Hestefjellet, Selsteinen og Storehanen (13.03.2016)  

Start date	13.03.2016 12:42 (UTC+01:00)
End date	13.03.2016 15:24 (UTC+01:00)
Total Time	2h 41min
Moving Time	2h 41min
Stopped Time	0h 0min
Overall Average	4.0km/h
Moving Average	4.0km/h
Distance	10.8km
Vertical meters	932m

Det var søndag og jeg hadde anledning til å ta meg en ordentlig fjelltur. Ingenting er sikrere enn at det da er elendige forhold. Sånn ble det også denne gangen, dermed kunne jeg skrinlegge å teste det nye toppturutstyret innenfor fjorden og jeg gikk for å ta noen topper på Havila-lista på ski. Jeg har gått ruta fra moltudalen og opp til Storehanen via disse fjellene mange ganger til fots, men aldri på ski så da var jo det beleilig sånn sett.

Det som ikke var like beleilig var at det begynte å regne omtrent i det jeg gikk ut av bilen. Det var heller ikke særlig beleilig at det begynte å blåse opp. Tanken om å ta med Syrebakkane og Sollia ble raskt eliminiert, og dermed var Hestefjellet første mål. Veien opp forbi Mørkevatnet har jeg faktisk kun gått én gang før, og det var første gangen jeg gikk på Sollia fra Moltudalen. Jeg pleier alltid å ta turen via Syrebakkane når jeg først er der. Men ikke i dag.

Fra start var snøen i ferd med å forsvinne på/langs veien fra parkeringsplassen, men det gikk likevel på et vis, med unntak av da jeg tydleigvis var havnet for langt ut i grøfta og stod med vann til opp på ankelen etter at jeg gikk igjennom. Etter hvert som jeg kom bort i den bratteste bakken på veien var der nok snø til at det ikke var et problem lenger. Snøen var for det meste helt kurant å gå på hele turen egentlig.

Etter at jeg kom opp i Lisjedalen var det egentlig bare snakk om å finne beste ruta opp mot HEstefjellet. Jeg holdt meg så langt nord jeg klarte, og med fellene var det bare å forsøke å ta så mange høydemeter som mulig så raskt som mulig. Der var ganske bratt opp fjellsiden der, og med ordentlig snø ville det gitt en finfin nedkjøring med randoski.

Etter hvert som jeg nærmet meg toppen hadde snøen blåst bort tidligere, og dermed var der i ferd med å smelte frem en del bare områder. JEg klarte likevel å gå på ski helt bort til varden. Der var derimot så mye vind og såpass utrivelig at jeg ikke orket skrive meg i boka en gang, jeg bare hastet videre, vel vitende om at det som ventet kunne bli en liten utfordring.

Veien ned fra Hestefjellet i retning Selsteinen er bratt. Veldig bratt. Til fots må man være litt forsiktig, spesielt dersom der er vått. Denne gangen var her snø, og det gjorde det hele mye verre. man går ned den nordvendte siden, og helt på toppen hadde der blåst skavler, slik at det første partiet ikke var bratt. DEt var stupbratt. Så bratt at å kjøre ned der på fjellski ikke var et tema. Ikke gikk det an å ta av skiene og gå. JEg kunne ake 200m, men problemet var at edr var steiner i bånn som man ikke ønsket å stifte bekjentskap med. Så hva da? Jeg kunne jo ikke snu...

Løsningen ble å se hva stålkantene kunne utrette. Det var knallhard snø og mitt første spede forsøk på å sette skia inn i snøen gav meg ikke mye håp, heller mer bekymring. Den glapp og begynte å skli. Løsningen ble altså som følger. Først sette staven godt fast en halvmeter ned. Deretter hakke meg et spor med skia over staven (slik at staven fungerte som en slags sikring dersom skia mistet feste). Så ta den "øverste" foten og hakke en ny forankring like over slik at jeg hadde et fundament for å gjenta denne prosessen. Dette var ikke bare en nitidig øvelse, den var skummel også, for det føltes ut som at man stod i en omtrent loddrett fjellside med svært liten kontroll. JEg forsøkte å knipse et bilde etter noen meter for å fange dette på kamera, men det var litt vrient. Som man ser på bildet så er det ikke mange cm man får per skritt.

Og det som måtte skje, skjedde også. JEg glapp på den nederste skia, stavforankringen holdt ikke og jeg begynte å skli. Akkurat der og da var gode råd dyre. JEg hadde neppe dødd eller noe dersom jeg skled ned hele siden, men å treffe de steinene i stor fart var ikke noe attraktivt alternativ så jeg måtte forsøke å finne feste igjen. Adrenalinet gjorde at en løsning av nederste stav som en bremsekloss, samt å kjøre albue inn i snøen fikk duge. Og det dugde. JEg klarte å bremse opp farten og til slutt stoppe. Så var det bare å begynne på nytt og finne forankring til staver og ski. Puh. I følge pulsklokka spratt pulsen fra 116 til 166 på den incidenten.

Etter kanskje 20-30 meter var det verste over og jeg kunne forsøke meg på noe skråkjøring bortover. Det gikk på et vis og etter mye om og men var jeg nede.

PS! Med ordenlige slalomski hadde jeg bare satt utfor kanten, men der var ingen mulighet for å kunne kjøre telemark med fjellskiene mine under slike forhold, derfor ble det som det ble.

Turen opp til Selsteinen gikk uproblematisk, men været var i ferd med å sette sine spor. JEg var i ferd med å bli litt kald, så herfra var det bare snakk om å fullføre. Selsteinen hadde enda flere bare partier, og jeg måtte krysse et parti uten snø. JEg gadd ikke ta av skiene, men der var bare lyng, så det gikk på et vis.

Ned fra Selsteinen er også bratt, men på ingen måte like bratt som ned hestefjellet. Her kjørte jeg litt sikksakk, og fikk til og med tatt noen telemarksvinger.

Deretter var det raka vegen til Storehanen. Den var snøfri, så der måtte jeg faktis droppe skiene og gå siste 30m til toppen hvor jeg faktisk også unnet meg å skrive meg i boken. Det var kraftiv sørvestlig vind, noe som gjorde at jeg hadde medvind hele veien fra hestefjellet og bort til Storehanen. Naturlig nok betød det motvind tilbake. JEg burde hatt skibriller, men det var litt sent å tenke på. Jeg fjerna fellene og kom meg ned til veien, og til slutt bilen.

En strabasiøs søndagstur var over.

Men jeg hadde tatt tre topper på en måte jeg ikke hadde gjort før, og det kan man ta med seg. Det jeg vil huske var nedfarten fra Hestefjellet. Det var hands down det mest ubehagelige jeg har gjort på et fjell noensinne.

Takk for turen.