Leirhøe og Memurutinder (04.06.2010)

Slit og avslapping i paradis! To nye toppnetter i Jotunheimen.

Advarsel: Denne turrapporten ble veldig lang.

Toppovernattingsfeberen herjer voldsomt for tida! Været sist helg var meldt knall, og Jan Petter var ikke vond å be med på Jotuntur. Jeg har lenge lengtet etter å komme til topps på Leirhøe, og ”parademarsjen” på ryggen mellom Austre og Vestre Memurubrean tok til å kverne mer og mer oppi toppetasjen min fra slutten av april. Jan Petter hadde kun vært på Leirhøe i stusselig vær, og han manglet V1-V3 på vestre Memururyggen, så derfor var dette et opplagt mål denne gangen.

FREDAG

Vi kom fram til Spiterstulen rundt kl 19.30, og kl 20.10 var vi i gang. Allerede nå kjente jeg at jeg ikke hadde dagen. Sekken tynget noe aldeles forferdelig, merkelig nok, for den må ha vært tyngre på vei opp mot Tjørnholstind. Men jeg har hatt det litt sånn fram og tilbake i vinter, enkelte ganger blir jeg sliten på slutten av turen, andre ganger blir det voldsomt skulderverk etter få minutter. Drittsekken min belaster jo snart bare skuldrene, hoftene skal jo liksom ta sin del av belastinga også da…

Så der sleit vi oss oppover da, med hver vår drøye 20-kilosbør på ryggen. Dette var reine torturen for meg, spesielt fordi Jan Petter alltid er i så god form. Ingen krever at jeg skal holde følge, men jeg blir stressa av tanken på at han skal vente en time på toppen, så jeg holdt et jevnt sig uten mange pauser. Pusten var tung og heseblesende, og i tillegg hadde jeg skia på skuldrene, snøspaden gjorde det vanskelig å feste de til sekken uten for mye spenn. Steinura var en sann lidelse.

Jeg begynte å tenke på hva Cecilie Skog nevner om menn på stortur; menn er så flinke til å beskrive slit og atter slit mens hun stort sett bare har kos å berette om. Joda, hun har et viktig poeng der, men hva skal en stakkar gjøre da? Jeg blir jo sliten så det holder på disse turene og velger å være dønn ærlig. Så sprek som hun må være at hun stort sett kan kose seg er vel de færreste forunt. Men jeg vet at på toppene venter en paradisisk tilværelse, derfor sliter jeg mer enn gjerne på veien dit! Smile

Jammen var det en stor opptur å komme til snøen. Med skia på beina ble livet lettere å leve. Sakte men sikkert ble utsikten videre og Spiterhøe lavere. Jeg begynte å telle til hundre en haug med ganger, og var det ikke et lys i tunnelen der borte i form av en varde? Joda, og der sto Jan Petter klar med kameraet for å forevige meg i utslitt, men fornøyd tilstand. Han hadde bare ventet i ca 7 minutter, og klokka var nå nærmere 23.30. Det siste fargespillet fra solnedgangen fikk vi med oss.

Det var kaldt her oppe, så det var bare å skifte til tørt tøy og grave videre på gropa som var rundt toppvarden. Etter litt mat og drikke var det tid for sovepose og drømmeland.

LØRDAG

Jeg sov godt, men våkna likevel ganske tidlig av soloppgangen. Den ble jo forstyrra av Glittertind, men etter hvert lyste den godt over tind og bre. Det var bare det at det kom store skysystemer fra nordvest. I svarteste! Hva er det med 2010 og skyer? De klarer jo bare ikke å ligge unna! Jeg følte meg snytt på Holåtindan i april og på Skarvflyryggen og Stølsmaradalstind i mai. På Leirhøe også? Nei nå holder det i massevis!!

Heldigvis var det fortsatt blå himmel her og der, og sola ville ikke gi seg sånn uten videre. Det ble en slags stillingskrig får jeg vel si. Vi kom oss etter hvert opp av posene og etter å ha betraktet utsikten noen minutter bar det nedover i retning Veoskardet. Her ble jo utsikten vesentlig flottere også, for det er jo litt begrensa hva man ser mot sør og vest med de store flatene på Leirhøe. I skråninga derimot; her kom partiet med Store Memurutind og Heillstugutindan høyt over bretunga virkelig til sin rett! Dette er noe av det bedre man kan se i Jotunheimen etter min mening. Smile

Vi måtte jo ty til litt listetull vi også, men avstikkeren på Leirhøe Sør var interessant nok. På vei opp mot Memuruplatået, eller hva jeg skal kalle det måtte vi bortom 2264-toppen. Usikker på om jeg var her med Fjellsportgruppa i DOT i starten av mai 2000. Den gangen degenererte været voldsomt underveis, så på Store Memurutinds turisttopp så vi null komma niks. Derfor var 2365 absolutt et delmål i dag, spesielt også siden en viss navnebroder av meg og en tøff tenåring hadde overnattet i telt oppe på den digre og luftige firkanta toppblokka helga i forveien. Smile

Litt av en plass å telte på ja! Men telt var iallfall fornuftig, her hadde ikke jeg turt å ligge usikra under åpen himmel, spesielt fordi det skråner svakt mot stupet over Veobrean.

