retninger!
Vi glemte helt nisselaban, men spiste påskemarsipan, og la en plan for å komme oss ned. Det raskeste hadde vært å gå ned i vest, og fulgt en løype gjennom skogen. Men det ville vi ikke. I stedet gikk vi med vinden i ryggen østover et godt stykke, før vi dreide nordover. Vi skjønte at vi ikke ville nå bilen før det ble mørkt, men nedi skogen var det her en seter med vei. Bare vi kom oss dit, ble det lett å følge veien ut på hovedveien med skisporet. Det gikk greit på ski hele veien ned til skogen, og jammen kom vi oss greit gjennom skogen også. Dermed var vi ved seteren omtrent når mørket falt på.
Langs veien gikk det fort og lett. Det var blitt stjerneklart og skikkelig fint å gå uten lykt. Men vi ble nesten nedkjørt av et hundespann i mørket, vi trodde det var en skiløper og opptok litt mye av veien der vi stod og hadde pause. Litt senere kom han igjen, og vi rakk nesten ikke flytte oss da heller. Han syntes sikkert vi var skikkelig teite. Jaja.
Flotters tur, Synne til tross. Bra start på vintersesongen!
User comments