Drømmedag på Jiehkkevarri (16.05.2015)

En gave fra Lyngsalpene

Da jeg satt med PCen i fanget og skulle bestille flybillett til Tromsø, forberedet jeg meg selv på at jeg kunne bli skuffet. Været i Lyngsalpene er veldig skiftende. Målet var Jiehkkevarri. Høyeste fjellet i Tromsø og Lyngen kommune samt Troms fylke. Denne turen hadde meg og Kristoffer planlagt så tidlig som i slutten av Mars. Værmeldingen så helt ok ut da jeg skulle bestille. Det var meldt skyet. Vi hadde blitt enig om å ta turen 16. Mai. Dette med vær og forhold er et lotteri, men det så greit ut foreløpig så jeg slo til. Jeg bestillte flybillett til Tromsø den 15. Mai. Hjemreise 17. Mai. Nå kunne jeg ikke være annet enn optimistisk.

De kommende dagene sjekket jeg værmeldingen hver eneste dag, to til tre ganger for dagen i en hel uke. Det ble bare bedre og bedre og når Yr kunne fortelle meg at vi ville få strålende sol og lite vind, var jeg ikke det minste bekjymret. Dette kom til å bli årets desidert beste tur.

Jeg hadde noen lesedager i Bergen før jeg reiste videre til Tromsø den 15. Mai. Eivind tok meg i mot på Langnes. Hadde ikke sett ham på rundt ni måneder nå. Han studerer i Tromsø og jeg hadde invitert ham med på turen. Han var som vanlig giret. Jeg skulle overnatte hos ham denne helgen, og etter vi hadde bært utstyret mitt opp på rommet hans, gikk vi ut og så oss litt i byen. Vi gikk over broen til fastlandet og jeg knipset noen bilder av Ishavskatedralen før vi gikk videre inn mot Tromsdalen. Jeg hadde tenkt meg en tur oppom Tromsdalstind før jeg reiste hjem på søndagen og Eivind viste hvor jeg skulle gå. Sparte en del tid på å vite nøyaktig rute.

Etterpå gikk vi inn i byen igjen. Eivind pekte og forklarte alt vi så. Etter en avslutning på Peppes med gode og mette mager, gikk vi tilbake til Eivind og pakket sekkene og smurte matpakker. Neste dag var det stortur.

Klokken ringte 05.30. Vi kledde på oss og gikk ned til veien. Kristoffer hadde forsovet seg og kom ikke før klokken var nærmere 06.50. Vi hadde beregnet god tid så det gjorde ingenting. I bilen hilste vi også på Vegard som også skulle være med. Han er er råsprek kar som er god på ski og har vært på flere topper i Lyngen. Han studerer også på UIT. Under kjøreturen måtte jeg la meg fascinere av Lakselvtindan. Steile kirkespir som skyter 1600 meter opp fra havet. Et sinnsykt område. Etter vel en times kjøring, ankom vi parkeringen noen hundre meter sør for Brentberget. Solen strålte og vi merket fort at vi ikke var de eneste som skulle på Jiehkkevarri i dag. Her krydde det av folk. Her møtte vi Ulf som også var en del av teamet. Vi festet skiene på sekken og la i vei. Det morsomme med denne gruppen var at vi alle hadde tjenestegjort i GSV. To forkjellige kontigenter. Jeg synes alltid det er en fryd å gå på tur med folk som har bakgrunn fra militæret. Det er aldri noen som klager og man har alltid et samtaletema og alle har morsomme historier på lur.

Vi trasket igjennom skog og kratt opp til rundt 200 moh. Her kunne vi spenne på oss skiene. Jeg skuet opp på Holmbukttinden. Her nedenfra så den vanvittig mektig ut. Rart å tenke på at vi skal opp dit. Solen varmet og vi kunne gå i bare ulltrøyen. Vi gikk sikksakk oppover og tempoet var greit. Etteer en stund var det på tide å smøre seg med solkrem. Jeg snudde meg stadig mens jeg skuet utover fjorden og andre høye topper. Et virkelig mektig område dette her. Høydemetrene gikk unna og en matpause var på sin plass før vi kom inn på brefallet opp til nordryggen på Holmbukttind. Praten hang løst, solen skinte og stemningen var på topp. Stadig flere kom gående oppover. Da vi begynte å gå igjen, satte meg og Vegard opp tempoet litt. Det var godt å kjenne pulsen stige. På det bratteste partiet opp mot nordryggen, måtte vi hjelpe en dame som slet litt med å ta "kickturns". Det gikk bedre etterhvert. Vi ventet på resten av gjengen like ovenfor. Fra dette platået kunne vi se langt utover fjorden med flere Lyngentopper. På dette tidpunktet måtte jeg la meg fascinere enda mer. Nå var vi på 1400 moh og enda hadde vi 200 høydemetre igjen til vi var på Holmbukttind. Makan til alpint område. Vi tok en rast da alle var kommet opp hit. Så bar det videre oppover.

