Geitadalstind og Ulvanosa (02.07.2015)  

Geitadalstind og Ulvanosa

Disse to toppene har jeg villet bestige ganske så lenge og denne torsdagen var ble det mulig å ta en tur alene. Yr.no sa at det skulle bli varmt, men med kraftig vind utsatte steder. Jeg tenkte: "Hvor mye kan det egentlig blåse en fin sommerdag?" og tok 08:30 fergen fra Gjermundshavn.

Parkerte på nedre parkering, men innså at det hadde værte enklere å parkere ved kraftverket. Godt og varmt opp stien i skogen og en del plagsomme fluer. Disse forsvant umiddelbart da jeg kom over tregrensen, for her blåste det frisk bris. Passerte Låganose og deretter stikrysset Geitadalstind/Ulvanosa og nå begynte det å komme noen snøflekker også. Mye av terrenget var søkkvått av alt smeltevannet fra snøen.

De siste to hundre høydemeterne opp til toppen av Geitadalstind besto for det meste av et blytungt og bratt snøfelt, samt litt klyving langs steinblokkene på eggen siste stykket. Noen steder langs eggen ble jeg nesten blåst over ende av kraftige vindkast, så jeg gikk forsiktig og konsentrert. På toppen derimot, blåste det nesten ikke, så fjellets utforming må gjort at vinden passert under/over topp punktet denne dagen. På toppen stoppet jeg først ved "varden", før jeg ved å gå litt mot sør oppdaget at det var fast fjell nedenfor snøskavlen og dermed trygt å gå helt opp på kanten.

Turen fortsatte videre mot den sørlig toppen av Geitadalstind. Så lenge jeg holdt meg nedenfor eggen var ikke vinden plagsom, men da jeg skulle krysse snøfonnen mellom toppene, fikk jeg voldsom motvind. Faktisk blåste det så sterkt, at da jeg kom meg over og skulle se meg tilbake, blåste solbrillene rett av ansiktet. De ble tatt av vinden og ført tilbake alle 50 meterne over snøfonnen og forsvant i uren på andre siden. Jeg prøvde å nå dem igjen, men hadde ikke sjangs i havet. Heldigvis fant jeg dem etter litt leting og kunne fortsette turen. I min iver etter å komme meg videre gikk jeg litt høyt i terrenget og fant fort ut hvorfor T-stien går litt lenger nede. Her var det bratt! Men, med litt forsktighet kom jeg meg ned til den merkede stien igjen. Det var bratt videre også, men jeg kom meg fint bort til sadelen mot Ulvanosa, hvor lunsj ble inntatt.

Veien videre opp på Ulvanosa gikk i steinur og på snøfonner, og jeg nådde toppen uten noe spesielle utfordringer. Jeg ble ikke lenge, for i motsetning til Geitadalstind, så blåste det kraftig her oppe! Jeg tok noen bilder, men beveget meg ikke ut på snøskavlen. Den har ikke fast fjell under seg!

Ned igjen fulgte jeg snøfelt fra toppen til rundt 900 moh, så det gikk rekordraskt. Deretter mest mulig snøfelt videre ned, noe som gjorde at jeg havnet litt nedenfor T-stien. Dette gjorde ikke noe, for terrenget var lettgått og jeg var inne på stien igjen ved stiskillet. Resten av turen gikk raskt og greit, men begynte nå å merke turen i bein og knær. I tillegg var jeg nå kommet i lè for vinden så varmen begynte å bli ganske så intens. Vel nede var det blitt 30 grader, og dermed ekstra godt med air condition i bilen...

En flott tur i fantastiske omgivelser, med kanontemperatur og sol/delvis skyet. Den kraftige vinden trekker litt av opplevelsen ned. Gikk hele turen i shorts, men måtte ha vindjakke på meg på toppen av Ulvanosa.