Utsikten var jo fantastisk da! ”Sagegga” (ingen Sagi tross alt) videre mot 2367 var uaktuell i dag på grunn av snø her og der, det var bare å nyte det hele på avstand. Spesielt flott var toppegga på grunn av bregleppa langsetter på undersiden. Ellers var synet av de vestre Memurutindan nok til å gi oss blod på tann. Ikke at de er så spektakulære i seg selv, men de ligger jo inneklemt mellom kremtopper!

Vi kom oss ned til platået igjen og dro videre over en mulig kandidattopp hvor vi satte fra oss skia for denne dagen. Nå kunne ryggvandringa starte.

Vi hadde ikke gått særlig lenge før vi fikk øye på en dramatisk bresprekk høyt oppi sida av Austre Memurubrean. Dette var ingen haikjeft, nei dette var det reine helveteshølet! Bredden og dybden var så skremmende at jeg lovte meg selv dyrt og hellig å aldri mer krysse en bre uten tausikring! Jeg vet jeg er lettskremt, og mange her inne har mer greie på breer enn meg, men man skal ikke undervurdere breer. Eksperter kan ta feil de også. Plutselig ligger det sprekker på steder man ikke hadde drømt om å støte på sånt.

Det har jo nesten blitt helt normalt at man glatt krysser breer usikra uten tanke på at det kan gå galt. Som regel går det jo bra, men det går jo ikke bra i det uendelige. Tenk for et mareritt det må være å merke at snøen gir etter og at man sekunder etter befinner seg i et negativt spektakulært svev nedover i den glefsende avgrunnen! Sannsynligvis dør man momentant, men man kan sikkert også få skader med døden til følge, og da har man tid til å reflektere over sin egen fortvilte situasjon mens tårene renner fordi man tenker på at de man er glad i nå plutselig er pårørende. Sjøl venter man sannsynligvis bare på døden. Nei grøss og gru!!

Ikke lenge etter kom vi til ei ny dødsfelle, denne gang på ryggen. Her var det en diger bergsprekk som førte lukt ned i stupet mot breen, og denne var delvis dekket med snø. Vi ante at det kunne være noe her, og Jan Petter stakk staven gjennom helt til den store sprekken åpenbarte seg. Ingenting kunne tyde på at snøfeltet var så farlig. Best å droppe en del smale rygger og alpine topper til det er rent barmarksføre.

Jaja, nok moralpreken og negativ fokusering! Vi kom oss omsider til topps på Memurutind V1, eller Store Vestre Memurutind som jeg mener den har blitt kalt i andre bøker. Her var det flott gitt! Men før jeg fikk kost meg med panoramaet tok jeg av sekken i ren desperasjon og ble liggende strødd som om jeg hadde møtt mannen med ljåen.

Vi var spente på V3 og kom oss snart av gårde, men sekkene fikk bli igjen her hvor vi skulle tilbringe natta. V2 var ingen sak, men alle innvidde vet at V3 er en trøblete topp om man går rett på sak. Jan Petter prøvde, men snudde etter hvert og tok meg igjen nedi flanken på vestsida. Litt løst var det her og der, men ikke verre enn at jeg ser tilbake på det som ganske problemfritt, så lenge det ikke løsner noe tungt fra stupet over oss. Holdt meg iallfall i beredskap.

På toppen var det artig å se ned på klatrepassasjen fra nord. Det så nesten ut som om Jan Petter kunne ha fiksa det, men det er jo ikke lov å miste festet, så det var like greit at han lot være.

Etter noen småtopper på egga sørover slutta dagens fellestur siden Jan Petter hadde resten av ryggen fra før, det var en magisk aprildag i 2008 hvor jeg blant annet var på Surtningssui. Jeg skulle derimot videre. V4 var reine transportetappen mot V5. Her var det litt mer luft til tider, og fra V5 prøvde jeg meg videre mot den gule trekantpassasjen i ”Bibelen”. Det var moro en stund, men så sa det stopp. Mulig jeg kunne lirka meg ned, men sjansen for å skli var stor, så jeg snudde. Dermed bar det over mot Nord for V5. Videre i lang bue nedenfor og utenom breklatten oppunder ryggen mellom V5 og V6. Et breløfte er til for å holdes!

