Lodalskåpa fra Bødalsseter (05.09.2009)

Kollegatur. Vi var en mer eller mindre tilfeldig sammensatt gruppe av kollegaer som hadde felles gleden av å bestige høye fjell, og vi hadde de siste årene hatt flere uforglemmelige turer sammen, bl.a. i 2007 da vi forsøkte å bestige Lodalskåpa i mai, men hadde måtte oppgi dette på grunn av antatt rasfare i nordflanken, men hadde hatt en flott skibestigning av Brenibba i stedet. Til min glede var Bente med på turen. Etter faglig opplegg og en liten oppvarmingstur et stykke oppover stien mot Skåla på fredagen, var lørdag bestemt for et seriøst forsøk på bestigning av Vestlandsdronninga selv; Lodalskåpa. Været var fuktig, med yr og tåkeskyer godt trykket ned over fjellene da vi kikket ut under frokosten på Hotel Alexandra. Det var også vått og grått innover Bødalen og opp det bratte partiet innerst i Bødalen.

Også opp den nesten uendelige Brattbakken var været ganske traurig. Vel oppe denne nokså tøffe stigningen kom vi til dagens første brepassasje, Bohrsbreen, som var en relativt flat passasje med små smale sprekker. Et nytt breparti i vestflanken før Veslekåpa. Enkelte syntes tempoet i taulaget var i høyeste laget, men tilrop med antydning til snert fra bakre rekker fikk roet ned farten.
Et stykke ned østeggen av Veslekåpa var det på med stegjern igjen og ny innbinding i tau, vi skulle ned på Kåpebreen, før vi skulle svinge opp den bratte nordflanken av selv Lodalskåpa. Og mens været hadde vært nokså mistrøstig frem til nå, begynte skylagt å sprekke opp og vi fikk fra orkesterplass se dagens mål i all sin prakt.
Kåpebreen hadde store sprekker men uten at vi trengte krysse noen av disse. Oppover nordflanken gikk et greit til Skaret ved pinnakelen. Herfra bratt videre på nysnø/rimbelagt fjell med et par klyvepartier, men det gikk forholdsvis greit for alle sammen, og etter en drøy og bratt sisteetappe kunne vi omsider beundre den flotte toppvarden, og en etter hvert veldig bra utsikt. Dog noe hustrig, og det var ikke snakk om å slå leir på toppen!

Forsiktig ned igjen og tilbake samme veien. En av deltakerne fant det for godt å gå uinnbundet ned på breen, men fikk rimelig tydelig beskjed om omgående å oppgi DEN aktiviteten, og knytte seg inn i taulaget!

I øverste del av Brattbakken gikk/småløp vi ned et småbratt og noe glatt snøfelt, med isøksene i beredskap. En av deltakerne falt, og klarte ikke å bremse, og fikk en lang ufrivillig rutsjetur som vedkommende heldigvis til slutt klarte å stanse uten å skade seg, men det satte en støkk i oss andre, og ikke minst i den uheldige, som var temmelig "shaky" en lang stund. Også returen ble i likhet med anmarsjen ganske drøy, og det var en sliten gjeng som nærmet seg bilene i bjørkeskogen nede ved Bødalsseter etter 11 timer på tur til et vakkert og majestetetisk fjell.