Lang marsj fra Valdresflye til Leirungskampen og retur (21.09.2014)

Leirungskampen hadde av ymse grunner blitt en slags "salderingspost" de siste årene. Ved et tilfelle på vei oppover Leirungsdalen en høst hadde glatte islagt steiner lagt en demper på fremdriften og vi hadde gjort vendereis litt forbi Munken. Ved et annet tilfelle hadde tindene nord for Leirungsdalen vært mere fristende, og på vårskituren 2013 hadde en voldsom vårløsning som gjorde selv skigåing oppe på Valdresflye til en hasardiøs kryssing av åpnende bekker og vann gjort at planlagt skitur inn Leirungsdalen raskt ble avskrevet som uaktuell. Endelig var vi på sommerturen juli 2013 på vei opp til Leirungsbandet fra teltleiren vår nede i Svartdalen, men igjen ble høyere naboer i nord mere fristende. Enden på denne visen ble et mislykket fremstøt mot Vestre Leirungstind i stedet...
Så Leirungskampen hadde blitt en topp man "alltids kan ta en annen gang". Denne søndagen hadde Yr meldt litt lette i været, og nå var gangen endelig kommet, Leirungskampen skulle avlegges et besøk.

Fra hytta i Vang ikke ekstremt tidlig avreise, potensielt turfølge ønsket roligere aktivitet denne søndagen, så jeg dro alene. Parkerte bilen i nordhellingen av Valdresflye omtrent på høyde med Raudhamran og siktet inn på skaret rett sør for Raudhamran, og deretter ned i Leirungsdalen. Leirungsåne hadde uvanlig liten vannføring og kunne krysses tørrskodd mange steder. terrenget var lettgått og det var god sti egentlig på begge sider av -åne, etter hvert ble jeg gående på nordsiden. Været var friskt med en kjølig bris fra nordvest, og det gikk stadig snøbyger i høyden. Etter vel 3 timer var jeg ved foten av nordflanken av Leirungskampen og skrådde opp til nordvesteggen som både var mindre bratt og mindre løs enn selve nordflanken.

Spredte varder viste beste tråkket oppover, og høydemetrene rant raskt på. Brattest i 1. halvdel, siden litt slakere. Snart flatet det ut mot den flate fortoppen, hvis varde ligger i sørøstre hjørne av platået. Jeg gitt herfra litt mot vest/sørvest i den ikke veldig bratte men litt løse sørvesthellingen ned til skaret mellom fortoppen og Pinnakelen. Videre herfra litt forsiktig småklyving via noen hyllesystemer i ca. samme nivå som nevnte skar til vestryggen av Pinnakelen og enkelt opp denne noen få høydemeter til toppen av Pinnakelen.

Fra Pinnakelen klyving de øverste par meter ned på østsiden, videre enkelt ned i skaret mellom Pinnakelen og hovedtoppen. Via en stedvis løs grusrenne greit opp til hovedtoppen fra dette skaret.

Snøbygene hadde tatt en betimelig pause da jeg begynte på bestigningen av selve fjellet, snøen hadde ikke lagt seg og steiner og knauser hadde blåst tørre i den friske nordavinden, slik at forholdene var nær optimale. Selv solen viste for en stakket stund sin blide åsyn.
Men, det var lang vei tilbake til Valdresflye, og etter klyving tilbake samme vei som jeg kom til fortoppen bar det raskt nedover nordvestryggen igjen.

Nå hadde jeg netto høydemeter nedover Leirungsdalen foran meg og det gikk litt raskere enn opp. Flere steder kunne jeg variere underlaget for etter hvert noe møre ben ved å gå på tørrlagte grusbanker i Leirungsåne. Bygeaktiviteten tok seg etter hvert opp igjen, og ved kryssing av Valdresflye ble jeg innhyllet i tett snøbyge som gjorde at jeg kom for høyt i forhold til bilen. Etter ca 8,5 timer var jeg tilbake ved bilen og kunne snart konstatere at min angst for å krysse topplatået av Valdresflye på sommerdekk var ubegrunnet, snøen hadde ikke lagt seg..

Leirungskampen er en flott topp med artig, overkommelig klyving for å nå hovedtoppen, på denne turen dog med en noe drøy anmarsj..