Sørvestre Urdadalstinder & Semelholstinden (11.09.1999)  

Ny helg med gode værvarsler, så da ble det tur til Jotunheimen igjen bare en uke etter godturen til Leirhøe (2330). Denne gangen ble det kun Grete og jeg som dro avgårde, og vi skulle få en knallfin dag sentralt i Jotunheimen. Tørre og fine forhold, og ingen nysnø ennå. Da vi ankom Leirvassbu tidlig på morgenen, var det skyfri himmel og ingen vind. September på sitt beste! Klar luft ved start, men utover dagen kom det inn noe mer fuktig luft som gjorde at det ble litt disig.

Fra Leirvassbu fulgte vi stien mot Gjendebu, først over Høgvaglen, så nedover forbi Høgvagltjønnen. Ved nordbredden av Langvatnet forlot vi stien og siktet opp lia mot Sørvestre Urdadalstindan. Dagens første mål var Urdadalstinden SV2 (2005), som vi nådde etter nesten 3 timer og 30 min. Allerede nå var dagens lengste motbakke unnagjort. Helt greit det, selv om stigningen fra Langvatnet hadde gått fint og på langt nær hadde tømt oss for krefter.

Vi fortsatte raskt videre til Sørvestre Urdadalstinden (2080). Ikke lange biten å gå opp dit fra Urdadalstinden SV2 (2005), men nå tok vi en lengre pause. Mye av "slitet" var gjort nå, og fra Sørvestre Urdadalstinden (2080) kunne vi skue over mot Semelholstinden (2147), dagens hovedmål. Vi fikk også et godt overblikk over den flate toppen på Visbrean. Det var betryggende å se at breflaten over mot Semelholstinden (2147) var helt uten antydninger til sprekker, men det hadde jeg heller ikke forventet på den helt flate etappen vi skulle gå på breen. Vi måtte bare passe på å holde oss unna nordøsthjørnet på breen, der den brekker av og stuper ned mot Semelholet.

Over Visbrean var det helt kurant å spasere. Her møtte vi også et par andre som var ute i samme "ærend". Så ventet ca 100 høydemeter opp ura i sørsiden på Semelholstinden (2147), før vi kunne slå oss ned ved toppvarden på dagens hovedmål. Flott utsikt, som nå var noe mer begrenset grunnet mer dis. Noen lette skyer drev også opp fra sørvest, men tross alt var det et nydelig vær til september å være.

På returen stakk vi bortom Urdadalstinden SV0 (2061), og tok en liten stopp der etter å ha gått over Visbrean igjen. Ikke noen spektakulær topp dette, men utsikten ned i Semelholet og ned mot Semelholstjønne var stilig fra denne beskjedne 2000-meteren.

Nå hadde vi igjen en ganske lang marsj tilbake til Leirvassbu. På tilbaketuren gikk vi i omtrent samme spor som vi hadde gått motsatt vei tidligere på dagen, men vi droppet nå de Sørvestre Urdadalstindan. I stedet holdt vi oss i østkanten på breen sørover, og kom etterhvert nedover mot Langvatnet. Litt nord for Langvatnet kom vi igjen innpå den merkede stien mellom Gjendebu og Leirvassbu. Stien fulgte vi nå tilbake til Leirvassbu, men rett før vi var framme ved Leirvassbu, plukket vi med oss 1400-metringen Nøgla Øst (1459), som ligger et steinkast fra veien som går nedover mot Gravdalen. Den ligger så nærme veien at jeg ikke klarte å la være, og topp er jo topp…

Nesten 1 km senere var vi ved bilen igjen. En riktig så fin og trivelig septemberdag var over. Vemodig å reise hjemover etter en sånn flott dag, vel vitende om hverdagene som ventet, og at sommersesongen definitivt var på hell.