Strandåtindtraversen - Norges tredje vanskeligste fjell (30.05.2015)

En av Norges 10 vanskeligste topper

Så var klatre og fottursesongen i gang. Vi ønsket den velkommen i beste stil. Meg og Sven Are hadde planlagt tur over Strandåtindtraversen i lang tid. Det var en av turene vi ikke klarte å vente med å ta. Landegodekjerringa og Strandåtinden var to turer vi hadde planlagt før juni. Været lot oss ikke gjennomføre førstnevnte så den vil bli spart til August.

Jeg tok bussen til Sven Are dagen i forveien slik at vi skulle komme oss tidlig igang dagen etter. Jeg ble som vanlig servert god middag av Heidi og Kjetil. Etter litt snakking og titting i føreren kom vi oss i seng i rundt 01.30 tiden. Kristoffer var på fest i en hytte ved Soløyvatnet og vi var spent på om han kom seg opp dagen etter. Vi fikk beskjed om å ringe han når vi skulle stå opp.

Klokken 08.00 på lørdagen stod vi opp. Kristoffer kom 08.45 og kl 09.00 var vi på vei til fergeleiet på Festvåg. Kristoffer hadde ikke sovet mer enn tre timer, men var likevel fit for fight. Ihvertfall nesten. Etter kort tid var vi over på Kjerringøy med fergen og etter 10 minutters kjøring fikk vi øye på majesteten selv. Dagens mål. Strandåtinden. Den så virkelig heftig ut og alle i bilen var super giret. Dette skulle bli Kristoffer sin første klatretur og han var nok derfor litt ekstra spent. Litt av en åpning for hans del. Han skulle på klatrekurs i Lofoten dagen etter med klassen sin.

Vi stakk innom matkroken for å kjøpe litt øl til vi kom ned igjen. Siste ferge tilbake til Bodø gikk kl 23.30 og både meg og Sven Are visste at vi egentlig ikke trengte å stresse med å nå den for det ville vi uansett ikke klare.

Vi parkerte bilen på P-plassen ved Låter, pakket sekkene og la i vei oppover stien. En god merket sti. Fyllte drikkeflaskene i en av bekkene. Som vanlig var det litt uvant å ikke lenger kunne skyve beina framover. Det har vært en lang skisesong, men nå må jeg bare gjøre kroppen vant til lange fotturer for sommeren. Da vi kom til en demning tok vi til høyre og oppover mot Nordvestre Strandåtind. Det er vardet oppover ryggen. Vi flekket av oss T-skjortene og gikk i baris oppover. Fantastisk å se oppover nordveggen på Strandåtind. Sporene vi fulgte, ledet inn hit. Det er mange klatreruter på nordveggen. Stort sett grad 7 på alle.

Oppover ryggen merket vi at været skiftet litt om. Vi visste at det skulle komme litt regn i løpet av dagen. På toppen av ryggen fikk vi fin utsikt ned mot Strandå. Herfra så vi også Halls Hammer. Cruxet på traversen. Eggen så sinnsykt eksponert ut og vanvittig smal. Dette blir bra.

Vi klyvet litt bortover eggen før vi stod vi på bunnen av første taulengde. Jeg var forberedt på å være skikkelig effektiv i dag, så jeg slengte av meg sekken og begynte å rigge til standplass. Tauet pakket vi fort ned igjen da det begynte å regne. Faen ta. Ikke nå. Sven Are ringte til moren og spurte om en oppdatering på været. Klokken var nå 12.00. Hun fortalte at det skulle komme byger fram til klokken 14.00, men at det skulle være skyfritt og strålende sol fra kl 16.00. Shit. Det er veldig lenge å vente. Jaja. På med jakken og sett deg til rette. Kristoffer fant en overhengende stein som han krøp inn i. Her skulle han forsøke å få seg litt søvn. Sven Are kom også etterhvert ned og satt seg inn han også.

Etter 1,5 timer, stoppet det å regne og kl 14.00 var berget blitt relativt tørt og vi gjorde oss klare. Vi forklarte Kristoffer hvordan ting fungerte og jeg startet ledingen med det samme. Vi klatret på dobbelttau. Første taulengde er ikke mer enn grad 3. Veldig grei klatring, men veldig eksponert på sørsiden. Vanvittig kult. Rigget en standplass like ovenfor. Kristoffer synes det var litt vel eksponert, men kom seg opp på en glimrende måte. Da Sven Are var oppe, klarnet det opp og solen kom fram. Været ble aldeles nydelig og vi fikk flott utsikt i alle retninger. Nå var det konge. Vi pakket sammen tauet og fortsatte oppover til fots. Her er eggen bred og stigningen er slak før man kommer opp til innsteget til andre taulengde. Her skiftet vi til klatresko. Neste taulengde er en blokk med en stor sprekk. Eksponert på nordsiden, men enkel klatring på grad 4 opp her.

