Falketind og Stølsnostind (26.07.2008)
Written by JohnTiger (John Bårdset)
Ascents | Falketind (2,067m) | 26.07.2008 |
---|---|---|
Stølsnostinden (2,074m) | 26.07.2008 | |
Midtre Stølsnostinden (2,001m) | 26.07.2008 |
Dag 3, 26 juli 2008 Falketind og Stølsnostinden
HHT hadde sagt de skulle gå kl 8. Siden de var såpass mange som 14 stk valgte vi å gå alene litt før de gikk av gårde. De skulle dessuten gå over Støsnosbreen mens vi skulle gå i snøkanten i sør siden vi verken hadde breutstyr eller breerfaring. Min venn hadde slitt litt med kneet på kvelden men nå var han fit for fight igjen. Turen opp til vann 1291, ”Tredje vannet” gikk greit men så begynte smertene i kneet hans å komme tilbake og vi skjønte raskt at han ikke kunne komme seg opp på Falketind i dag.
Han ville dog ikke gi seg med en gang da han hadde lyst til gå forbi den store fonnen vi så i andre enden av vannet samt og se Andre vatnet som han hadde lest og hørt så mye om! På vei bort til fonnen lurte vi veldig på hvordan vi skulle komme oss forbi den, da den var ganske stor! Når vi kom bort til den så vi dog at nederste del av fonnen hadde brukket av fra fonnen og vel lå i vannet/vannkanten. Etter å ha passert bekken fra fonnen på en liten snøbru kunne vi derfor lett spasere forbi helt nede ved vannet. Etter noen hundre meter dukket Andre vatnet opp. Der tok vi en pause og overført drikke og mat fra hans sekk til min sekk. Med 2.8 liter drikke med meg følte jeg meg trygg på at jeg ikke skulle gå tom for drikke på turen.
Mens vi satt der kom det store følget forbi og jeg gikk sammen med de bort til elven ned fra Stølsnosbreen. Der tok de en pause, mens jeg bare stoppet for å fylle flaskene til randen. Føreren som hadde gått her de siste 18 årene sa at det var helt greit å drikke vannet så langt nede så da stolte jeg på det. 2 timer hadde jeg brukt hit og da hadde det gått veldig sakte den stunden hvor min venn haltet seg med.
Elven ble med litt besvær steinhoppet og jeg satte kursen opp mot Stølsnosbreen. Turen opp gikk overraskende lett og snart dukket breen og Støsnostinden opp. Det lå fortsatt en del snø i forkant av brevannet nedenfor breen og jeg krysset elven på en stor og god snøbru. Når jeg så opp mot Stølsnostinden så jeg spor som krysset rett over breen fra Stølsnostinden og ned mot steinuren i nedkanten av breen. Jeg har tidligere sett bilder her på Fjellforum som viste at det sannsynligvis kan bli en passasje over der hvor man ikke trenger å gå på bre. Å gå ned fra litt ovenfor skaret mellom Støsnostindene og deretter rett over breen/snøen? ville jo kunne spare meg for litt tid på returen. Jeg tenkte mye på dette resten av dagen.
Etter å ha forsert den bratte bakken til høyre for der hvor breen en gang hadde strukket seg helt ned til brevannet holde jeg meg godt til høyre på breen eller gikk jeg på snø? Jeg aner egentlig ikke hva jeg gikk på siden alt så likt ut for meg. Jeg følte meg uansett trygg da det hele tiden var bare felter både til høyre og venstre for meg. Det kunne med andre ord ikke være særlig dypt der hvor jeg gikk. Føreren fra HHT hadde ved leirbålet kvelden før også sagt at Stølsnosbreen var en veldig grunn bre.
Et stykke bak meg dukket det opp to yngre gutter som fulgte mine spor så ble jeg borte i snøen så kom det i alle fall noen ikke så lenge etterpå tenkte jeg og ble litt tøffere og satte kursen rett mot vesteggen hvor jeg hadde tenkt å gå opp. Like før skråningen oppe mot eggen begynner og snøen/breen slutter tok de to meg igjen. Jeg spurte om de hadde vært her før og om de eventuelt viste hvor det var lettest å gå opp på vesteggen. De hadde aldri vært her før de heller og ante ikke en gang at det var en vei opp vesteggen. De tuslet videre mens jeg tok frem kartet en gang til for å forsøke å se hvor jeg burde gå opp. Det var en stupbratt (40meter?) utstikker/stor knaus til venstre ut mot breen og jeg så på kartet at hvis jeg rundet denne kunne jeg sikkert komme meg opp på vesteggen fra nord. Akkurat da angret jeg på at jeg ikke hadde lest mer om denne eggen før jeg dro.
