Vardåsen i Enebakk (20.05.2016)

Turen til Enebakk-Vardåsen startet ved Enebakk kirke, fordi det var nærmeste bussholdeplass. Hit kommer man med buss nr. 550 fra Oslo Busstterminal. For eksempel. Jeg hadde sett litt på kartet og lagd meg en plan for en rundtur som inkluderte både Vardåsen og Fageråsen litt lenger nord. Tross uforutsette hindringer gjennomførte jeg planen sånn mer eller mindre etter planen, og fikk meg en innholdsrik, men blaut skogstur.

Den første hindringen var at den veien jeg valgte som innfart i skauen endte opp i et veldig privat tun. På kartet mitt så det ut til at det skulle gå an å gå veien på østsiden av Høgås, at denne veien skulle gå over i en sti ved Bakken, og at nevnte sti skulle komme inn på den grusvei/traktorveien som gikk inn i marka fra parkeringsplassen ved Vestre Veng. Men ved Bakken var det altså såpass privat med hus, hager og høytrykkspylerlyder at jeg valgte å snike meg gjennom en hekk på baksiden av det første huset og inn i skogen for å prøve å bøte på den inntrengeradferden jeg allerede følte jeg utviste. Bushingen gjennom skogen var grei, jeg måtte bare over ett gjerde som var lavt nok til at det gikk an å skritte over det. Vel ute på traktorveien følte jeg meg mer på trygg grunn siden det var blåmerket løype. Blåmerkingen fortsatte omlag en kilometer oppover før den forsvant bortover til venstre mens jeg gikk traktorveien oppover til høyre. Da den sluttet fant jeg en steinhaug med en trepinne i, som markerte starten på en liten sti som gikk resten av veien opp til toppen.

Vardåsen gav et maltraktert inntrykk da det tydeligvis hadde vært hogst ved toppunktet ganske nylig. Jeg var derfor fortsatt enig med meg selv i at jeg ville prøve å bushe meg nordover til Fageråsen for å se om den kunne leve opp til navnet sitt. På veien dit møtte jeg på den andre hindringen. Så fort jeg hadde kommet inn i skogen oppdaget jeg nemlig at det var himla mange smågrantrær som var kappet ned og forlatt henslengt på bakken. Stammer med døde, tørr-våte, stikkende kvister i alle retninger. Så mange var det at det faktisk var til plunder og heft å ta seg gjennom dem. Jeg tenkte at dette umulig kunne vare særlig lenge, men da jeg hadde kløvet, hoppet, slengt, ormet og vridd meg opp på dem, ned fra dem og rundt dem i evigheter, hadde jeg fortsatt ikke kommet til lettere grunn. Jeg hadde på følelsen av at de døde trærne varte i minst en kilometer, men ut fra GPS-sporet å dømme kan det ikke ha vært mye mer enn en 200-400 meter. Etter å ha holdt på å tråkke ned en panisk bekkasin eller snipe (den flyktet for fort til at jeg greide å bedømme artens opprinnelse), fått en og annen hard kvist trykket inn i legger og lår og vurdert retrett, men slått det fra meg, var jeg omsider ute av skogen og kunne skue over til Fageråsen.

For å komme til Fageråsen måtte jeg først ned den uthugde skråningen jeg nå stod på, deretter over en myr med et Korsmåsatjern, og videre bratt opp en skrentete skråning før jeg kunne følge en slak, skogdekt rygg opp til toppen. Her var det mye finere og mer urørt enn borte på Vardåsen. Jeg er enig i at åsen godt kan hete Fageråsen selv om utsikten ikke var all verdens vidstrakt. Det ble mer bushing ned fra Fageråsen og ut til veien i vest som skulle være min retur. Massemasse myrområder og klissvått terreng herifra. Mulig det tørker mer ut litt senere på sommeren, men nå var det iallefall gummistøvvelterreng, det kjente jeg på meg i mine surklende joggesko.

Tredje hindring oppstod etter at jeg i ren stahet over å holde meg til planlagt rute brøt ut av den merkede stien jeg helt uforvarende kom inn på, og som jeg oppdaget at kom til å føre meg inn på samme veien som jeg gikk på vei opp. Det gikk jo IKKE, for jeg skulle gå en runde så lenge det lot seg gjøre. Etter litt mer bushing vestover kom jeg meg omsider tilbake til veien i vest og var fornøyd med det. En liten stund. For så kom jeg til en tregrind med stort skilt: ingen adgang for uvedkomne. Anleggsområde. Jeg antok at jeg var uvedkommen, men siden området også var gjerdet inn så tenkte jeg at jeg måtte kunne stå rimelig fritt til å gå langsmed gjerdet inne i skogen og bare komme meg ut på veien igjen når gjerdet var slutt. Det virket lenge som en bra plan, men når jeg hadde gjort det i en liten kilometer så var det plutselig en elv mellom meg og veien og enda et tversovergjerde som gikk på skrå ned i elva. Hvis jeg ville ut på veien måtte jeg klatre over gjerdet. Jeg ville i allefall ikke snu og gå tilbake, så da ble det klyving over den skrå plankegrinda. Tyngdekraften jobbet litt med å skli skrotten min nedover mot elva mens jeg prøvde å få beina over, men det gikk overraskende greit og vips var jeg på veien. Nå skulle man tro at det var plankekjøring resten av grus-/asfaltstrekningen tilbake til Enebakk kirke, og det var det nesten også.

Men bare nesten. Etter å ha fulgt grusveien gjennom tunet på Børter Gård, som tross sin vakre fremtoning også føltes ukomfortabelt privat ut, endte jeg opp ved en diger port det ikke var mulig å komme rundt. Det så rett og slett ut som jeg var sperret inne. Aiaiai, hva gjør man nå?, tenkte jeg mens jeg lusket nærmere. Porten var altfor høy og glatt til å kunne klatre over. Heldigvis skjøv den seg opp av seg selv når jeg kom nærme nok. Jeg fortet meg gjennom og da jeg snudde meg for å se om jeg kunne få øye på årsaken til dette mirakelet, fikk jeg øye på et digert skilt som fremkalte dårlig samvittighet. For på skiltet stod det at det var forbudt med både ridning, sykling og fotgjengeri, samt at "for adkomst til marka, benytt kortere og mer hensiktsmessige traseer". Sammen med samvittighetskvalene meldte det seg et lite behov for å kverulere med noen om at hva som er hensiktsmessig avhenger helt av hva slags hensikter man har, men det endte opp med at jeg fortet meg vekk derfra før noen skulle komme til å anholde meg for uaktsomt brudd på forbudet.

Moralen her blir visst at GPS-sporet mitt kan tolkes som en adkomst man vil unngå hvis man er ute etter en enkel og grei tilgang til Vardåsen og Fageråsen. Det finnes mer hensiktsmessige adkomster, må vite!