Neste taulengde var en hammer med to paralelle og lodrette riss. Grad 4 opp denne også. Ved å plassere bein og armer i hvert av rissene kom vi oss enkelt opp her. Videre oppover til toppen av Nordvestre Strandåtind var det klyving på stort sett bred rygg. Fra toppen fikk vi god utsikt mot hovedtoppen. Herfra så den virkelig heftig ut. Vi tok en matpause her. Varden er plassert på en blokk med et skråriss. Gøy klyving opp dit. Like nedenfor på andre siden, ventet første rappell. Her er det festet et boltet anker med to karabinere som vi tredde tauet igjennom. Rappellerte på to tau da denne rappellen er 35 meter. Sven Are gikk først mens jeg viste Kristoffer og dobbeltsjekket at han var riktig innkoblet. Mens han rappellerte bestemte jeg meg for å pisse. Det kom plutselig et vindkast som gjorde at alt kom tilbake. Jeg gav derfor meg selv en golden shower. Så var det min tur. Endelig rappellering igjen. Lenge siden sist nå. Jeg vet at rappellering kun skal ses på som en måte å ta seg ned fra fjellet på, men jeg synes dette er en av de kjekkeste tingene ved klatring. På de siste meterne ligger mye løsstein så man bør være obs og trekke mot den ene siden om man står på bunn og venter. Herfra kløv vi oss videre oppover igjen. Litt eksponert mot SØ, men enkel og fin klyving. Enkelte snøfelt vi måtte trå varsomt på med klatresko.

Så var det klart for neste rappell. Denne kan man unngå om man klyver ned til venstre, men der er det veldig eksponert. Vi valgte å ta rappellen. Her er det ikke satt opp boltet feste, så man man ha slynger tilgjengelig. Vi festet to 5mm slynger sammen med en annen bunke som lå der fra før. Denne repellen er ned fra en ca 10 meter høy blokk. Her brukte vi bare det ene tauet. Jeg gikk først og kløv meg videre nedover for å se hvordan det så ut. Veldig grei klyving videre og jeg så at vi ikke trengte å ta flere rappeller før skaret mot Halls Hammer. Nedover her går det flere riss man kan bruke. Enkelte steder er det litt bratt så man må vurdere om man har god nok kontroll til å klyve ned. Et fall kan være fatalt om man får fart og detter utenfor øst eller veststupet. Eggen er smal, men det skal være overkommelig uten sikring for mange.

Jeg gikk videre opp til Halls Hammer. Da jeg snudde meg og så på Sven Are og Kristoffer som kløv seg nedover, så det sinnsykt heftig ut. veggen så nesten vertikal ut og det virket litt surrealistisk å se to personer gå baklengs nedover der uten sikring. Synet kan bedra. Hittil hadde jeg fått store assosiasjoner til Austanbotntraversen. Hele Strandåtindtraversen kan i stor grad sammenlignes med den. Strandåtindtraversen er bare hakket mer utfordrende.

Så stod vi alle nedenfor Halls Hammer. Turens største utfordring og cruxet på Strandåtind. Halls Hammer er en 15 meter høy vertikal vegg bestående av flere riss. Det er fire mulige ruter å velge mellom. Disse varierer fra 5- til 6-. Vi valgte å slå til med Direkteruten på grad 5. Dette er den vanligste ruten opp. Jeg gjorde meg klar og skrådde oppover på en liten hylle, strakk armen og satt en kile høyt oppe. Så var det bare å bruke rissene oppover. Merket det var lenge siden jeg hadde ledet en 5er. Det var tungt å holde seg fast og samtidig rolig når jeg skulle sette kiler og finne ut hvilken som passet. Tok derfor litt tid. Fikk satt totalt tre kiler opp hammeren. Sykt fett å se mellom beina oppover her. Meget eksponert og bratt. Satte standplass på en fin hylle over hammeren. Nå var det bare å heie fram Kristoffer. Han mestret klatringen meget fint oppover her. Og med tanke på at dette var hans jomfruklatretur, var det svært imponerende. Plutselig var han også oppe. Sven Are kom opp etter kort tid. Vi gratulerte hverandre for å ha kommet hittil. Resten av oppstigningen til toppen bød ikke på annet enn spennende klyving med unntak av hammer nr 2.

