Underarmspump opp kombinert rute på Moenflåget (23.01.2016)

Planen om Kvannelva må droppes

Jeg ble plukket opp av Kristian klokken 06.00 i dag. Satte meg i bilen med bratt kaffekopp-føring. Planen vår var å klatre Kvannelva i Mørsvikbotn i Sørfold. En 500 meter høy foss på grad WI5 og et crux på 50 meter med 80 - 90 graders helling.

I Bodø-miljøet går den under navnet Mørsvikfossen eller Sildhopsfossen. Men det oppriktige navnet har alltid vært Kvannelva. En fugl sang i øret mitt at dette var Saltens høyeste foss. Jeg hadde klatret is en gang før denne turen. I følge Kristian holdt det. Fra å sette mine første plasseringer med klatreøkser til å gå løs på Saltens høyeste foss og uten tvil en av de mest krevende. Skal si jeg mener alvor med dette. Bratt læringskurve.

Vi kjørte i rundt to timer før vi ankom Mørsvikbotn. Det var en nydelig og klar dag. Iskaldt. Mulig litt sprø is? Fra parkeringsplassen kunne vi antyde en litt for hvit foss. Det var enda en smule skumring og fossen lå i skyggesiden. Det var likevel lett å se at den var dekket av nysnø. Jeg kunne egentlig bare gjette at dette ikke var et veldig bra tegn. Kristian likte det ikke. Han sa det ikke var gunstige forhold. Når det gjelder isklatringen har jeg bestemt meg for å lytte til alt Kristian sier og ta dette til meg. I tillegg gjør jeg det jeg kan for å observere alt han gjør og bruker. Da mener jeg teknikk, utstyr etc.

Han besluttet at vi skulle droppe Kvannelva. Synd. Hadde vært kult å fått brynet seg på den. Får vel ta den til neste år. Vi bestemte oss for å dra til Moenflåget i Fauske og ta ruten "Joppe og harepusen" (WI4). En 120 meter høy rute som visstnok skulle være veldig fin.

Moenflåget. "For all del ikke la hodelykten ligge igjen nede på bakken"

Vi kjørte helt til sørenden av veien ved Moen og spurte pent om få tillatelse til å stå parkert utenfor et hus i noen timer. Det var helt i orden. Så pakket vi utstyret og la i vei ut på det frosne og gigantiske Nervatnet. Det var behagelig å gå her. Fri for trær og busker. Vi gikk helt inn til fossen som renner ned fra Storskarfjellet. Dette er Moenflåget. Vandret litt opp i lien og tok på oss utstyret. Ruten så flott ut, men vi kunne bare følge "Joppe og harepusen opp første taulengde da resten av ruten var fri for is. Vi bestemte oss derfor for å skrå inn på "Wet T-shirt" (WI4) under andre taulengde. Det ble derfor en kombinert rute.

Siden vi hadde brukt mye dyrebar tid i bilen, hadde vi ikke mange timene før det ble mørkt. Ikke at det gjorde så mye, men fint å kunne utnytte dagslyset. Kristian mente dette ikke kom til å ta allverdens med tid og vi besluttet derfor å la hodelyktene ligge igjen med sekkene her nede. Ikke så lurt.

Ruten startet lett. Ca WI3 lengst nede. Så bratnet den til. Kristian ledet alle taulengdene. Jeg skal klatre litt på topptau før jeg gir meg i kast med å lede på is. Kristian ledet ellegant op første taulengde, men gjentakende hakk med øksen, tydet på at det var sprø is. Det fikk jeg erfare da det var min tur. Gikk likevel veldig fint og jeg kom meg greit opp til første standplass. Andre taulengde var brattere og nå måtte vi traversere en del. Jeg fikk kjenne det godt i underarmene på denne taulengden. Det var likevel utrolig fett. Merket undervegs at jeg fikk problemer med stegjernene. Jeg klatret med Dynafit TLT6 randostøvler. Disse fungerer ypperlig til å klatre is, men de er smale i tuppen og jeg spendte dem derfor igjennom universalbindingen. Jeg lånte Kristian sine Lynx stegjern. Kanongode stegjern (har mine egne i dag), men jeg fikk erfare at jeg aldri skal klatre is med noe annet enn bøyle. TLT6 er kanon å klatre is med bøyle.

