Nesten isøks i skolten på Nordre Skagastølstind (07.09.2013)

Lysten på helgetur bar det heimover til Sogndal kvelden i forveien. Som tilflyttet Sunnfjording så er turen heim heldigvis kort. Turmål var ikke bestemt, men tankene vandret mot Store Dyrhaugstind. Kriteriet var Hurrungane og en relativt lett topp. Vel heime blei Nordre Skagastølstind nevnt og då endte valget like greit på den. Far blei med.

Neste morgen ble det en kort kjøretur inn på Turtagrø før veien videre bar mot Tindeklubbhytta og den lange ura opp mot Nordre Skagastølstind. Det var flere folk i fjellet denne dagen og et følge på fire spreke damer tok oss igjen ved Tindeklubbhytta. Men før vi begynnte på den værste kneika hadde vi passert de igjen. Steinura oppover vrimlet av stier og vi fant fort ut at det ikke var lett å finne noen hovedsti. Men toppen var jo umulig å bomme på så oppover bar det. Videre oppover møtte vi på flere folk bla. en kar som hadde sett seg et stykke under toppen. Han hadde valgt å snu her pga. en dårlig fot. Etterhvert som ura smalnet til kom tåka sigende over oss. Det begynnte også å blåse ganske friskt. I det fjerne kunne vi skimte en vegg fremfor oss. Etterhvert som vi nærmet oss virket denne toppen plutselig mye mer vanskelig enn planlagt. På dette tidspunktet stod vi på kanten av stupen på høyre side (når man ser oppover). Her kunne det se ut til å være et ganske utsatt punkt som videre ledet til toppen, men å klyve opp her usikret var helt uaktuellt. En vi møtte som var på vei ned igjen når vi var på vei opp sa han hadde klyvd opp et utsatt punkt under toppen og at han ikke likte det noe særlig. Det måtte være her.

Ut av tåka kom det etterhvert flere folk - en lokalt tilhørende sammen med en slektning fra østlandet. Østlendingen hadde med seg isøks av alle ting - og isøka gikk han med i handa uten stropp. Etter en stygg episode på Urdadalsryggen på forrige tur, der et turfølge på tre stk. som kom fra Store Urdadalstind ned etter ryggen greidde å løse ut en stor steinblokk som nesten traff to jenter på veg opp - og som deiset forbi meg som stod 100 meter lenger nede i røysa, hadde jeg blitt mindre glad i folk rundt eller over meg store steinrøyser. Men akkurat her var det ikke fare for at noen skulle sende en stein etter meg. Jeg hadde ikke tenkt den tanken ferdig før han med isøksa mistet fotfestet på de glatte steinene og deiset rett i bakken. I fallet slengte han isøksa ut i lufta med en voldsom kraft som igjen så vidt bommet på hodet mitt. Hadde den truffet så hadde turen definetivt vært over for min del. Mens de andre sto å såg lettere forskrekket ut plukket jeg opp igjen øksa fra ura litt lenger nede og gav den tilbake til eieren. Han beklaget seg naturligvis og følte seg nok litt dum der han stod.

Tåka låg fortsatt tett over oss og det var vanskelig å se noen lett rute videre de siste meterene til toppen. Lite visste vi at letteste vei er på østsiden, mot Styggedalsbreen.

Etterhvert kom damene fra lenger nedi opp på samme plass og det begynnte etterhvert å bli ganske folksomt. Siden sjansen for utsikt på toppen var lik null bestemte vi oss for å traske ned igjen på dette tidspunktet. På praten fra de andre kunne det høres ut som de også kom til samme konklusjon. Jeg skal uansett opp her igjen flere ganger så det kommer flere sjanser. Verra var det for far min som måtte snu på eksagt samme plass sist gang han var her med Luster turlag. Den gang var toppen med i Topptrimmen og de ble hindret av et voldsomt uvær. Alle gode ting er tre?