Vi kløv oss oppover og det var god stemning. Vi kom etterhvert til 2. Hammer. Dette er et sva på rundt 10 meter med klatring grad 2. Høres meget lett ut, men svaet er blankpolert til venstre, og på høyre siden hvor det er tak, er det meget eksponert og et fall uten sikring her ville endt fatalt. Det er også meget få sikringsmuligheter oppover her. Det er ikke veldig bratt oppover og som sagt, klatringen er ikke vanskelig. Fjellet var tørt og takene var gode. Jeg satte en standplass i bunn. Jeg kom meg fort opp hammeren. Lette etter muligheter for en kile eller kam, noe som kunne vært greit, men fant ikke steder å sette noe som helst. Gikk uansett veldig greit oppover på de gode takene. Satte en mellomforankring på toppen av hammeren og sikret Kristoffer og Sven Are. Så var klatringen på traversen over. Da alle var oppe, pakket vi sammen tauene og kløv videre opp til toppen.

Vi nådde toppen av Strandåtinden klokken 22.30. Her fikk vi nydelig kveldsol og utsikten er bare til å måpe av. Sjunkhatten viser seg fra sin beste side, Lofotveggen kunne ikke syntes klarere og toppene rundt her var spisse og majestetiske. For en dag og for et eventyr. Sven Are fant boken til Bodø Klatreklubb gjemt inne i varden. Her skrev vi oss inn. Artig å lese hvem som var her sist. I følge boken var det Jonas Hilmo og Jørgen Vestvatn som var her sist. De tok turen i oktober 2014. Jeg visste at det hadde vært folk her etter det. Signar Nilsen og Julia Fieler hadde gjort første vinterbestigning her 24. Mars i år.

Vi tok bilder og filmet mens vi tok en lenger matpause. Vinden var sur og jeg visste at vi ville bruke tid på rapellene. Derfor pakket vi sammen og gikk ned til første feste. Jeg startet å gå litt i forveien. Kløv meg ned til jeg fant et feste. Det lå bare slynger her så da Sven are kom ned med rapelltauet, begynte vi å tilpasse våre egne. Da jeg var ferdig la Sven Are merke til det boltede rapellfeste litt lenger nede. Vi knøt derfor opp igjen tauene, tok de med og kløv ned på andre siden av blokken. En vei jeg ikke hadde lagt merke til. Kom ned til det boltede festet, fant fram tauene og begynte å sjøte og kveile før vi kastet dem ned. Meg og Sven Are hadde fått inn et godt samarbeid nå og ting gikk effektivt. Denne rapellen var 45 meter. I nedre del skrådde den mot venstre. Jeg var først og skulle finne veien. En utrolig kul rapell. Dit hvor vi skulle skrå mot, lå et snøfelt vi måtte over. Jeg valgte å skrå tidlig slik at jeg ikke trengte å traversere om jeg kom for langt ned. Dette endte med at jeg måtte over en hammer som var våt etter smeltevannet som rant over den. Plutselig sklir jeg. Jeg snurrer to ganger fort rundt og på grunn av pendelen raser jeg samtidig i høy fart mot nordveggen. Jeg rekker kun å tenke over hva som skjer før jeg får et lite glimt av en stein som stikker ut. KAKK!! og jeg smeller hodet hardt i steinen. Jeg treffer den med kinnbeinet kun millimeter under venstre øye. Synet dirrer i to sekunder før jeg kommer til hektene igjen. En intens smerte skyter gjennom hodet og jeg begynner med det samme og bekjymre meg for knust kinnbein eller hjernerystelse. AAAAAHHH!! Jeg okker og stønner flere ganger mens jeg henger der og dingler. Hodepinen forsvinner etter overraskende kort tid og mens jeg jobber med å stabilisere meg med beina, hører jeg Sven Are og Kristoffer rope "Endre? Går det bra?". Jeg roper opp at alt er helt fint og sier at de heller skal rapellere seg rett ned før de traverserer på snøfeltet bort til neste anker. Jeg føler meg plutselig helt fin igjen, men når jeg kjenner på kinnet, får jeg blod i hendene og merker antydning til en voksende donaldkul.

Jeg tar litt snø i hendene og holder det inntil. Etter kort tid traverserer jeg tilbake og bortover snøfeltet litt lenger nede. Jeg sparker gode spor nedover og kommer meg etterhvert ned til neste anker. Jeg fester meg inn med slyngen og kobler meg ut av tauet. Nå kan jeg se kulen i sidesynet og såret svir, men bortsett fra det er jeg helt fin og fit for more fight. Jeg var griseheldig. Jeg grøsset bare av tanken på hva utfallet kunne blitt om jeg hadde truffet øyet i den steinen. Samtidig var jeg litt irritert over hva som skjedde. Jeg burde ha forutsett den pendelen. Sett lenge før at det der kunne gå gale. Jeg trøstet meg med at jeg hadde lært noe nytt "the hard way". Slike hendelser krydrer jo også turen litt ekstra. Etter min mening er det bare sundt å oppleve slike ting om man driver med klatring. Det fungerer som en påminnelse om at dette ikke er ufarlig så godt som viktigheten av å alltid vurdere undervegs. Jeg hadde det ihvertfall helt fint nå og heldigvis havnet jeg heller ikke ut over nordveggen.

