Semeltinden (30.07.2000)  

En uke tidligere hadde jeg en super todagerstur med kompiser sør i Jotunheimen. Nå var det på tide med en kjærestetur igjen. Turmålet ble Semeltinden (2236), temmelig midt i Jotunheimen. Den ligger langt fra nærmeste parkering, så det er en ganske drøy dagsmarsj tur/retur.

Grete og jeg la i vei fra Leirvassbu i et bra sommervær. Det var nok mulighet for byger utpå dagen, men vi krysset fingrene for at de holdt seg unna Semeltinden i hvert fall. Størsteparten av kilometerne holdt vi oss på stien over Høgvaglen og videre i retning Gjendebu. Da vi var kommet omtrent midtveis langs nordbredden av Langvatnet, forlot vi stien og siktet oss inn mot Semeltinden (2236). Nå begynte det å stige forsiktig oppover. Samtidig hadde skydekket tetnet kraftig til over sentrale Jotunheimen, med hovedtyngden mot Galdhøpiggen-området. Litt tidligere hadde vi hørt noen tordendrønn langt i øst, men store deler av turen til Langvatnet hadde solen skint og bygene holdt seg langt unna våre trakter. Nå virket det som om idyllen var over…

Det begynte å småregne, og vi skulle ta på noe regntette klær. Ikke noe problem det for meg, men verre for Grete… Hennes regnklær lå tydeligvis igjen på Leirvassbu, for i sekken var de i hvert fall ikke. Grete hadde lite lyst til å gyve løs på den lange og brattere vestflanken på Semeltinden under de forholdene som nå rådet. Det er jo som sagt ingen skam å snu, men for meg var det nesten det. Vi ble enige om at jeg fortsatte oppover, så kunne hun rusle rolig tilbake til Leirvassbu igjen.

Jeg gikk først bratt opp mot et vestlig høydepunkt på Semeltinden, på 1978 moh. Der fikk jeg fin oversikt over siste flanken opp mot Semeltinden. Nå dabbet regnet av også, og det ble etterhvert opphold. Det verste regnet holdt seg lenger nord, heldigvis.

Før Semeltindens hovedtopp skulle bestiges, ville jeg først ta med sørtoppen (2178). Måtte vente med det beste til slutt… Jeg tok en kort pause på Semeltinden Sørtoppen (2178), mens jeg beundret synet av hovedtoppen. Den så stilig ut herfra, med en godt synlig varde på toppen.

Nå var det lett vandring bort og opp på Semeltindens høyeste punkt. En siste, liten stigning, og den flotte toppvarden var nådd etter rundt 6 timer på tur. Nydelig utsikt herfra i hjertet av Jotunheimen. I nord truet en kraftig regnbyge som kom sigende sakte sørover. Dette gjorde at jeg ble litt stresset med å komme meg nedover igjen, og jeg fikk ikke den lange pausen jeg hadde lyst på. Etter noen bilder og en matbit, gjorde jeg meg klar for returen.

For å spare slitsom retur nedover steinrøys, gikk jeg først nordover for å se om jeg kunne benytte meg av den lange snøfonna som ofte ligger langs nordryggen på Semeltinden (2236). Joda, den var der den, og jeg fikk unna en del meter nedover på en behagelig måte. Dette ga meg en liten omvei, men heller det enn tung retur nedover i fuktig ur. Jeg svingte etterhvert av mot vest og kom ned på stien mellom Spiterstulen og Gjendebu. Denne fulgte jeg et lite stykke, før jeg satte kursen mot Langvatnet. På veien dit tok jeg en liten pause på høyde 1556, nordøst for Langvatnet. Nå fylte jeg på med drikke og mat, før jeg gikk siste, lange etappen tilbake til Leirvassbu nærmest uten stans. Der satt Grete i solveggen og slappet av, da jeg passe sliten og lei etter lang stigåing endelig var framme.