Alpetur 2007 (16.07.2007)

Lenge siden sist

Jeg følte egentlig ikke at jeg hadde tid til denne ferien, men flybillettene var allerede kjøpt, et effektivt pressmiddel i grunnen, og da jeg satt på flyet var det i grunnen også deilig å legge bokstress og pliktturer i norske fjell bak seg.
Turen forløp udramatisk på et Ryanair fly fra Torp til Bergamo (ved Milano). Litt utfordrende var det å holde seg under 15kg bagasjegrensen med telt, tau og breutstyr, men det gikk på et vis.

Å komme fra regntunge Skrautvål til det norditalienske slettelandet hvor gradestokken etter hvert passerte 35 grader var en overgang i seg selv, men det fikk i alle fall fart på feriefølelsen. Ferie er å gjøre / oppleve noe annerledes er det noen som sier, og slike temperaturer er vi ikke akkurat bortskjemt med oppe i Valdres.
I en liten Fiesta stampet vi oss vestover på motorveien mens klimaanlegget blåste som best det kunne. Vi tømte lommene i et par italienske motorveibomstasjoner som fikk mange norske bomstasjoner til å virke beint ut snille. Det var ikke mye å se til "storfjellene" i nord pga. varmedisen, men vi nærmet oss ubønnhørlig og etter noen svinger på sideveien fra Aosta opp mot Cervinia fikk vi for første gang øye på monumentale Matterhorn (Cervinio i Italia) høyt høyt der oppe.

Vi møtte Henrik som kom på motorsykkel og overnattet på campingplass halvveis oppe i dalen.

Dag 1 - innsjekk på Theodulushytte og akklimatiseringstur til Kleine Matterhorn 3883 moh.

Første dagen kjørte vi opp til Cervinia (som har stor gratis parkeringsplass i forbindelse med taubaneanleggene), gjorde noen små innkjøp og kjøpte tur/retur billett opp til Rosaplatået (3500 moh. 26 Euro tur/retur) - 3 ulike baner tok oss fra 2000 og opp til 3500.
Fra taubanen var det kun en kort rusletur i brekanten på råtten sommersnø ned til Theodulushytta på ca. 3300 moh, hvor vi hadde bestilt plass.
Theodulusbreen er til de grader dominert av diverse skiheiser og hele omtådet myldret av alpinister. Heiser og baner fra både Sveits og Italia florerte.
Vi gikk en rolig runde opp til Kleine Matterhorn mens vi nøt utsikten mot Matterhorn, Weisshorn, Zinalrothorn, Grand Combin, Dent D'Herens, Mt. Blanc, Breithorn og mye mye annet fint.
Ca. 3900 nådde vi første dagen, og litt hodepine ble det på hytta om kvelden, men vi klarte oss fint.

Dag 2 - Tur til Pollux 4091 moh.

Dag nr. 2 var det klart for sprenge 4000 grensa. Tor Erik som etter hvert har vært på mange av de enklere 4000 m toppene hadde ikke så veldig mye igjen i området, men valget falt på Pollux, en topp som iflg. føreren skulle være enkel, men fra Theodulus er det litt lang anmarsj.
Vi gikk først opp til sadelen nord for Kleine Matterhorn og så under sørflanken på Breithorn hvor vi måtte et godt stykke ned før foten av Pollux. Ved Pollux fulgte vi egentlig bare sporet til andre og endte etter hvert opp på sørvestryggen. Et litt luftig klatreparti overrasket oss noe. Det var imidlertid forsynt med kjetting og bolteringer, som så ofte i Sveits. Men kø og flaskehals blei det. Noen breiale amerikanske guider som hadde med seg nybegynnerklienter brukte et par evigheter. I tillegg var dem ikke spesielt høflige, snek i køen og greier. Amerikanere! Men omsider ble det de beskjedne nordmennene sin tur, greit opp, litt klønete med stegjern, og laaangt ned, men tross alt veldig lett. Tipper grad 3 uten kjettingene og noe lettere ved bruk av disse.
Etter "klatringren" kom vi opp på en liten fortopp med madonnastatue og greier på 3993 moh, før en stadig smalnende snøegg førte opp til toppen på 4091 moh.
Utsikten mot Castor, Liskamm og de nordvendte brefallene var herlig.
Returen i råtten snø, til dels en god del høydemeter opp igjen, gjorde noen av oss riktig så slitne, og hodepinen var nok litt mer til stede enn dagen før.

