Sydveggen på Skardstinden (08.06.2016)

I forbindelse med en pit-stop innom Juvasshytta for å hilse på Kristoffer som for tiden jobber med fjellføring til Galdhøpiggen, ble det tid til en fellestur på fridagen hans. Vi hadde hørt rykter om at sørveggen på Nåle på Skardstinden skulle by på fin klatring, så det ville vi undersøke.

Med sekker pakket for klatretur og med ski til innmarsjen forlot vi sommerskisenteret så sent som kl. 10.30 denne dagen. Kjølig nordavind gjorde sitt til at skaren holdt seg bærende så å si hele dagen. Det måtte litt skibæring til over kortere partier før vi entret Styggebrean. Kristoffer har nå vært på Galdhøpiggen omtrent 60 ganger, så jeg stolte på at han kunne vise veien opp til breen, og han skuffet ikke!

Vi fulgte breen opp til Porten, og herfra var det snøfritt ned renna til Storjuvbrean. Stort sett løse stein- og grusmasser ned her, men vi spøkte med at på venstre side opp mot Piggen så det fristende ut i forhold til å etablere noen harde sportsklatreruter. Over breen gikk det kjapt og effektivt og skiene ble omsider parkert oppunder Søraustre Skardstinden, på østsida av denne. Vi hadde kun brukt drøyt 1,5 time hit fra bilen.

Nå byttet vi til joggesko før vi begynte å lete etter innsteget på ruta opp mot Nåle. Vi rundet Søraustre Skardstinden et stykke nede i sørvestsida før vi etter hvert kunne klyve opp til sørveggen på Nåle. Selve ruta sa seg i grunn selv med et svært åpenbart rissystem litt til venstre på veggen.

Etter å ha tatt stein-saks-papir om hvem som skulle starte tapte jeg og tok fatt på første taulengde. Det er andre taulengde som visstnok var finest, så den skulle Kristoffer få. Første taulengden er satt i grad 4+. Hvor man skal klatre er ikke helt intuitivt, her er mange valg, og vær svært forsiktig med hva du tar i og setter sikringer i. Mange løse og suspekte blokker. Fant omsider en brukbar vei opp og satte standplass ved et sva før et åpenbart dieder som går oppover.

Kristoffer var effektiv og startet kort tid etter på andre taulengden. Denne var stort sett velsikret, men det første diederet føltes en del tyngre enn 5+ som den er satt i. Videre forsvant han ut av synet mot venstre, og etter en del venting hørte jeg kort og kontant: ”jeg setter standplass her jeg – standplass!”. Jeg forstår godt hvorfor han ikke ville gå videre. Neste dieder var både vått, slimete og til dels isete, spesielt i nedre halvdel. Dermed ble det jeg som skulle bryne meg på dette, som slettes ikke fristet meg noe.

Det er sjelden jeg har følt meg så shaky, selv om graden ikke var satt i hardere enn 6- blir det noe helt annet når takene er såpeglatte. Fikk omsider satt første sikring og var dermed sikret å ikke falle rett i standplass. Vanvittig eksponert rute forresten, skikkelig bratt under føttene! Måtte veksle ved å klatre på høyre siden av diederet og inne i selve sprekken. Glad vi hadde med to 3-er Camalots! Ble faktisk nødt til å henge i en gul kamkile bare for å roe nervene litt på grunn av det glatte fjellet. Ville ikke risikere å klatre meg fast. Heldigvis løste det seg greit videre og etter hvert ble fjellet tørt og stemninga var atter god.

Etter øvre del av diederet, der jeg mistet øyekontakten med Kristoffer dreier man ut til venstre av diederet på en plass det ser naturlig ut. Etter hvert som man holder denne retningen kommer man inn i en slags renne som man følger opp til en stor hylle hvor jeg satte standplass i en solid blokk. Det var litt utfordrende å kommunisere herfra til Kristoffer, men etter hvert forstod han at sikringa var klar. Tok en del tid med han også, og han innrømmet at han var svært nær ved å måtte henge i tauet flere steder. Hadde fjellet vært tørt er dette helt sikkert en fin rute.

Fra hylla var det videre en enkel taulengde grad 3-4 opp til en ny hylle. Derfra var det grei skuring, en taulengde med 2er klyving til toppen av Nåle. Vi brukte snaut 4 timer fra innsteget til topps med en del knoting på fem taulengder. Gøy å klatre en såpass tøff rute høyt til fjells, over 2000 moh, i slike spektakulære omgivelser!

Returen gikk ned i sørvestflanken fra skaret mellom Nåle og Skardstinden. Her ligger det også et par faste tau man kan holde i dersom man føler for det. Kort tid senere var vi tilbake ved skiene. Turen fra Illåbandet og tilbake til bilen brukte vi ikke mer enn 53 minutter uten å stresse. Artig når forholdene er så gode som de var denne dagen. God middag og trivelig selskap ventet på Juvasshytta resten av kvelden.

Takk for turen, Kristoffer! :)