Når jeg tittet opp fra kartet så jeg at de to guttene jaggu hadde satt kursen rett opp mot vestsiden av eggen. Det så riktignok veldig bratt ut helt på toppen, men med to stk foran meg følte jeg meg litt tryggere så jeg satte i marsj etter de opp steinura. De var nok i en del bedre form enn meg så de gikk fra meg for hvert skritt oppover. Det var løst, men mer tungt enn vanskelig å komme opp til der hvor ura slutter og fjellet begynner. Jeg fant et lite tråkk opp det første stykket, så vidt jeg kunne se så var vel dette det eneste stedet hvor det var naturlig å gå opp så det sa seg nesten selv. Midt i dette klyvepartiet på ca 5 meter hørte jeg stemmer over meg og når jeg tittet over kanten så jeg til min forundring at de to guttene sto der. De slet med å finne veien videre opp det så ut som det var det siste skikkelig bratte stykket før det virket som det ble litt flatere igjen inn mot der hvor selve ryggen startet.
Der hvor de sto og vurderte var det et dieder på 3-4 meter med for så vidt gode tak så det ut til, men det var temmelig bratt så jeg gikk litt ut til høyre ut mot Morka-Koldedalen for å se om jeg kunne finne en annen vei opp. Ganske fort fant jeg et ”tråkk” som traversert seg på skrå opp mot eggen og som til slutt kom inn på vesteggen 40-50 meter nærmere Falketind enn der hvor eggen starter. Det var et par punkter der som jeg kanskje vil få litt mareritt om senere, ikke fordi klatringen i seg selv var så vanskelig, men det var et par plasser hvor jeg måtte bruke undertak for å dra meg opp og holde meg fast. Det føltes trygt der og da, men i etterkant har jeg tenkt at vi (de fulgte etter meg) burde ha nok ha forsøkt diederet.
Det å gå på en liten sprekk i overkant av noen sva med påfølgende stup som ikke stoppet før Andre vatnet var nok ikke så trygt når takene var undertak. Jeg ville jo aldri klart å holde igjen min egen kroppsvekt om fotfestet hadde glippet. I vått vær vil jeg aldri i livet beveget meg bort her. Siden vi flere steder beveget oss opp på neste nivå ved å klatre rett opp en meter så vil det heller ikke være så lett å gå tilbake vil jeg tro. Men, vi kom oss opp alle tre!
Oppe på eggen så jeg at om jeg hadde rundet stupet/knausen helt nede på snøen/breen så kunne jeg gått opp fra nord slik jeg hadde sett på kartet at det var mulig. Det var bratt opp der, men det gikk noen spor i snøen så mulig var det! Men, hadde jeg gjort det så hadde jeg jo aldri hatt det så spennende og luftig som det tross alt var å gå på andre siden. Det er jo godt å kjenne at blodet pumper i årene også!
Ryggen videre opp mot Falketind var bred og fin med noen litt smalere punkter, men etter å ha gått på Uranoseggen dagen før var jo dette ingenting. Dessuten var det ”trygt” med snøfonnen 5-10 meter nede til høyre for meg, selv om det hadde blitt en lang rutsjetur
Det gikk fort bortover ryggen og jeg var oppe på Falketind nøyaktig 4 timer etter starten fra Koldedalsvatnet. Etter en liten fotoseanse skled jeg på snøen ned nordryggen til ”bandet” for å spise lunsj sammen med HHT-gjengen som jeg så var på vei det siste stykket over breen.
Under lunsjen kom føreren bort til meg og sa at jeg når jeg skulle ned igjen bare kunne følge sporene deres over breen. Jeg hadde dog fortsatt en tanke/plan om å gå rett over breen via steinfeltene fra skaret mellom Stølsnostindene. Mens HHT-gjengen fortsatt koste seg med maten før de skulle gå opp til Falketind satte jeg i marsj mot Stølsnostind.
Det var meget lettgått bort til en høyde på 1960, jeg småjogget stoler deler av veien bortover ryggen. Høyden ble passert, deretter gikk det nedover litt før jeg gikk opp på Ø1 (2001). Det var greit å gå med store fine steiner. Ø1 ble passert med kun en kort fotostopp. Nedstigningen fra Ø1 mot skaret mellom Ø1 og Stølsnostinden var litt mer utfordrende enn ryggen til nå hadde vært. Et lite stykke på veien ned dukker det opp en hammer som jeg omgikk greit til venstre for jeg fortsatte nedover et ganske langt stykke med sva. Her hadde jeg nok slitt en del mer om det hadde vært vått og ikke som nå 20 grader og skyfri himmel.. På veien tilbake omgikk jeg både svaene og hammeren ved å følge et tråkk nede i siden mot Stølsnosbreen som endte opp like øst for denne hammeren.