Dag 3 - Tur til Breithorn 4165 moh. (og midttoppen 4159 moh.)

Dag 3 valgte Henrik å slappe av mens jeg og Tor Erik gikk en mindre akklimatiseringstur på Øst og Midttoppen på Breithorn. En lett tur, men med litt ekstra høydemeter når man starter på Theodulushytta i stedet for Kleine Matterhorn. Om østtoppen var lett og full av folk, var det ikke noe mindre fint for det. Midttoppen var bestykket med en herlig kvass snøegg som får Glittertind til å blekne og utsikten var stadig like fin.
Dagen ble avsluttet med transport til Chamonix hvor vi endte opp på Camping Mer du Glas, en helt grei camping (27 euro for 3 personer / natt, varm dusj uten tillegg og gratis internettmaskiner som konstant var opptatt etc.)

Dag 4 - Rolig dag med taubane til Planpraz og rusling / klyving i vennlig terreng

Dag 4. Chamonix var av et annet kaliber enn områdene lenger øst. Ved første møtet var det ikke fritt for at det glapp ut et og annet wow. Bratte ville breer, talløse pinnakler og enkelte vanvittige granittspir kan nok få selv en Sunnmøring til å ti stille.
Dagen ble benyttet til å orientere seg litt, sjekke værmeldinger m.m. Værmeldingene var ikke så gode lenger, og den samlede gruppemotivasjonen led litt, utstyret var ikke det beste og i løpet av dagen (hvor vi for øvrig hadde en fin tur på vestsiden av Chamonix opp mot Brevent) ble det besluttet at Mt. Blanc måtte vente til neste gang, og at vi i stedet skulle gjøre oss litt kjent ved å ta banen til Aguille du Midi og bestige Mt. Blanc du Tacul og ev. Mt. Maudit neste dag.

Dag 5 - Aguillde Du Midi og Mt. Blanc Du Tacul 4258 moh.

Dag. 5 Vi møtte tidlig opp før den første taubanen (37 euro tur-retur Aguille du Midi) og kom greit med, noe som ikke kan sies om de siste etternølerne som pent måtte vente på neste bane. Den første bannen var nesten kjemisk fri for japanske turister som dominerer ganske sterkt senere på dagen. Det var stort sett kun folk med tau og isøks.
Det er to baner som fører bratt opp fra Chamonix (ca. 1050 moh) opp til Midi på ca. 3800 moh. En ganske kraftig oppstigning i løpet av en snau halvtime. Man kjente trykkforskjellen bokstavelig talt på trommehinnene.
Litt morgengretne stotret vi ut av banen og fulgte anvisningene gjennom tunnellene som de har boret i fjellet her oppe på dette eiendommelige ørneredet (kan minne litt om fjellet i Flåklypa). Rett før utgangen mot Geantbreen var det tydelig skilting: Adgang forbudt for dagsturister, kun for fjellfolk. Vi var riktignok dagsturister på en måte, men kunne vel til nød passere som fjellfolk. I en istunnel tok vi på stegjern, så kom vi ut på en liten snøterrasse med gjerder omkring og en smal jernport i andre enden hvor kun en og en kunne passere ad gangen. Jeg visste fra bilder at det som nå ventet var en smal snøegg, men var ikke helt forberedt på det som kom:
Trøtt i trynet, fullstendig utilvendt med luftige steder bar det ut på en flat snøegg, omlag 30 cm bred på det smaleste. Ned til venstre gikk en 50 grader bratt snøflanke (som senere ble enda brattere) og man så i praksis rett ned på Chamonix nesten 3000 meter nedenfor. Til høyre var det nesten like bratt om enn bare et par hundre skarve høydemeter. På et sted var eggen sogar nesten tråkket ut. Det er kanskje litt mindre luftig når tråkket er felt ned i snøen, men nå gikk det helt på toppen. Det ble i alle fall å gå rolig med fokus på neste skritt. Strekket var imidlertid ikke langt, og etter drøyt 50 meter ble det mye bedre.
Dansendes skyer rundt tindene med morgensola midt i mot ga vakre stemninger og vi var egentlig ved godt mot, selv om været nok var enda mindre lystig enn meldingene hadde forespeilet oss. Mt. Blanc Du Tacul var gjemt i skyer. Over breflata ved Col. du Midi var det noen telt, men ikke så mange som en skulle tro, men det hadde kanskje med været å gjøre? Lufta var varm og det hadde ikke vært nattefrost, så det ble en del stamping.
Vi fulgte hovedtråkket selv om jeg stusset over linjeføringen som var vel høyt opp mot både fjellskrenten og enkelte isvegger til venstre på breflanken mot Tacul.

