Kaldt forsøk på Vassdalseggi (15.01.2016)

Denne helgen var det meldt fint vær, og ikke så kaldt, så jeg og Angjerd vedtok nytt forsøk på en av de sørlige fylkestoppene. Så fikk hun en betennelse i den ene hånda, og beskjed om å holde seg i ro. Men hun tolket "ro" på sin måte, og dro på tur likevel. Med én stav ville det gå litt saktere, og jeg måtte regne med å ordne teltoppsett og slikt på egenhånd, men det var da greit for meg. Vi valgte Vassdalseggi. Den er mulig som en dagstur, men vi ville bruke hele helgen og ha leir et stykke inn. Dit kunne vi dra pulk, og det ble enklere for Angjerd.

Værmeldingen var litt ymse for lørdag, og det var nå en forutsetning at vi hadde sikt. Men på søndag skulle det bli sol, så planen var å telte nær Haukeliseter på fredag kveld, gå inn til foten av fjellet på lørdag og kanskje gå en liten rekognosering, og så til topps og tilbake til Haukeliseter på søndag. Ikke helt optimalt med lengst etappe på søndagen, men det var sånn det måtte bli, og så fikk vi gjøre det beste ut av det. Vi var litt forberedt på at vi ikke ville rekke det, eller at hånda til Angjerd satte en stopper for toppen.

Starta seint fra Haukeliseter, og gikk sørover i mørket. Rundt ti minusgrader, litt vind og masse nysnø. Det var fint å være ute, så vi gikk så langt vi måtte for å komme bak en haug der vi ikke så lysene fra veien. Siden vi la oss sent, stressa vi ikke med å stå opp tidlig neste dag - vi skulle jo bare gå noen kilometer til.

Vi våkna til skikkelig fint vær. Vi så flere som var ute og gikk på ski. Etter frokostgrøten og teltpakkingen gikk vi avgårde vi også. Oppdaget at det faktisk var stikka en løype omtrent der vi hadde tenkt å gå, så vi fulgte den. Det så ut til å være enkleste pulk-rute. Kvistløypa tok etter hvert av, for det var bare en runde. Vi fortsatte til sørvestenden av Kjelavatn, og så oss om etter en leirplass. En fordel med å dra på tur med en annen fotonerd, er at vi blir to om å mene at et av kriteriene for en god leirplass er at den er fotogen. Ute på vannet hadde vært fint, men det viste seg å være overvann litt nedi der, så vi fant en plass litt høyere opp i stedet, med fine fjell som bakteppe.

Vi la igjen pulkene, og ruslet litt oppover mot Vassdalseggi for å se an ruta. Det framstod som litt mer kuppert enn det så ut som på kartet. Om det forble vindstille ville vi jo ha et spor å gå i neste dag også. Vi gikk oppover det som så ut som letteste vei, og det viste seg å være helt uproblematisk. Ingen bratte kneiker. Vi gikk et stykke opp, omtrent så langt at vi så at det tydelig var greit terreng et godt stykke til. Sola var på vei ned, og himmelen ble rosa. Utrolig fint lys var det! Sånt som det bare blir på kalde, korte dager. Og kaldere hadde det blitt, det merket vi. Den ene foten min var i ferd med å bli veldig kald. Etter litt fotografering snudde vi, og på vei ned kjentes det etter hvert ut som om sokken hadde krølla seg ved tærne på den kalde foten. Lot meg ikke lure - jeg skjønte at det var en tå som hadde blitt litt mer livløs enn det som er sunt, og satte opp farten ned mot teltplassen. Fikk opp teltet i en fei, og satte meg inn og varmet opp foten.

Termometeret viste nå -23. Jaha. Det var jo en endring fra i stad får man si. Etter vår enda kaldere tur helgen tidligere, var jeg nå egentlig forberedt på denslags, blant annet ved å ha skaffet meg varme overtrekk til støvlene. Men de måtte klippes til litt for å passe skibindingene, og så langt hadde jeg ikke kommet enda, siden de ble kjøpt kvelden før, og det ikke var meldt så kaldt som dette. Men med varmeposer, overtrekk, ullsokker og greier kunne jeg i hvert fall nå tasse rundt i leiren uten problemer. Sola forsvant. Stjerner og månen dukket opp. Termometeret stoppet opp på "Low" igjen. Vi tok hver vår runde med fotostativet, og var veldig fornøyd med været, leirplassen og å ha dratt på tur! Det ble en kveldsøkt med tilpassing av skoovertrekk, før jeg la meg til å sove med ganske mye klær på. Det virka. Denne gangen sov jeg greit.