Ulf hadde problemer med bindingene. De løsnet ut hele tiden. Heldigvis var det bare is og Kristoffer fikset det med kniven. Videre oppover smalner ryggen ut og det er ganske bratt på begge sider. Noen snur på Holmbukttind og det kom også flere folk nedover allerede nå. En kar fra Voss, kjørte ned rennen på nordvestsiden av Holmbukttind. Denne hadde jeg også lyst til å sjekke ut. Vi kom omsider på toppen av Holmbuttind. Her fikk vi en av de råeste utsiktene jeg har sett. Lakselvtinder og Jiehkkevarri synes godt herfra. Rå natur. Vi hev av fellene og gjorde oss klare. Vegard ville sjekke ut en mulig linje på nordøstsiden av toppen. Jeg ble med. Det så perfekt ut. Urørt pudder i en 45 graders bratt linje hele veien ned til breen. Jeg var førstemann. Som vane sjekket jeg først hvordan snøen reagerte når jeg tok første svingen. Så satte jeg fart. Herlige kortsvinger og en aldeles herlig nedkjøring. Vegard kom etter. Vi jublet og hoiet i adreanalin-påvirket tilstand. Da vi tok på fellene, la vi merke til flere folk som stilte seg opp og så ned på oss. Det var tydelig at flere ville prøve. Da vi var begynt å gå oppover igjen, stod de der enda. Ingen rørte seg. De bare så nedover. De kjørte til slutt. Vi tok igjen de andre og startet nå på oppstigningen mot Jiehkkevarri. Det starter med et nokså bratt parti. Her stoppet trafikken opp og det raskeste alternativet var å ta av skiene og traske opp til fots.

En sjokoladebit og en slurk med vann og vi var klar til å ta fatt på de siste slake 5 km til toppen. Alle kjente det godt i beina nå. Breen som hang over stupet på nordsiden og sjøen i bakgrunnen, skapte en nydelig kontrast. Omsider stod vi på taket av Troms fylke. Jiehkkevarri på 1834 moh, var endelig besteget. FOR EN NATUR, FOR EN OPPSTIGNING OG FOR EN UTSIKT. Jeg og Vegard startet med å gå litt rundt på platået for å finne toppunktet. Toppen av Jiehkkevarri er på en bre. Den har derfor ingen varde. Omsider fant vi det. Vi var nok de eneste som brydde seg om det her oppe etter en så lang tur, men slik er det.

Vi tok en matbit og et lagbilde før vi gjorde oss klar til nedkjøringen. Det ble ikke mange svingene før vi kom ned til den siste delen mot skaret til Holmbuttinden. Så var det nok en gang å bytte om. Oppstigningen til Holmbukttinden gikk fort. Deretter kunne vi endelig kruse nedover nordryggen. Vi stoppet for å diskutere rennen på NV-siden av Holmbukttind, men konkluderte med at solen hadde tatt en del på den nå som det var så sent på dag. I tillegg hadde det gått et stort løssnøskred like til høyre. Vi hadde heller ikke lest noe om denne flanken på forhånd. Vi kunne derfor ikke vite om vi kunne møte på et stup eller lingnende. En annen gang kanskje.

Det var god snø nedover nordryggen. Lenger nede på breen var det temmelig oppkjørt, men jeg fant en urørt side litt lenger mot sør. Føret forandret seg fort da vi kom ned i 700 meters høyde. Nå var det som å stå i kulekjøringsløypen på Geilo en varm maidag. Ikke det beste jeg har vært borte i med andre ord. Gøy var det ihvertfall. Som vanlig måtte vi beholde skiene på og utnytte hver meter med snø så langt ned som mulig. Dette førte selvsagt til en del kræsj i busker og noen ekle skrapelyder av ski som traff stein. Vi kom oss ihvertfall så langt ned det er mulig. Med mindre man liker å kjøre uten snø. Solen varmet fremdeles og jeg var uhyre tørst akkurat nå. Det var glohett med hjelm og goretexjakke under siste del av nedkjøringen. Deilig å ta det av seg nå. Vi traff på to hyggelige karer som hadde holdt tritt med oss under hele turen til toppen. Nå gikk vi nedover i skogen til vi til slutt kom ut på veien ved Brentberget ca en km nord for hvor vi hadde parkert. Da vi ankom bilen, lempet vi inn alt utstyret og la oss ned på berget like ovenfor. Jeg fikk fylle vann i flasken fra elven like nedenfor. Nå slappet vi bare av og døyvet alle inntrykkene. Jeg tenkte på turen og hvor perfekt det hadde vært. Det kunne ikke bli bedre. For de andre i gruppen var dette stort, men for min del hadde jeg drømt om denne toppen lenge. Jeg hadde ønket så høyt at det skulle bli så bra som overhode mulig. Jeg hadde reist helt fra Bergen for å ta denne ene turen. Jeg hadde sett for meg flere dager i forveien hvordan det kom til å bli. Jeg hadde sjekket værmeldingen hver eneste dag fra jeg bestillte billetten opp hit. Nå så jeg på denne dagen som en gave til meg fra Lyngen. En gave jeg satt umåtelig stor pris på, men også en gave jeg mente jeg hadde fortjent. Tusen hjertelig takk!!

Klokken tikket og vi hadde fremdeles en kjøretur på en time tilbake til Tromsø. Vi satt oss i bilen og snakket om turen. Nå ventet taco og partysvensker i huset til Eivind. Jeg var ikke ferdig med turer i Tromsø for denne helgen. Værmeldingen var vel så god for den påfølgende dagen så da tok jeg meg en tur til Tromsdalstinden. Det blir definitivt flere turer i Tromsø og Lyngen. Tusen takk for en perfekt tur Eivind, Kristoffer, Ulf og Vegard.

Flere bilder

Film fra turen

GPS

Start date	16.05.2015 08:31 (UTC+01:00 DST)
End date	16.05.2015 17:46 (UTC+01:00 DST)
Total Time	9h 15min
Moving Time	6h 00min
Stopped Time	3h 15min
Overall Average	2.1km/h
Moving Average	3.2km/h
Distance	19.2km
Vertical meters	2,192m