Flere steder vitnet store ras om hva som kan skje og et sted valgte vi å gå et mindre spor for tilsynelatende å unngå et rasfarlig område, men det endte med at vi måtte traversere på toppen av en serac (is/snøtårn) ca. 100 meter sidelengs med en dyp bresprekk på oppsiden og 60 grader snøvegg 50 høydemeter rett ned i en like stor rett under rompa på oss. All ære til dem som laget spor her først. Vi gikk med tau, men helt meningsløst - hadde en falt ut, ville alle falt ut. Det var deilig å komme inn på hovedtråkket igjen. Litt senere mått vi over en snøbro som Henrik var litt skeptisk til. Spesielt tykk var den ikke og under skjulte det seg en enorm ishall.

På skulderen ca. 4090 moh. forlot vi tråkket i retning Maudit og Mt. Blanc og gikk enkelt opp til Tacul. De siste 30 meterne var litt brattere og luftig, men helt grei. Vi tok oss også tid til å besøke en 1 meter lavere sekundærtopp bortenfor som ga flott utsikt ned til pillarene på djevelryggen, kanskje de vanskeligste toppene for dem som samler 4000m topper i alpene.

Vi fikk etter hvert mer og mer sol på Tacul, men Maudit og alt høyere var borte i en grøt av skyer. Jeg vil ha DET været når jeg skal på Mt. Blanc, og lysten ble ikke noe mindre.
På returen hadde vi stort sett sol ned det flotte brefallet. Like før vi var nede på flata tok vi en pause, og med et ser jeg en DIGER porsjon is falle av et istårn. Tankene går med en gang til taulaget som gikk ned den siste bakken noen minutter før oss. Vi speider, ser dem ikke, men ser at raset har feid med seg store deler av tråkket (som tidligere nevnt med dårlig linjeføring) og fortsatt et godt stykke til. Hjertet banker litt forter. Vi ser ikke noe til de andre, men et taulag som har passert 5 minutter tidligere fortsetter som normalt, så det må ha gått bra.
På vei ned runder vi raset som består av en blanding av isblokker og fuktige snøklumper, mer enn stort nok til å gi uheldige konsekvenser om man hadde hatt uflaks. Vi tar etter hvert igjen det andre taulaget som kan fortelle at de var 20 meter unna raset da det gikk. Da begynner man å snakke små marginer.

Etter en halvtime på Aguille du Midi sammen med talløse japanere tar vi banen ned igjen.

Dag 6-7 Rolig avrunding og hjemreise

De to siste dagene ble benyttet til å leie sykkel i Chamonix og til sist en fjelltur fra St. Bernhardspasset med litt morsom klatring med topptau på en kvass pinakkel ved Mt. Mort.

Alt i alt var det en kjempeflott tur. Knallvær i begynnelsen og noe mer blandet på slutten. Vi var 4 dager i Chamonix, og i løpet av de dagene så vi ikke selve toppen på Mt. Blanc en eneste gang. Vi så et stykke opp på ryggen over Dome du Gouter et par ganger, men aldri toppen. I så henseende var det litt frustrerende at vi så hele massivet nesten skyfritt da vi hompet nordover på Ryanairflyet på søndagen. Vindretningen hadde skiftet fra sørvest (bad for Mt. Blanc) til mer nordlig. Hele alpene var stort sett i skyer, men ikke Mt. Blanc der i sørvest.

Fjellene dere nede er mer ekstreme og på mange måter flottere enn her hjemme, men turlivet og friluftslivet synes jeg er milevidt bedre hjemme. Det er lettere å bedrive et mer variert og moderat friluftsliv her. Selv om kontrastene der nede er kjempestore går de stor sett bare langs en akse, mens jeg har en følelse av det går langs flere akser her hjemme i Jotunheimen. Og det panoramaet ved Chamonix som tok pusten fra oss første dagen endret seg ikke og ble etter hvert til en statisk kulisse som vi tok som en selvfølge. Følelsen av god plass, åpenhet og frihet samt ubegrensede muligheter som er her hjemme var ikke den samme der nede. Ja det er et paradis for brevandrere, klatrere og andre ekstremsportfolk, men for turmennesker....