Skaranipa (Flora) (30.08.2015)

Dagens tredje (etter Søre Sandvikfjellet og Kletten) gikk til Stavøya og øyas høyeste punkt - Skaranipa (201 moh).

Fremdeles hadde jeg godværet med meg og med tanke på gårsdagen samt værmeldigen var det nesten for godt til å være sant.

Jeg kjørte til Stavøya og til veien mot Stavøyteigen. Her fant jeg et skilt med en rød "T" på. Jeg visste imidlertid ikke om denne stien ville gå til topps så jeg kjørte til Stavøy hvor GPS'en min sa at det gikk en sti fra. Jeg ville ringe på ved nærmeste hus men det var ingen hjemme bortsett fra en Border collie som var vennligheten selv.

Jeg bestemte meg for å prøve å finne stien herfra og parkerte nede i krysset. Da jeg kom gående med Karma var ikke Border collien fullt så vennlig...

Uten at jeg helt vet hvilken - så hadde den tydeligvis en oppgave. Trolig gjetet den oss trygt og sikkert ut av eiendommen for da vi lukket grinda bak oss virket den fornøyd og ruslet tilbake til huset.

Foran oss var et jorde med kuer. Jeg ønsket ikke mer trøbbel og holdt godt til høyre for jordet og da var jeg sjanseløs på å finne igjen stien. I stedet vaset jeg meg gjennom skogen med retning av skogsryggen. Heldigvis fant jeg diverse dyretråkk som gjorde at jeg unnslapp de verste klippene...

Oppe på ryggen traff jeg på en merket sti - trolig den som kom fra Stavøyteigen. Denne fulgte jeg til topps - hvor det stod en benk, litt info om toppen og et kart. Det kartet var veldig kjekt!

‹

›

Min første tanke var å gå stien tilbake til Stavøyteigen men ville da være 0,6km unna bilen. Istedet valgte jeg å gå videre bortetter ryggen fordi kartet som var på toppen indikerte at det gikk en sti tilbake til Grendahuset - tydeligvis der jeg startet. Og det var sikkert den samme stien som jeg opprinnelig skulle følge.

Stien bortetter ryggen var knallfin. Tydeligvis mye brukt. Etter 400 meter passerte jeg en hytte (!) og her begynte stien å gå nedover. Ypperlig. Etter nye 260 meter kom jeg til et stikryss, og tok til venstre mot skiltet "Grendahus".

Før jeg rakk å ta av hadde jeg fått OK utsikt mot Florø og øyene bak...

Stien var grei å følge ned skogen og over myrene hadde noen lagt ned noen dugnadstimer i å få folk tørrskodd over. Varme tanker gikk til dem...

Stien tok meg tilbake til jordet og kuene og igjen tok jeg en omvei. Bikkja ved huset var ikke å se og snart var vi tilbake ved bilen. Jeg hadde ikke før kommet meg avgårde før regnet satte inn. Jeg kjørte (for første gang) veien langs nordsiden av Førdefjorden og det regnet så hardt at jeg takket både den ene og den andre for at jeg satt inne i en bil akkurat da.

Videre tok jeg Gaularfjellet til Balestrand og bommet på ferga med ETT skarve minutt. Men da jeg kom til Sogndal ventet Anne med deilig middag og livet var bare deilig. Det var nok den lengste turen fra Sunnmøre til Sogndal jeg har hatt...

Andre bilder fra turen: