Hollendaren (01.05.2015)

I år gikk 1. mai-turen til Store Hollendaren med tre utrolig spreke randonneefolk; Marte som jeg kjente fra Narvik rando, Bård som jeg hadde møtt en gang før på en randonneesamling i Jotunheimen og Glenn Tore som jeg ikke kjente fra før men han hadde reist fra Trondheim med Bård og alle tre skulle delta på Skitntind rando denne helgen. I dag skulle bli bare en kosetur opp Hollendaren for å varme opp beina. Det var en flott og varm vårdag her i Tromsø og Marte hadde pakket bare varme turklær. Så det var litt morsomt da hun spurte meg om jeg kunne låne bort et par shorts til henne. Det kunne jeg selvfølgelig godt gjøre. Hvis det er noe jeg har gode mengder av, så er det sikkert shorts! Bård og Glenn ankom Tromsø i 11-tida, så jeg plukket opp Marte først og vi alle møtte opp på flyplassen og kjørte i retning Grøtfjorden.

Det var et herlig syn med Store Hollendaren foran oss da vi kom frem til Grøtfjorden. Det er en tur som jeg må absolutt gå minst en gang i året, særlig denne årstida. Dessverre viste det seg at snøforholdene på Store Hollendaren ikke har vært like gode som de siste årene jeg har gått opp dit og det var allerede et lite stykke med skibæring i starten. Da vi endelig tok skiene på beina, ble det ikke noe trivelig skiføre på turen opp den nordvendte bakken. Det var steinhardt og glatt. Jeg syntes det var ubehagelig og tok skarejern på mens både Marte og Glenn klarte å komme seg opp uten noe problem. Det finnes forskjell på folk :) Vi fikk ikke gå på ordentlig snø før vi hadde kommet opp i solskinn på ca. 300moh! Ble stadig bedre med snø av den løse sorten og vi tok oss en avslappet lunsjpause like før det navnløse vannet på 543moh. For en dag! Kanskje den beste 1. mai jeg har hatt i Tromsø så langt? Det var en nytelse å sitte i sola uten vind, uten buksa og den fine lukten av fersk appelsin. Bård stilte med en pose seigmenn også.

Etter lunsjpause gikk vi traversen rundt nordsiden av vannet og opp til starten av isbreen som har trukket seg tilbake de siste (?)årene. Vet ikke hvor fort den har trukket seg tilbake, men etter å ha vært her i fjor høst, vet jeg at breen stemmer ikke med den som tegnes inn på kart. Uansett, turen videre fra slutten av traversen var ganske lett gjort og det ble mye kos med masse pudder under beina. Nedkjøringa skulle bli konge! Og så var det et par kryssinger for å komme oss opp til toppen. Vi la skiene fra oss like under toppen og kløv de siste meterne for å kunne se den himmelske utsikten over hele Kvaløya. Føler meg veldig heldig å kunne vise ikke-Tromsøværinger de fine turmulighetene i nærområdet. Tror Marte har fått enda mer lyst til å skaffe seg jobb i Tromsø nå! :)

Etter en lang pause på toppen gikk vi et lite stykke østover langs ryggen for å sjekke ut utsikten derfra. Kanskje var det litt hardt føre her og der, men det gikk greit å skli med stålkantene. Og så tok vi nok en herlig pause her før skifeller ble revet av og vi satte i gang med nedkjøringa. Som forventet var det et kongeføre på breen. De andre tre hadde lyst til å kjøre ei renne som lå nord for normalruten men jeg var skeptisk til å være med siden jeg ikke hadde noen peiling om det var isete snø eller ikke. Har noen ganger kikket opp denne renna fra veien og lagt merke til skikkelig blåis på det bratteste partiet, så jeg ville heller kjøre samme veien ned som vi gikk opp; dette visste jeg var også isete men jeg var allerede mentalt forberedt på det.... Så Marte, Bård og Glenn kjørte ned renna og jeg kjørte normalruten alene. Det gikk veldig greit ned til 300moh og så ble det mest skrensing og ikke så mye skikjøring ned til skogen. Litt skuffende å avslutte turen med slikt skiføre men heldigvis kom vi alle ned til bilen uten uhell. Marte rapporterte at de hadde fått ugunstig skiføre i renna så jeg ble ikke så skuffet over å ha kjørt normalruten ned!

Tusen takk til Marte, Bård og Glenn for en toppers tur og kjempeflott start på mai-måneden :)