Gjensyn med Gjevlekollen (11.06.2016)

Nest siste topp i Liers PF100 liste. Turen til Knausen ville bringe meg til kjente trakter. Jeg hadde tidligere i vår vært en tur på Gjevlekollen. Den gang var truger et fornuftig utstyr å bruke. I dag kunne de heldigvis bli liggende i garasjen. Men ellers så var mye likt. Jeg tok bilen og kjørte inn Glitreveien, og parkerte ved bommen på veien opp til hyttefeltet i Gifstadlia. Det blir noen kilometer med stigning til å begynne med på denne veien, men det er nå uansett greit å få blodpumpa i gang. Første mål på turen var den noe unnselige kollen Lurtopp. Det er bilvei nesten helt opp for det er en mobilmast og noen hytter nærme toppen. Den siste halve kilometeren til toppen går på vanlig sti. Det ligger et par hytter på Lurtopp, så jeg fulgte stien til disse hyttene. Det er ikke lett å vite når man står oppe på Lurtopp, for det er ikke noe der som indikerer toppen, men med hjelp av GPS’en så fant jeg fram. Det var ingen utsikt fra toppen, så stoppet ble kort og jeg gikk raskt videre mot dagens hovedmål, Knausen. Jeg måtte navigere litt på frihånd for å komme meg inn på den blåmerka stien mellom Knausen og Gjevlekollen, men terrenget var åpent og lettgått så det gikk uten problemer. Så var det bare å følge stien til topps på Knausen (610 moh.). Knausen er ingen skarp kolle, men til tross for slake hellinger alle retninger var det ganske bra utsikt. Særlig vest- og sydover er det mulig å se langt. I turboka på toppen så jeg at andre hadde sett helt til Gaustadtoppen. Det klarte ikke jeg for været var for disig. Jeg fikk skrevet meg inn i turboka jeg også, og gikk etter det mot Gjevlekollen. Det var da bare å følge den blåmerkede stien jeg hadde fulgt det siste stykket opp mot Knausen østover, så ville jeg før eller senere gå rett på varden på Gjevlekollen. Det er ikke så store avstander her, så vi kan vel si at jeg kom til Gjevlekollen før. Det var deilig å kunne sette seg ned i solveggen ved hytta på toppen, og bare la humla suse. Skjønt det var vel ikke så mange humler der, men et godt utvalg andre insekter suste tilstrekkeligtil at jeg ikke slo meg ned for ettermiddagen der. Det ble en liten fotoseanse, og jeg fikk på nytt skrevet meg inni turboka før jeg slang sekken på ryggen og ruslet på stien ned mot Skjærsvannet. På sørsiden av vannet går det en sti til hyttene som ender opp på den veien jeg startet turen, så jeg rundet vannet, fant stien, og kom meg greit ned til bilen igjen.