Gråhøedådå (16.04.2003)

Nattur på ski til Gråhø og Blåhø

Tilfeldigheter gjorde at vi havnet på Billingen denne påsken. En sjelden hete for årstiden førte til at oppstigningen mot fjellet i solsteiken ikke fristet - i stedet bestemte vi oss for en nattur til Gråhø. Vi slo oss ned på en bar rabb og slumret i sola lenge før vi fikk oss et par timers søvn. Vekkerklokka ringte 23.30. Inne i soveposen var det varmt og godt. På utsiden var det mørkt og trekkfult. En full mobilisering av vilje og mot fikk oss ut av posen på vekkerklokkas andre forsøk.

Noen små minutter over midnatt gikk vi opp gjennom den trolske furuskogen fra Billingen. Med feller under skiene trasket vi rolig og ubesværet opp de drøye motbakkene. Mammutfuruene overlot etterhvert plassen til noen kjempedigre fjellbjørk før snaufjellet brått omgav oss på alle kanter. Vi undret oss litt over dimensjonene på alt sammen her. Både furutrærne og fjellbjørkene var så store, høyden over havet tatt i betraktning.

Sekken var lett og inneholdt et minimum av ting, langt mindre enn det som tradisjonelt gjelder for en trygg fjelltur, men her skulle oppakningen være lett for enhver pris, slik at to, ikke alt for godt trente personer skulle kunne klare en slik tur - ja og så hadde vi jo med oss alt fotoutstyret da siden vi håpet på en fin soloppgang på toppen.

Kartet var studert godt på forhånd, og ble værende i sekken. Det var i midlertid vanskelig å lese terrenget i mørket, selv om månen gjorde det en del lettere for oss. Det hjalp selvfølgelig ikke at vi var ferske i dette området heller. Så da vi stod på toppen av Sauhaugen (1425 moh) og så det gikk nedover skjønte vi at noe var galt. Kart og lommelykt ble hentet fram fra sekken og kursen ble justert de nødvendige gradene mot nord. Herfra gikk alt som smurt og vi hadde neste delmål, Stamåhjulet, i siktet.

Snøforholdene var elendige. Det vekslet mellom råtten snø og skare i begynnelsen før hardpakket og ujevne, skavlete overflate dominerte videre innover. Ingen smøring ville gjort underverker på dette underlaget, så vi valgte å beholde fellene på. Det gikk riktignok ikke fort bortover flatene, men vi hadde godt tid og behøvde aldri å bekymre oss for glipptak.

Vi rundet Stamåhjulet på vestsiden og fikk etterhvert øye på flere fjell foran oss. En kort sjekk med kartet bekreftet at vi hadde Blåhø og 2 stk. Gråhø foran oss. Etter omlag 10 km gange i nattemørket uten en gang å skimte turens mål var det nå oppløftende å se dette. Vi var til og med glade for at det ennå var et langt stykke igjen for klokka var bare 03 og soloppgangen var fortsatt snaut 3 timer unna.

Vi kom inn i måneskyggen nord for Stamåhjulet og alt ble veldig mørkt, nærmest litt nifst. Det gikk nedover, men det var umulig å bedømme om det ville bli bratt, om det var kort eller langt. Det var rett og slett bare å kjøre forsiktig og håpe på at det ikke var noen skavler her. Her i lesiden ned mot Skarvedalsvatnet var faktisk snøen forholdsvis grei å ha med å gjøre. Vinden som tidligere hadde gjort meg litt urolig forsvant her inne og det gikk endog an å ta en pause uten å måtte springe seg tilbake til varmen igjen etterpå.

Helt alene med det sølvgrå måneskinnslandskapet her inne, sannsynligvis 12-13 km fra nærmeste menneske, det var spesielt. Vi følte oss også litt små. Et væromslag her og nå ville gitt oss problemer. Vi hadde tatt sjansen basert på en "bombesikker" værmelding som ennå så ut til å holde. Det eneste som ikke var som det skulle var mye dis, som gjorde månen ekstra stemningsfull, men samtidig kom til å skape problemer for soloppgangsbildene våre.

Vi krysset Skarvedalsvatnet og siktet oss inn på bandet mellom sydtoppen (1908 moh) og hovedtoppen. På vår høyre hånd hadde vi Skarvedalseggje som med sine 1961 meter er den nest høyeste toppen i området, og fra vårt ståsted så den mye flottere ut enn vår Gråhø. Det samme gjorde Blåhø med sin østvegg, men det fikk så være - Gråhø var toppen som var "dum nok" til å stikke sitt steinete hodet over 2000 meter og dermed få besøk av oss og andre likesinnede "2000 meters samlere".

