Dyrhaugstindane & nørdre Midtmaradalstinder (06.09.1996)
Written by Nils (Nils Haugene)
Start point | Ringsbotn (1,020m) |
---|---|
Endpoint | Ringsbotn |
Characteristic | Hillwalk |
Duration | 9h 00min |
Distance | 12.0km |
Vertical meters | 1,710m |
Map |
Ascents | Øvre Dyrhaug (1,435m) | 06.09.1996 |
---|---|---|
Midtre Dyrhaugstinden Nord (2,135m) | 06.09.1996 | |
Midtre Dyrhaugstinden Sør (2,134m) | 06.09.1996 | |
Store Dyrhaugstinden (2,147m) | 06.09.1996 | |
Søre Dyrhaugstinden (2,072m) | 06.09.1996 | |
Nestnørdre Midtmaradalstinden (2,062m) | 06.09.1996 | |
Nørdre Midtmaradalstinden (2,025m) | 06.09.1996 | |
Nørdre Dyrhaugstinden (2,121m) | 06.09.1996 | |
Visits of other PBEs | Sognefjellshytta (1,400m) | 06.09.1996 |
September 1996 skulle by på noen praktfulle solskinnsdager, og den første vi klarte å utnytte ble den 6. Det kunne ikke bli bedre! Skyfri himmel, vindstille, og mesteparten av turen i lett antrekk som shorts og t-skjorte. Heldigvis var nysnøen langt unna også, så det var tørt og fint fjell. Klyvingen ville gå som en drøm, så dette kom til å bli som småunger i en stor lekepark. :)
Vi overnattet på hytta vår på Yddestølen i Øystre Slidre. Litt etter soloppgang kjørte Gisle, Ragnar, Hans Petter og jeg strake veien oppover Vestre Slidre, til Øvre Årdal og mot Turtagrø – i den grad veiene rundt Øvre Årdal kan kalles strake da… Vi skulle parkere i Ringsbotn, men stoppet litt før (ovenfor Hongi) og tok en god frokost i strålende septembersolskinn og klar høstluft. Kunne det bli mer perfekt? Nei!
I Ringsbotn ble det ompakking og klargjøring for tinderangling. 4 personer med fjellutstyr i en liten Opel Corsa krever fort litt stapping og dytting, så det er greit å få sjekket at alle har med alt. Da vi endelig la i vei oppover, var sola allerede høyt på himmelen. Det var en stund siden vi sto opp…
Deilig å komme i gang etter kjøreturen! Første stopp ble Øvre Dyrhaug (1435), hvor utsikten allerede hadde begynt å gi bakoversveis. Vilt og vakkert sørover mot Soleibotntinder og Ringstinder. Skagastølsryggen begynte å tre fram i sørøst, mens midt imot lå vår brede rygg: Dyrhaugsryggen. I starten er den i hvert fall bred, men den smalner kraftig inn når man nærmer seg Nørdre Dyrhaugstinden (2121). Der starter moroa! Stup og langt ned til Skagastølsvatnet på ene siden, mens bratte fjellsider fører ned til Ringsdalen på andre. Det tok ikke lange tiden før vi kunne klyve opp til varden på Store Dyrhaugstinden (2147). Det er ikke fryktelig god plass for 4 personer ved toppvarden, men vi utnyttet de hyllene og sitteplassene som var best egnet, og tok en velfortjent matbit og litt drikke. Blå himmel i alle retninger, bortsett fra noen lette, tynne skyer langt i nordvest. Og en helt fantastisk utsikt i alle retninger. Herlig med orkesterplass til Skagastølsryggen, som bare lå drøyt 2 km unna. Fotoapparatet hadde blitt hyppig brukt siden vi startet, og jeg hadde sørget for å ta med minst 1 ekstra filmrull denne gangen. I tillegg hadde Ragnar også med kamera. Det var bra, for en dag som dette måtte foreviges!
Veien videre mot sørøst var en fornøyelig berg- og dalbane. Passe smalt og innimellom lett klyving. Vi tok kun korte stopp på de 2 Midtre Dyrhaugstindene (2135 & 2134), og satte oss ned for en lengre pause på Søre Dyrhaugstinden (2072). For en morsom ferd det hadde vært så langt, og mer skulle det bli! På Søre Dyrhaugstinden (2072) har man Storen (2405) kun halvannen km unna i luftlinje, og mange flere Hurrungtinder rager opp rundt en. Her sitter man som "plommen i egget". Og derfor var det litt tungt å komme seg opp og videre. I dette været skulle man hatt all verdens av tid, men i september begynner dagene å bli kortere, og klokka tikket litt for fort som vanlig.
Dessverre måtte Gisle snu på Store Dyrhaugstinden (2147), men Ragnar, Hans Petter og jeg kløv videre ned til skaret mot Nørdre Midtmaradalstinden (2025). På veien ned dit passerte vi et klyvepunkt hvor vi smøg oss under en stein, og ellers så det noe heftig ut opp mot Nørdre Midtmaradalstinden (2025). Fra bunnen av skaret gikk det bratt oppover, men med den gode friksjonen var det lett å klyve opp. Nok en gang var det langt enklere enn det virket på avstand. Det var ikke lenge vi ble på Nørdre (2025), før vi gikk siste biten opp til Nestnørdre Midtmaradalstinden (2062).
Nå var sola på god vei nedover i vest, og vi hadde 2 alternativer som returvei. Den vi håpte skulle være lettest og raskest, var å gå ned til skaret mellom Nørdre Midtmaradalstinden (2025) og Søre Dyrhaugstinden (2072), og så ta oss ned til breene vest for oss. Det virket ikke langt ned, og breene var godt avsmeltet, så vi ville fint finne en god vei over disse og ned til Ringsdalen. Trodde vi… Ned fra skaret ble det bare brattere og brattere, med mye løsgods. Dette ble småskummelt! Vi ville ikke ta noen sjanser, så vi kom oss opp til skaret igjen. Nå var eneste returmulighet samme vei vi hadde gått tidligere på dagen – ta berg- og dalbanen over Dyrhaugstindane.
Nå ble det langt mindre kos over ryggen, for sola datt bare fortere og fortere ned der ute i vest. Slitne var vi i tillegg, men vi gikk så fort vi orket. Da vi hadde kommet oss forbi Store Dyrhaustinden (2147) og et stykke ned mot den bredere nordryggen, kastet sola sine siste stråler på de høyeste toppene. Den store fonna som pleier å ligge på østsiden av nordryggen var nesten bare is nå, men litt fikk vi benyttet den nedover. Da vi nådde bilen begynte det å mørkne for alvor, men vi fant lett både den og Gisle, som nok hadde begynt å savne oss bittelitt. Fra Ringsdalen var det bare en liten kjøretur til Sognefjellshytta, hvor vi skulle overnatte.
User comments