Når jeg spente støvlene igjennom bindingen, fikk jeg selvsagt mindre å gå på med front-taggene. Noe som irriterte meg grenseløst. Nå hadde jeg spent dem så hardt at jeg til tider bare skrapte dem til veggen. Nå begynte det for alvor å bratne til også. Jeg kom meg omsider opp til standplass og vi hadde brukt lenger tid enn beregnet. Det begynte å skumre og vi hadde fremdeles en siste taulengde før vi var på toppen. Kristian ledet effektivt og traverserte ytterligere mot venstre. Dette var den bratteste delen av ruten. Opp mot 80 grader. Jeg snudde meg og så på lysene fra Fauske, som nå ble sterkere. Får bare håpe nattsynet holder ut litt til. Jeg fikk klarsignal. Kristian hadde etablert standplass på toppen og jeg gikk løs på den siste taulengden. Jeg brukte lang tid. Jeg begynte å få problemer, og det er ikke så rart. Jeg skal beskrive situasjonen. Det var nesten vertikal klatring, isen var sprø og øksene satt dårlig. I tillegg hadde jeg noen stegjern som satt dårlig og fikk dårlig grep. På toppen av det hele var det nå blitt så mørkt at jeg ikke lenger så konturene i isen. Jeg kunne heller ikke se om øksene satt godt plassert.

Jeg måtte bare stole på de plasseringene jeg gjorde og gå for det. Jeg klarte meg fint, men situasjonen hadde vært en annen om ting satt som de skulle og jeg hadde hatt hodelykt. Hodelykt ja. Den lå trygt og godt i topplokket på sekken min rundt 100 meter lenger nede. Nå stod jeg her, midt i veggen, mens mørket omfavnet meg og jeg mistet snart all sikt.

Jeg fikk skrudd ut de siste skruene og kom meg opp på standplass til Kristian. Jeg forbannet universalfestene hans, men vi lo av situasjonen der vi stod i mørket. Det skal ikke mye til for å lage et skikkelig eventyr. Standplassen var hengende og var festet i en trestamme. Kristian gikk i gang med å skjøte tauene. Vi hadde traversert såpass mye at vi nå kunne ta en rappell rett ned på en hylle og gå derfra og ned til sekkene. Kristian kom på at han hadde en liten hodelykt i lommen. Siden jeg skulle rappellere først, fikk jeg den. Helt i slutten av rappellen oppdaget jeg at jeg var i ferd med å senke meg selv mellom noen gigantiske og sylskarpe istapper. Jeg oppdaget dem for sent, og plutselig var jeg på vei rett mot en av dem. Jeg strakte foten ut og følte meg som karate-kid når jeg spente den ned. Det braket under meg. Jeg hadde nå havnet under en annen. Jeg så rolig opp og synet ble møtt av en gigantisk tapp som var rettet rett mot ansiktet mitt, bare noen cm over. Jeg tok fart og fortsatte helt ned. Jeg gav beskjed til Kristian at han skulle være obs. Han endte opp litt lenger til venstre for dem og tok skikkelig sats før dette partiet. Han kom seg derfor ned uten å måtte møte dem ansikt til ansikt.

Vi vandret nå ned til sekkene, tok en stor slurk vann og tok på hodelyktene før vi vandret ned på Nervatnet igjen. På vei tilbake til bilen ble vi møtt av en scooterkjører som var ute på vannet for å isfiske. Vi snakket litt med karen før sulten tok overhånd. Vi satt oss i bilen og kjørte inn til Statoil i Fauske for å kjøpe den største burgeren de hadde. Så dro vi videre inn til Valnesfjord. Vi hadde hørt rykter om folk fra klatreklubben som hadde bål her. Vi satt oss ned med dem og snakket om turer til sent på kveld. Vi satt opp teltet like ved bålet og sovnet ganske raskt. Vi skulle opp kl 05.00 i morgen også for en ny tur. Tusen takk for eventyret Kristian.

Info om Moenflåget