En kakaopause på ca. 1800 meters høyde gjorde godt. Bak Gråhø kunne vi nå skimte dagslyset som sakte begynte å krype oppover himmelen. Først sortblå, så mørkeblå, blå og så videre. På et eller annet tidspunkt, jeg vet ikke akkurat når men, var plutselig dagslyset og ikke månelyset hovedlyskilden. Månelyset gikk over fra å være vår veiviser gjennom natten til å bli en stemningsfull effekt. Og for en stemning! Disen foran månen ble opplyst i en okkultgul farge i stor radius rundt selve månen samtidig som Skarvedalseggje fikk denne magiske blåfargen som er det første forvarselet om at en ny dag er på vei gir.

Fra ca. 1900 meter ble det litt brattere og den steinharde, glatte snøflaten gjorde at fellene av og til glapp, noe som var litt ekkelt. Og som alltid med feller: Når man instinktivt skrår / kanter skiene for å få bedre feste oppnår man det motsatte - nemlig at festet forsvinner helt. Da er det godt man har sterke (?) armer og to solide skistaver.

Toppen ble nådd, ikke akkurat noen forløsning, bare en liten varde som skilte den fra den steinete flata. Hva var forresten toppen? Det var tilsynelatende minst to punkter som var vardesatt. Vi besøkte begge to før vi fortsatte ned bakken mot nordøst. Vi ville litt forbi toppen for å ta bilder med øststupet i forgrunnen, slik at kanskje toppen ville se litt mindre grå(hø) og kjedelig ut. På en høyde halvveis mot Løyfthøin ble vi stående å hutre og vente. Litt kakao, hopping og flokeslåing hjalp, men frøs - det gjorde vi.
Dagen kom, men sola uteble, og bildene vi hadde håpet på ble det ikke noe av. Bilder tok vi, men de kunne vi tatt nårsomhelst ellers, vi hadde ikke trengt å stå her klokka 06 om morgenen får å få til det. Ergelig!

Da vi konkluderte med at det ikke ville bli noe lysshow pakket vi sekken, noe jeg var sjeleglad for - endelig en mulighet for å få litt varme i den forfrosne kroppen. Fellene ble nå dimmitert og vi gikk vestover på bakglatte ski, langs Gråhøs nordflanke. Sola kom seg etterhvert over all disen i horisonten og den begynte faktisk å varme. Med beundring nøt vi utsikten ned i Dordiholet, den steile fjellveggen som reiser seg nesten rett opp fra innsjøen og ikke minst brefallet som kaster seg ned i vannet. Hvis Gråhø er kjedelig er i alle fall dette utsynet det stikk motsatte. Lenger mot nordvest så vi Storebreens hvite vidder. I dette snøfattige landskapet som var nesten like dominert av stein og bare flekker som av hvit snø nå midt i april var denne enorme hvite kalotten nesten naturstridig.

Vi forstatt ned i et markert skar mot den mindre toppen, som på kartet har stukket av med navnet Gråhø, og videre bort til kanten av Storbreen. Klokka var bare syv om morgenen og det gule morgenlyset var så varmt og mykt. Senere på dagen blir alt så hvitt sort og blått, men nå var det et snev av gult i alt.

Det disige øyeblikket på toppen av Gråhø hadde ikke gitt oss mye utsikt, så vi bestemte oss for å traske opp til toppen av Blåhø for å få oss litt utsikt før nedkjøringene til Billingen. Med et godt lag blåvoks under skiene gikk det som smurt uten glipptak opp til toppen hvor vi ble sittende en stund å spise sjokolade og plukke ut topper i horisonten. Vi så bare en del av det man ellers kan se. Dovrefjell og Sunndalsfjella var helt bort i disen, det samme var deler av Jotunheimen men vi kunne skimte Hurrungane. Litt lenger i forgrunnen hadde vi flott utsikt til bl.a. Tordsnose og Karitind i Tafjordfjella og i Breheimen plukket vi ut Hestbrepiggane, Holåtindane og Kyrkjene. De nordlige delene av Jostedalsbreen var også godt synlige, men her strakk ikke kunnskapen vår til med navn. Flott å se til var det uansett.

Nå var det bare nedkjøringene igjen. Mer enn 20 km i rett linje, noe mer når man tar hensyn til de partiene vi krysset oss nedover. Et sted måtte vi opp en 4-5 høydemetre. Bortsett fra dette var det sammenhengende nedoverbakke hele veien. Gli, stake, stake og gli. Det var likefult utrolig slitsomt for beina over det skavlete underlaget, men nedkjøringen var ellers utrolig snill. Vi valgte å gå litt tilbake fra Blåhø og kjøre ned i botnen mellom Blåhø og Gråhø, en utrolig behagelig nedkjøring, i stedet for den noe kortere veien ned sydøstsiden på Blåhø.

På stokk stive og vaklevorne bein kom vi oss ned furuskogen til Billingen uten skader og kunne sette oss i bar overkropp ved bilen og spise en god frokost. Klokka var bare 11 og vi hadde utrettet så mye allerede.