Hesthøe & Moldulhøe (06.10.1999)  

Ved utgangen av september telte jeg opp årets bestigninger, og det viste seg at jeg nærmet meg 50 totusenmetere i kalenderåret 1999. Jeg manglet et par stykker, og det ville jo unektelig være artig å nå 50 iløpet av et kalenderår. Det var mye til å være meg, som egentlig ikke ville stresse med samlingen, men heller bruke noen år på denne hobbyen. Så da det tidlig i oktober var gode værutsikter, måtte jeg ta en siste fottur til 2000-meterne dette året.

Dessverre kunne ingen bli med på turen, så da ville jeg helst bestige noen snille og lettgåtte topper. Det hadde kommet en del nysnø i høyfjellet også, og det styrket ønsket om en enkel tur. Valget falt raskt på Hesthøe (2021) og Moldulhøe (2044), beliggende i et nedbørfattig område. I ensom majestet kjørte jeg den lange turen fra Oslo til Heimaste Lundadalsætre, i Lundadalen.

Lettere overskyet på morgenen da jeg startet, men jeg forventet at det skulle lette bare sola fikk ordentlig tak. Det var sånne typiske høstskyer som letter utpå dagen, og det var tross alt meldt fint vær.

Jeg fulgte stien på østsiden av elva oppover Lundadalen (sørover). Litt før jeg nådde Pallgrovi og Pallan, trakk jeg oppover fjellsiden til like oppunder et stupbratt område ved høyde 1556. På vei opp her kom jeg inn i et parti med enorme kampesteiner som gjorde det knotete å ta seg fram, men det varte heldigvis ikke lenge. Jeg var også litt for ivrig med å vinne høyde, og kom for nærme den stupbratte veggen over meg. Et kort strekke med glatt berg hvor det var lite hensiktsmessig å skli måtte passeres, men jeg klorte meg opp dette skråberget. Nå var jeg oppe i nysnøen, men veien videre ble langt lettere allikevel. Jeg hadde ikke truffet blink med rutevalget oppover fjellsiden så langt, men resten av stigningen til Hesthøe (2021) var kun ei seig ur dekket med økende snødybde. Skydekket hadde, som forventet, forduftet nesten helt, men dessverre befant jeg meg fremdeles i skyggesiden inntil jeg hadde noen meter igjen til Hesthøe. Utrolig deilig å nå toppen av Hesthøe (2021) i nydelig septembersol og glitrende nysnø.

Mens jeg satt på toppen og fylte på med energi, la jeg merke til et østlig punkt som virket nesten like høyt som der toppvarden sto. Jeg gikk bortom dette punktet også, før jeg satte kursen mot Moldulhøe (2044). Det var ikke mye forskjell i høyde på østtoppen og hovedtoppen.

På veien mot Moldulhøe ruslet jeg over Sandgrovhøe (1956) og noen mindre topper. Tross nysnø på steiner, var det behagelig og nokså lettgått. Snøen var fastere her oppe, og ura under var fin og stabil. Det var faktisk riktig så trivelig å vandre i et vinterkledt fjellandskap og samtidig se laaaangt ned i dalene hvor det fremdeles var høst. Denne kontrasten fikk jeg nyte i fulle monn da jeg kom til toppen av Moldulhøe (2044). For mer enn 1600 høydemeter lenger nede lå Bismo og Skjåk i høstfarger, mens jeg sto der oppe på et glitrende tak av nysnø. Et meget tiltalende skue! Nå ble det en lengre pause, det var helt sikkert.

Jeg var også på min 2000-metring nr.50 dette året, og da kunne jeg like greit tømme det jeg hadde igjen på filmrullen i kameraet. Nesten i hvert fall… Jeg stilte opp kameraet med ministativet jeg hadde med et stykke unna toppvarden på Moldulhøe (2044), og tok først et bilde. Hvorfor ikke stå på toppvarden å juble, og vise litt entusiasme og glede…? Satte på selvutløseren og løp mot toppvarden… Jeg rakk nesten fram da jeg hørte «knips»! Måtte noen meter nærmere gitt, og da gikk det bedre.

Etter fotoshooten var det på tide å tenke på nedstigningen mot Lundadalen. Jeg hadde vært lenge på toppen nå, og kvelden var ikke mange timene unna. Kursen ble satt nokså rett ned mot Heimaste Lundadalsætre. Jeg passerte like forbi Knarten (1580) og nådde etterhvert bekken Dugurdsgrovi, som jeg fulgte nedover. Denne bekken endte rett ved brua som går over elva Skjøli, ved Heimaste Lundadalsætre. Etter nesten 1300 høydemeter nedover var jeg glad for å se bilen få meter unna. Dette hadde vært en glitrende og flott avslutning på årets turer rettet mot samlingen av 2000-metere. Magisk og spesielt å gå alene på en sånn praktfull dag uten å se et annet menneske.