Etter mye banning over råtten snø kom jeg endelig til topps på Memurutind V6. Dette var mer en bare listefyll ja! Breelvene fra Austre og Vestre Memurubrean løper sammen og danner mektige Muru langt der nede i ”lavlandet”. Med elvesuset i forgrunnen og de mektige Gjendealpene som bakteppe gylne av kveldssola ble dette et aldri så lite høydepunkt på turen. ”Hit vil jeg tilbake!” er jo en ofte håpløs klisje, man har ikke mulighet til gjensyn med alle steder i den norske fjellheimen. Men jeg mangler jo noen få topper i dette området, og med kolle 1437 som utgangspunkt for koselige rusleturer så trur jeg V6 skal bli besøkt på ny, og da med adskillige timer på toppen.

Turen tilbake til V1 orker jeg ikke å mase så mye om, annet enn at råtten snø, steinurkløning og kraftløshet satte sitt store preg på det hele. Først rundt kl 23.30 var jeg tilbake, og Jan Petter hadde begynt å fundere på når han skulle bli bekymra for meg. Etter en herlig porsjon Real Turmat var veien til posen kort, jeg la meg til på østsida av varden, med digre Store Memurutind som en trygg vokter. Men vi hadde ingen forventninger til morradagen, sist vi så på yr og storm var søndagen meldt grå.

SØNDAG

I dag ble jeg vekket av sola nok en gang. Men det var noe annet som også var veldig bra, den skinte jo fra tilnærmet skyfri himmel! Ingen dusteskyer som stelte seg i veien for sola i dag nei. Det var bare å gni seg i øya og konstatere at yr og storm hadde tatt feil! Very Happy Langt i sør lå Gjendealpene som den praktfulle fjellkjeden de er, og i forgrunnen glinset Austre Memurubrean. Den artige ryggen vi befant oss på så ganske uskyldig ut videre sørover. Store og Midtre Heillstugutind var estetiske pyramider med stupene plassert akkurat som de skulle for å bli en fryd for øyet. Heillstugupiggen så ut som en skråstilt Store Memurutind, og den store dalsenkningen som Heillstugubreen ender i hadde gigantiske dimensjoner på sin vei mot Visdalen. Galdhøpiggen tronet i bakgrunnen i nordvest. Og rett i nærheten tvers over Austre Memurubrean voktet stadig trofaste og furete Store Memurutind over oss, traust og praktfull på samme tid. Fantastisk! Very Happy Very Happy

Nå var jeg på linje med Cecilie Skog. Her skulle vi sole oss i nærmere 6 timer før det var aktuelt å tenke på hjemtur. Jaggu er vi heldige som får oppleve dette! Så mye slit som skal til, men denne dagen hadde vi altså ikke løfta en finger, vi kunne bare skumme fløten, og det var vel fortjent! Smile Ingen steder i verden var bedre å være enn Memurutind V1 nå. Vi befant oss rett og slett i paradis på 2280 moh!

Været var ullent i horisonten både i øst, nord og vest, men Skarvheimen i sør så ut som den hadde det bra den også. Enkelte små dotter var det jo her og der, men de klarte ikke å ødelegge den magiske helheten. Jotunheimen koste seg med et vær som var så bra at skal jeg mase om de miniskyene som var så må det bety at jeg har store psykiske problemer.

Det er rart med det, 6 timer er mye, men de går likevel altfor fort på en praktutsiktstopp. Vi var ikke videre lystne på å returnere til Spiterstulen. Kunne det ikke bli opprettet tinderanglerperm da?!

Etter masse steinurlidelse og en knekt ski, som fikk det som den ville siden den ikke kunne slutte å bore seg ned i den råtne snøen på de mest upassende steder, kom vi oss ned til breelva mot Visdalen. Herlig å kunne gå normalt igjen! Tinderangling passer meg egentlig svært dårlig på grunn av den elendige motorikken, noe som ubønnhørlig kommer til syne i steinura.

I Visdalen var det nok av idylliske plasser som frista til overnatting. Jeg skulle gitt mye for å bare ha fått en eneste dag til her oppe i herligheta. Da skulle jeg rusla opp på Styggehøe. Men en flott, ja en helt fantastisk tur var nå ved veis ende.

Nå skal det virkelig smake med skau og andre fjell! Hardangervidda og Trollheimen lokker, og det er altfor lenge siden forrige overnattingstur i det nordlige Finnemarka. Flere skauområder skal det bli, og andre landsdeler skal forhåpentligvis gi flotte opplevelser. Men Jotunheimen vil for alltid være ”min”! Dette fjellområdet kan man bare ikke la være å elske! Very Happy Her har jeg en kjærestetopp, og de andre tindene er også trofaste venner som ønsker meg velkommen hjem etter at andre fjellstrøk er utforsket. Dette var rett og slett årets høydepunkt til nå!

Da gjenstår det å takke Jan Petter for turen!

Bilder her: http://fjellforum.net/viewtopic.php?t=21352&highlight=