Minus 33,5 og flukten til sydligere strøk (08.01.2016)

Denne helgen hadde vi nok en gang tenkt oss på fylkestopptur, men været ville gjerne være kaldt og trekkfullt både på Vassdalseggi, Sæbyggjenuten og Urdalsknuten. Dessuten skulle det snø. I Jotunheimen derimot var det meldt sol, om enn noe kaldere. Rundt 20 minus, men det så ut til at det kunne bli varmere i høyden. Kvitingskjølen kunne jo være en mulighet tross fare for lite snø? Det er for så vidt en lang tur, men vi hadde telt og kunne alltids gjøre en overnattings ut av det. Fortrinnsvis legge opp til å gå minst mulig på søndag, da det var meldt en del vind attåt kuldegradene. Etter litt fram og tilbake endte det opp med at sola trumfet whiteout, og Morten og jeg kjørte av gårde mot Jotunheimen fulle av optimisme.

Del 1: Jotunheimen

Vi kjørte via Otta og da vi tok av til vei 51 og begynte å kjøre oppover mot Brimi Fjellstugu begynte temperaturen, som hadde holdt seg på et par og tjue kuldegrader en god stund, å synke fort. Minus 26, minus 28, minus 30 og Æ! Minus 33,5! Det var kaldt. Faktisk overgikk det min tidligere kulderekord og vel så det. Da vi kom fram til Fjellstua til Brimi var den øde og forlatt og det så ut til at temperaturen hadde stabilisert seg på minus 30. Vi gjorde oss flid med å parkere bilen på toppen av en utforbakke, sånn at den kunne trilles i gang om den ikke ville starte igjen etter dette kuldeoppholdet. På med skia. Det var kveld, så derfor kikket vi oss bare rundt etter første og beste plass til teltet. Vi merket fort at det var skralt med snø, men det var rikelig med is og underlaget var steinhardt. Derfor gikk det relativt greit å få feste til snøpluggene likevel, når vi først fant en liten snøfonn. Alt tar tid når det er kaldt og man har store votter på. Tingene får en annen konsistens – stivt og sprøtt – og blir litt vrangere å håndtere. Vi ble enige om at vi fikk være påpasselige på tur dagen etterpå, og at terskelen for å si fra om kalde fingre og tær skulle være LAV. Ingen skam å snu og så videre. Da vi omsider hadde fått oss ned i soveposene begynte klokka å nærme seg to, så vi unnet oss en time ekstra og satte klokka på sju. Det ble uansett ikke mye søvn den natta. For første gang har jeg opplevd at underlaget (Exped dun, 9 cm) føltes direkte kaldt mot ryggen og jeg nifrøs natta igjennom. Duppet av litt innimellom, men våknet hver gang jeg skiftet stilling, for da ble det kaldt på nye steder. Tror det var underlaget som var det største problemet, for soveposen føltes varm nok i seg selv. Morten frøs og, så det var ikke bare meg.

Kulda og søvnmangel gjorde sitt til at alle ambisjoner om tur egentlig bare gikk over neste morgen. For etter å ha labbet litt rundt i leiren og tatt bilder av en skikkelig fin frostsol som kom opp over Tessevannet, var tærne kritisk kalde inni skiskoene enda det bare hadde gått en liten halvtime. Ingen annen råd enn å tine dem opp inni soveposen med varmeflasker. Siden det varme klimaet vi hadde hatt inni teltet om natta (minus 23 i følge Mortens vindmåler) nå var tilbake til utetemperatur, dro vi like gjerne liggeunderlagene og soveposene ut i sola og satt der mens vi tinte og så på utsikten. Utsikten var fin og vi så ganske godt at det uansett ikke var superskiføre. Mye avblåst. Sånn sett var det ikke verdens undergang at det ikke ble Kvitingskjølen denne gangen. Store rimkrystaller dekket bakken så langt øyet kunne se. Potensielt skredproblem senere i sesongen? Det gikk ikke lange stunden før sola forsvant bak Kvitingskjølmassivet, og da ble det merkbart kaldere i ansiktet igjen. Med sånne kalde tær-problemer var det eneste fornuftige turalternativet egentlig bare å holde seg innen rekkevidde av teltet til det ble mørkt, og så legge seg inn i teltet igjen for å henge der i de neste 16 mørke timene av døgnet. Vi var egentlig ikke så gira på det. Derfor fant vi på en annen fornuftig plan: rømme til varmere strøk. Vi dyttet i gang bilen, og selv i rullende tilstand var det bare så vidt den startet. Seier! Og lenge leve framsyntheten. Slang alt pikkpakket bak i bilen og la av gårde på Sydentur.

Del 2: Gausdal

Gausdal ble målet. Med frosten fremdeles sittende godt i kroppen (en iskald bil blir ikke varm med en gang motoren begynner å gå, gitt) virket DNT-hytta Kittilbua ganske forlokkende. Om vi dro dit kunne vi dessuten få oss en minitopptur til Hærfjellet på søndagen. Da vi parkerte ved Verskeid etter mørkets frembrudd kunne vi konstatere at minus 16 nesten ikke føltes kaldt i det hele tatt. Hadde jeg aldri trodd. Og her snakket vi dessuten skiføre! De fire kilometerne på ski fra bilen til Kittilbua gikk fortere enn forventet (godt hjulpet av alle nedoverbakkene, selvfølgelig) og ovnen i hytta var diger og lettfyrt. Det ble litt vel mye Syden rundt leggetid, så jeg lå i bare lakenposen oppå soveposen den første delen av natta. Når ovnen brant ut og veggene gav tilbake kulda var det egentlig bare godt å krype nedi vintersoveposen.

Neste morgen la vi i vei til Hærfjell, med en svipptur innom bilen for å dumpe fra oss sekkene. Snøvær og grått, og bare 13 minusgrader. Varmt i Syden, altså! Det var puddersnø til knærne og snøtunge trær. Akkurat sånn det er meningen at vinteren skal se ut. Vi pløyde oss opp til Hærfjell og selv om det ikke var lange avstanden tok det sin tid likevel med all den snøen. Ikke var det spesielt avblåst heller – selv ikke da vi kom over tregrensa. Da vi stod på toppen fant vi en plate med oversikt over fjell og retninger, så sannsynligvis kan utsikten være flott på en klarværsdag. Det begynte allerede å mørkne og vi satte kursen mot bilen igjen etter at vi følte oss ferdige med toppen. Vi fulgte en nedsnødd vei ut mot hovedveien for å få en runde, og jammen braste det ikke en diger fugl opp av snøen rett foran oss! Det gikk litt for fort til at jeg greide å se om det var røy eller orrhøne, men en av delene var det. Stas. Da vi kom ut på hovedveien ble det mye lettere å gå, siden det naturlig nok var brøytet. Inn i bilen og hjemover.

Selv om det ikke ble noen av de store toppene vi opprinnelig hadde sett for oss, ble det en veldig bra tur likevel. Lærerik på mange måter, og fint å komme inn vinterteltlivets rutiner igjen. Ikke minst en tur som synliggjorde hvilke investeringer og endringer man kan tenke seg å gjøre på utstyrsfronten for å tåle minus 30 litt bedre neste gang det måtte oppstå.