Uventa flott tur til Fjøsvikfjellet (28.08.2014)  

Skal ikke bli noen lang rapport detta, Nils sin er jo finere med bilder og greier.

Jeg var på den årlige krepsetellinga i Steinsfjorden på torsdag med en kollega, og siden vi ble tidligere ferdig enn antatt så fikk jeg varslet Nils i god tid så jeg slapp å vente på Sundvollen altfor lenge.

Selv om turen på ingen måte kan sammenlignes med den til Tverrådalskyrkja midt i september 2009 som jeg på grunn av diverse rot gikk glipp av var dette likevel et slags plaster på såret. Nils og jeg har aldri vært på en skikkelig tur sammen, Gruvåsen i mai var jo mest en symbolsk tur.

Fjøsvikfjellet, eller Samsjøkollen som naboen kaller den, ruver godt sett nede fra E 16 nord for Hallingby. Som en slags Tjuvenborg tårner den seg over omgivelsene så uvitende sjeler kanskje kan bli frista til å tru at det er nettopp den, den ligger jo på venstre side. Feil, veien svinger etter hvert mot venstre så man får Fjøsvikfjellet på høyre side og må godta at det ikke har noen som helst tilknytning til Høgfjellet eller Vikerfjell. Den er ganske enkelt ei ukjent perle i østlandsnaturen.

Etter å ha funnet fram til en grei parkering bar det i vei oppover fra Samsjøsida. Litt småtrøbbel med å finne fram til å begynne med, men ellers grei skuring. Det fantes ei utydelig men merka sti oppover her. En virkelig spennende skogssti detta, den snodde seg oppover mellom gamle tørrtrær, blåbærlyng og brattheng. Stup fantes i nærheten også. Et sted hang det tau, selvsagt var det ingen problem med å komme seg opp "usikra" her, men for bildets skyld valgte jeg å ta tak i det og henge litt bakover til ære for fotografen. Kanskje turens mest risikofylte stunt, for det var et tørrtre tauet var festet til...

Etter å ha kravlet oss oppover og småspist litt blåbær var vi endelig oppe på Kongsgårdskollen. Her var det fantastisk vakker utsikt, en sånn type utsikt som kan få sjøl vestlendinger og nordlendinger til å forstå at østlandsnaturen også har noe for seg. Sjøl om jeg ikke er like nøye på været i skog og lavereliggende strøk er det jo klart at sol og blå himmel har positiv innvirkning. Bartrærne glitrer og myrpytter blinker hist og pist, og langt unna blåner småfjell pluss selveste Gaustatoppen, og Ringerike ligger for ens føtter! En røyskatt holdt oss også med selskap, men den var umulig å fotografere, hvert hundredels sekund kom den med uventa bevegelser og forsvinningsnumre og kunne smette fram igjen fra stikk motsatt retning som den nettopp hadde flyktet fra.

Vi fikk vel rusle bort til hovedtoppen også sånn for ordens skyld. Ikke like mye nærkontakt med Ringerike herfra, men skauflott nok. Høyt og fritt med utsikt langt innover Hadeland på ene sida og Ådalsfjella på andre. Vikerfjellet var tydeligvis i veien for Jotunheimen herfra, men Jotunheimen fra langt hold er jo kun en kuriositet. Synd jeg ikke kunne hatt fri disse dagene og faktisk utretta noe større oppi fjellheimen, men slutt å klag, dette i seg sjøl var kjempetrivelig. Veldig ålreit å prate med Nils, vi har i grunn mye til felles, og så var det ingen hast på toppen, så det var bare å slappe av med nistemat helt til vi ble rastløse av oss selv.

Da var det bare å rusle forsiktig ned igjen, nå med stadig flott utsikt over Samsjøen mellom tretoppene.

Nede ved bilen igjen ble vi enige om ekstratur til Karteråsen, kjørte videre til et passende utgangspunkt og rusla oppover lia som var preget av hogst. Vi hev innpå med både tyttebær og blåbær og sto etter kort tid inni skauen på høyeste punktet. Ikke stort annerledes her enn på Presteseteråsen Vest, det ble kun for trimmens skyld. Hadde selvsagt ikke hatt noe imot ei bålnatt på et sånt sted, i skauen er utsikt bonus, jeg skifter gjerne modus i skauen og føler at det viktigste er å være langt unna sivilisasjon, samfunn og moderne tid.

Takk for en alle tiders tur Nils!