Nede i skaret tok jeg av meg sekken og tok fatt på stigningen opp mot Stølsnostinden. Veien opp dit sa seg selv og jeg kom meg greit opp selv om joggeturen litt tidligere gjorde at jeg fikk vannvittig tunge ben halveis opp i stigningen. Melkesyren gjorde at jeg hele tiden måtte snakke med meg selv for å holde meg gående ”John, opp til den steinen så en pause” det gjentok jeg til jeg var oppe på toppen. Fantastisk utsikt mot Hurrungane!! Jeg hadde brukt 1t 10 min fra lunsjstedet på bandet til toppen. I beskrivelsen jeg hadde printet ut hadde Morten H anslått at han brukte 1,5 time tur/retur på samme strekning så jeg skjønte nå at jeg ikke toppform og langt fra den formen som han var i høsten 2002. På veien ned til sekken i skaret så jeg flere steder at det var mulig å traversere seg ned til brekanten for å krysse rett over breen slik jeg hadde tenkt i hele dag. Men siden jeg følte jeg hadde tatt nok sjanser i dag valgte jeg å gå/løpe mot slutten tilbake til bandet nedenfor Falketind for å gå i sporene til HHT-gjengen ned over breen. I løpet av dagen hadde mange gått andre også gått i samme tråkket. Jeg var tilbake ved lunsjstedet 2 timer etter at jeg startet på på turen til Stølsnostind, mao gikk det fortere tilbake noe som jo også er naturlig pga høydeforskjellen.
Over breen gikk det veldig lett, jeg småjogget hele veien og brukte faktisk ikke mer enn 13 minutter fra jeg forlot bandet til jeg var nede ved brevannet.. Da var jeg glad for at jeg ikke hadde traversert ned fra skaret mellom Stølsnostindene og gått over breen. Jeg ville jo uansett ikke spart så mye tid på det. Dessuten var det jo skikkelig gøy å jogge nedover over breen
Ned til Andre vatnet begynte jeg å tenke på vann av to grunner. Jeg var i bunnen på den siste flasken min (2,8 liter hadde gått med) og dessuten hadde elven vokste seg større i løpet av dagen slik at jeg lurte på om jeg måtte vade for å komme meg over. Vel nede fylte jeg på med vann, tok sats fra en stor stein og hopper over uten å bli alt for våt. Bekken var krysset ca 30 minutter etter at jeg forlot brevannet oppe ved breen.
Kun siste etappe hjem til teltet gjensto. Jeg begynte å tenke på snøbroen borte ved fonnen som ventet på meg borte ved Tredje vatnet.(1291). Var den fortsatt der og ville jeg tørre å gå over? Jeg var jo alene og burde ikke ta noen sjanser.
Før jeg kom så langt sa imidlertid kroppen STOPP! I det jeg skulle begynne å stige opp fra Andre vatnet ble lårene helt stive og jeg klarte så vidt å komme meg opp bakken til en stor flat stein hvor jeg hadde forlatt min kamerat tidligere på dagen. Totalt utslitt la jeg meg ned på steinen og lurte på hvordan dette skulle gå. Jeg skjønte jo at jeg med mitt treningsgrunnlag nok hadde presset lårene alt for mye og at jeg nok burde tatt en lengre pause litt tidligere. Siste pause var jo før jeg satte i marsj mot Stølsnostinden. Jeg lå litt på steinen før jeg spiste resten av maten min og den sjokoladen jeg hadde spart nederst i sekken.
Etter pausen begynte jeg i meget rolig tempo for ikke å stivne igjen. Borte ved fonnen så jeg hatt mange hadde testet snøbroen ved å kaste steiner på den. Siden jeg var alene tok jeg ikke sjansen på snøbroen og hoppet fra den delen av snøfonnen jeg gikk på og ned på steiene i siden. Det var 2-3 meter på skrå/ned men jeg fortrakk dette fremfor snøbroen som hadde smeltet en del.
Etter dette ble formen igjen bedre, virker sjokolade på melkesyre?, og jeg kom igjen opp i vanlig marsjfart. Ved teltplassen satt min kamerat klar med en kald Pepsi som han hatt kjørt til Eidsbugarden for å kjøpe! Den smakte godt! Det siste stykket fra Andre vatnet hadde faktisk gått fortere enn jeg trodde, 1,5 time. Totalt hadde jeg brukt 9 t 15 min på hele turen.
To fantastisk dager i fjellet var over
User comments