Neste morgen var det ikke noe varmere, og selv om klokka stod på kjempetidlig, var det fint og lyst før vi kom i gang med å gå. Det tar sin tid når alt må gjøres med votter, og alle bevegelser er kalde. Sporet fra dagen før var der fortsatt, og vi fulgte det. Der det sluttet flatet det litt ut, og jeg tråkket spor videre, mens enarmede Angjerd fulgte på. Nå var vi ute i sola, og det var mye varmere. Vi krysset Lisledalstjønn, og begynte oppstigningen til ryggen. Tilbake i skyggen, og varmen forsvant. Det gjorde også den elektriske varmen i sålene til Angjerd. Det var hennes nyanskaffelse etter forrige helg, men batterivarigheten var foreløpig litt ukjent. I tillegg hadde vi kjemiske varmeposer, men hennes hadde nå sluknet. De gjør det når de blir for kalde, selv om de altså produserer varme. Vi kom et stykke opp, men så ga en av Angjerds føtter opp kampen mot kuldegradene og ble vondt kald. Når man ikke får varmen selv i oppoverbakke, er det lite å gjøre... Veien videre innebar et stykke i skyggen, så et stykke i mer vind oppe på ryggen, og så ville sola gå ned før vi var tilbake i leiren, hvor det sannsynligvis ville bli "Low" igjen, før det var et stykke til Haukeliseter.

Vi gikk bittelitt til mens Angjerd funderte på saken, men vi visste begge hva vi avgjørelsen måtte bli. Vi kan vel begge være litt staere overfor oss selv enn til vårt eget beste, men nå var det egentlig ingen tvil om at hvis vi fortsatte ville resultatet bli en frostskade. Det er ikke en topp verdt. Æsj! Var jo forberedt på at det ikke skulle gå, men irriterende likevel. Slått av finværet liksom, andre helg på rad. Jaja. Det kommer nye sjanser. Før vi snudde gjorde vi noen hastetiltak ved å rotere litt på varme og kalde varmeposer. Og siden jeg var i overkant varm på føttene, lånte jeg bort det ene skoovertrekket til isklumpfoten. Regnet med jeg hadde litt å gå på nå, og det var ikke så langt til vi var ute i sola. Jeg husket en viss episode med vindvotter fra en annen tur, så nå spurte jeg ikke forsiktig om hun ville låne, og bare satte i gang med å flytte den.

I sola var det fint og varmt igjen, og vi ble stående en stund akkurat i skyggekanten og fotografere vindfokk i motlys langs ryggen. Rart hvor mye mer vind det tydeligvis var der enn her, snøfokken blåste langt avgårde. Foten stabiliserte seg på "kald, men utenfor fare", og Angjerd fikk et tilskudd på handlelista. Jeg måtte flere ganger bekrefte at jeg fortsatt ikke var kald på min "nakne" fot, og at hun bare kunne fortsette å ha på overtrekket. Turen ned gikk radig for meg som hadde to staver og turte å ta av fellene, men all pudderen var typisk nok ispedd usynlige flekker av skare og vindfokk, så full kontroll var det lite av.

Vel nede var vi fornøyd med å ha latt leiren stå, så kunne Angjerd tine føttene skikkelig før vi gikk videre. Litt mindre fornøyd med at teltet stod på det eneste stedet i nærheten som var i skyggen. Haha. Vi pakket etter hvert pulkene, og trasket avgårde i solnedgangen. Når vi kom inn på den kvistede løypa, gikk vi løypa videre i stedet for å gå samme vei tilbake. Fint med en runde. Det hadde vært mange ute på tur i dag, og dessuten passerte det akkurat to hundespann, så vi trengte ikke brøyte spor. Angjerd hadde beholdt dunjakka og primaloftbuksa på for å holde varmen, særlig i føttene. Og for å ikke overbelaste den friske armen lot hun stavene være, og gikk med henda i lomma og helfeller. Polstra og tilbakelent stil. Hun som spurta forbi i treningstøy må ha lurt på hva vi dreiv med. Det er forskjell på folk!

Vi kom fram til Haukeliseter rett før det ble mørkt, og var i grunn litt fornøyd også, med at vi ikke nå var på vei ned til teltet. Vi spiste middag på hytta, og satte kursen hjem. Takk for turen!