Isklatring opp Løpselva (12.01.2016)

Første møte med isklatring

I dag hadde jeg tatt fri fra skolen for å dra på tur med Kristian Vindvik. Planen var egentlig at vi skulle bestige Preikstoltinden i Fauske, men dagen i forveien hadde vi sett på værmeldingen at det skulle blåse opp mot kuling i fjellet. Det er ikke gode nyheter for en såpass alpin tur. Vi bestemte oss i stedet for å isklatre på en av fossefallene som går ned på vestsiden av Keiservarden. Det viste seg å være et knallbra alternativ.

Jeg ble plukket opp av Kristian og Jan Robert i 11-tiden. Vi kjørte litt forbi Løpsvollen og parkerte på en parkeringsplass ved Øvermarka. Her tok vi på oss klatreutstyr og gjorde oss klare for turen. Dette skulle bli min første isklatretur. Endelig. Kristian og Jan Robert har klatret en del før. Kristian er godt kjent i klatremiljøet i Bodø for sine mange bestigninger av vanskelige fjell og traverser i hele Nordland. Han er en pionèr innen alpinisme etter flere første vinterbestigninger i Lofoten. Min tillit og respekt for ham er derfor stor.

Vi trasket opp til dit elven startet. Den var slak i starten og bratnet til lenger oppe. Kristian ledet og trasket i vei oppover. Det var såpass slakt at han gikk store deler av taulengden. Han satte standplass og meg og Jan Robert fulgte på. Herlig å svinge øksene og isen var stort sett våt og god. Første taulengde gikk lett. Andre var av variert vanskelighetsgrad, men fremdeles lett. Vi måtte flytte andre standplass litt lenger til høyre da den første var rett under tredje taulengde. Det kunne by på store isklumper som kom rett i mot. Vi fant en perfekt plass under et overheng. Her var vi beskyttet mot all isfall fra oven.

Kristian fortsatte opp siste taulengde. Her bratnet det til der de første fem meterne var helt vertikal. Kristian jobbet seg i fin stil oppover. Han antok at denne taulengden var grad WI 4. Vi kunne ikke se ham med en gang på grunn av overhenget, men da han dukket opp igjen, var det bare å følge med på hvordan dette skulle gjøres. Både Kristian og Jan Robert gav meg gode tips til teknikk. Brede føtter og smale og sentrale øksetak. Jeg fulgte nøye med. Jeg hadde forberedt meg godt på at ventingen på standplass ville bli en kald opplevelse. Det ble det. Meg og Jan Robert hutret og småtrippet på standplass. Jeg sikret Kristian. Etter en stund kunne vi høre en svak stemme langt der oppe "Standplass!!". Herlig. Jeg ville at Jan Robert skulle være nestemann. Nå måtte vi gå opp en og en. Jeg skulle ta et kult bilde av ham. Robert hadde tatt bilder av Kristian mens jeg sikret og nå var det hans tur til å være modell på isen.

Han jobbet seg oppover. Det var en lang og tung taulengde. Jeg måtte belage meg på å trippe litt mer for å holde varmen. Jeg kunne høre Jan Robert stønne oppover. Det tydet på pump i underarmene. Jeg mannet meg opp til å bare gunne på og holde fokus oppover. Dette kunne vel neppe være en nybegynnerrute. Jeg ventet og ventet mens Jan Robert beveget seg sakte oppover. Skumringen var godt i gang og snart var det mørkt. Han kom omsider ut av synsvidde, men isklumper av variert størrelse fortsatte å hagle nedover fjellsiden. Litt senere hørte jeg et rop og det sluttet å hagle. Nå måtte han være oppe.

Jeg pakket sammen standplassen og jobbet meg oppover. Jeg var godt forberedt på å få pumpen i underarmene, men fokuserte på teknikk og pusting. En liten oppstigning før et flatt parti. Så stod jeg rett under isveggen og tittet opp. Dette klarer jeg. Jeg satte øksene i veggen og fikk etter noen tak erfare hvor hardt der er å klatre vertikal is. Jeg jobbet meg opp mot et punkt hvor jeg stod rett under en bekk som kom sigende gjennom isen. Jeg fikk en skikkelig kalddusj. Litt kult i grunn. Jeg tenkte ikke så mye over det der og da. Hadde mer enn nok med å konsentrere meg om neste tak. Jeg kom høyere og høyere og tenkte stadig på flyttene. Jeg begynte å få dreisen på det og da jeg omsider tittet mellom beina tenkte jeg "Fy faen, dette er kult. Dette er min greie". Det var mørkt og vannet jeg fikk over meg hadde frøset til et skall utenpå klærne mine. Her stod jeg midt i veggen og isklatret for første gang. Rett og slett dritkult.

Jeg var sliten i armene og pumpen gjorde at det gikk tregt å skru ut sikringene. Jeg merket fort den store forskjellen på våt og porøs is. Flere ganger måtte jeg slå opptil fire slag i den porøse isen før jeg stolte på taket. Det er slitsomt. Mens i våt is trenger man såvidt å sving med øksen før det er bombesikkert. Etter en stund slaket det ut og jeg fikk øye på Kristian. "Går det bra?" spurte han. "DRITKULT" svarte jeg bare. "Jeg vet. Det er dritkult". Nå var jeg frelst. Jan Robert hadde toppet ut over fossen. Jeg gikk opp til ham og laget en standplass i et tre. Deretter sikret jeg Kristian siste del over mosen. På toppen pakket vi sammen utstyret, tok en kopp te og snakket om dagen. Alltid like god stemning. Så var det å finne veien ned igjen. Det ble en del traversering, opp og ned før Kristian fant en bra rute. Nede igjen hentet Jan Robert sekken han hadde satt fra seg og vi fulgte samme rute ned til bilen. En herlig tur og endelig er jeg igang med isklatring. Nå er det bare å investere i utstyr. Tusen takk for turen Kristian og Jan Robert.