Fjøråtraversen (06.07.2011)  

Startet på Hjelma 07.30. Jobbet meg oppover liene til jeg kom opp over Nysetra.
Rundet Hegguraksla og satte kurs for 1410-toppen for å unngå så mye ur som mulig.
Ura under Blåfjellet får de fleste til å blekne. For meg som er en inbitt hater av løs ur, var det et gruelig syn. Vel oppe på 1410 satte jeg videre mot 1575-toppen på løst underlag. Gikk med sandaler pga gnagsår, og det gikk bedre enn jeg hadde trodd. Fulgte ryggen videre mot hovedtoppen av Blåfjellet 1602, og rundet den på nedsiden, under noen snøfelt. Her fikk jeg heldigvis fylt litt vann.
Ned skaret mellom 1602- og 1595-toppene var den en del snø, så det gikk kjekt ned hit. Fulgte snøen en bit opp i fjellsiden til 1595-toppen, og traverserte til venstre for snøskavelen. Litt klyving opp til toppen, men ingenting bemerkelsesverdig.
Videre mot Muldalsegga var litt under 200 h.m. med løs ur. Litt kjedelig og slitsomt.

Etter litt mat på Muldalsegga, fulgte jeg ryggen mot sørøst ned mot Nakkebreen. Første partiet etter toppen byr på en eller to plasser med luftig klyving, men det er fine tak. Hvis man ikke er fjellvant er det nok ikke så lurt å gå her alene. Særlig hvis det er vått fjell.

Det var såpass mye snø at jeg kunne glissadere ned til Nakkebreen på venstresiden av ryggen. Det satte knær og hode pris på. Fjellet så rimelig løst ut.

Tråkket meg så inn på Nakkebreen og satte kurs mot et punkt på SØ-egga av Trollkyrkja [den mest brukte]. Tror ikke det er noen standard for hvor på egga man gå inn, men jeg fulgte i hvert fall breen ganske høyt oppe, og gikk bratt opp en snøbakke inn på eggen. Det var fint å ha øks og stegjern her for å ha kontroll. Når man står på Nakkebreen er det en høyalpin stemning, og Trollkyrkja tar seg best ut herfra spør du meg. Den fine SV-traversen får man også et nydelig syn av. Den fristet veldig, men siden jeg var alene bestemte jeg at den får vente. Den ser helt rå ut!
Klyvinga opp til Trollkyrkja er meget morsom, og til tider litt utsatt. Fine tak og passe luftig til at man nyter hvert øyeblikk. Jeg håpet egga aldri skulle ta slutt! En fin opplevelse som kommer til å huskes. Når man nærmer seg toppen kommer man til en hammer man kan gå rundt til høgre. Pass bare på å ikke beveg deg for langt ut. Jeg gikk bare så vidt rundt den og kom opp rett over hammeren. Det er nok å anbefale. Toppen nås snart og toppunktet er veldig fint.
Utsikten var jeg for sliten for å bry meg om, men fikk hjertebank av å glane ned på SV-egga. Er nok nødvendig med tau for å gå den. En liten rapell ned til skaret mellom egga og toppen er trolig nødvendig. Mulig man må sikre seg litt i tillegg. Trollkyrkja SV-1, 1711-toppen, eller Centraltind som jeg har døpt den, er nok en formidabel bestigning også.

Klokka var alt for mye når jeg satte kurs for Alstad. Jeg fulgte egga ned igjen, men denne gangen en god bit lenger. Mot all sunn fornuft glissaderte jeg ned et bratt(!) snøfelt med steiner under. Det var en bit over skaret mellom Trollkyrkja og 1711-toppen. Glissaden ble spennende, men det gikk bra.

Turen videre vet jeg ikke om i noen grad kan kalles forsvarlig.
Jeg glissaderte omtrent helt ned til Klombra, eller 1187-vannet. Bresprekker var helt borte fra min bevissthet. Tror dessuten ikke det er noen der, de er nok på den andre siden, der de også er synbare. Uansett litt dumt av meg siden jeg ikke visste noenting om området og var alene.

Jeg kom meg i hvert fall trygt ned til vannet, og rundet dette på øst- eller høyresiden.
Her tok turen en meget kjedelig vending. Uansett hvor mye jeg lette, fant jeg ikke stien ned til Heivatnet. Det var ikke spor av merking eller varder eller noe som i det hele tatt kunne fortelle meg hvor jeg skulle gå. Det gjorde meg irritert, og etter snaue tre kvarters leting [har sett nedgangen en gang fra Høghornet og visste at den ikke var å spøke med] fant jeg en rute som så grei ut. Det var helt feil. Bratt og glatt stein, og ellers gress og lyng. Mareritt å komme seg ned til Heivatnet. Sklei og hoppet fra hylle til hylle ned fjellsiden. Brukte nok over en og en halv time ned. Hvis turen hadde en crux så var det her. Fant etter hvert ut at jeg hadde gått alt for langt til venstre, og måtte traversere tilbake med hjertet i halsen. Bannet høyt når jeg omsider møtte stien, men glad for å være på flat mark igjen. Turen gikk videre på fin sti på vestsiden av Heivatnet, og det tok vel halvannen time ned til Gudbrandsjuvet.

Hvis turen skal tas igjen, så skal jeg starte og ende på Gudbrandsjuvet. Og ta med tau til breen. Og sette noen varder ved Klombra for min og andres del.