Kristoffer kom omsider sakte ned og brukte sporene mine. Sven Are kom også rolig etter. Hendelsen min så ut til å ha gjort inntrykk på dem også. De tok det meget varsomt nedover her. Det tok lang tid før alle var nede ved neste anker, men vi var effektive når vi kunne og vips var jeg klar for rapell nr 5. Denne var på 35 meter. Først over en hammer, deretter litt på flaten og så over en hammer igjen. Her er ryggen veldig smal og den første hammeren skrår ut mot nordveggen. Her gjaldt det å få godt fotfeste. hendelsen min tidligere hadde gjort litt inntrykk, men jeg konsentrerte meg om hva som skulle gjøres. Det var fremdeles dritkult. Hammer nr 2 var litt ekkel da den var overhengende og en glidning over her kunne endt med en stor pendel. Jeg lente meg godt bakover og fikk langt tauet over hammeren. Da hindret jeg pendelen.

Kom meg ned til den brede flaten på eggen og koblet meg ut. Under Kristoffer sin rapell sa jeg ifra at han måtte være obs på pendelen. Da jeg sa dette, fikk han litt småpanikk, men det gikk helt fint og han kom seg greit ned. Vi sa ifra om pendelen til Sven Are også. Da alle var nede igjen var det klart for rapell nr 6. Denne var kun 15 meter og gikk over et sva. Gikk fort ned her. Så bar vi tauene ned i skaret mellom Strandåtind og toppen like bortenfor. Rapellfestet til rapell nr 7 skulle ligge i laveste punkt i skaret. Vi gravde litt i snøen rundt, man fant ikke noe anker. Jeg gikk litt lenger bak og fant en slynge. Tok fram 7mm tauet mitt, tilpasset den og tredde den igjennom på samme sted. Så rappellerte vi oss ned i gryten. Denne rapellen skulle være 40 meter lang, men det lå såpass mye snø i gryten nå at vi kunne koble oss ut etter rundt 30 meter. Vi ville ha høyde til å ake også. Vi tok av oss selen og pakket ned utstyret før vi akte, rullet og løp nedover i snøen. Man er aldri for gammel til å ake. Under en av rapellene lenger oppe hadde vi opplevd å se solen ligge i horisonten før den gikk opp igjen. Only in nordnorge. For en måte å oppleve midnattsol på sitt beste.

Morgensolen skapte en glød over Strandåtindtraversen og det var en fryd å gå her nede å nyte synet av nordveggen. Kristoffer måtte selvsagt ta noen siste klovnekunster i snøen før vi omsider kom inn på stien igjen. Så var det bare å vandre ned igjen gjennom skogen til bilen. Her tok Meg og Sven Are to øl hver mens Kristoffer som skulle være sjåfør, måtte nøye seg med en cola. Klokken var nå 04.00 og vi hadde brukt 12,5 timer på traversen. Med all ventingen på finværet nedenfor eggen, i tillegg til turen opp og ned, fikk vi en totaltid på 16,5 timer på turen. Klokken 06.00 satte vi oss i bilen og kjørte til fergeleiet. Fergen gikk ikke før klokken 09.00 så nå kunne vi sove litt. Øyet mitt var hovnet veldig opp og var nå blitt blått. Det var selvsagt ingen på fergeleiet. Jeg orket ikke å sove i bilen så jeg tok med meg soveposen og liggeunderlaget til Sven Are og la meg rett ned utenfor dassen. Kl 07.30 ble jeg vekket av Kristoffer som sa vi kunne være med en ferge som gikk nå. Jeg skjønte ingenting, men det var visst en kar som hadde bestilt plass på en ferge vi kunne være med på. Karen som stod parkert bak oss måtte nok ha ristet på hodet da jeg reiste meg opp av soveposen utenfor dassen, iført kun bokser med en blåveis fra helvette i trynet. Jeg måtte le da jeg stod der og kledde på meg. Fikk kastet tingene i bilen og vi kjørte inn på fergen. Nå var vi slitne. Tilbake i Bodø stupte vi til sengs. Tusen takk for tidenes tur Sven Are og Kristoffer. Denne glemmer jeg ALDRI.

Flere bilder

Film

GPS