Nok et eventyr over Strandåtindtraversen (22.06.2016)

Kvelds/nattur over Strandåtind

Siden vi skulle avgårde til Rørstad for å bestige Husbyviktind på lørdagen, måtte vi få gjennomført turen over Strandåtindtraversen på en ukedag. Både jeg og Sven Are har vært på Stranåtind før, men siden det planen for raidet skulle være å bestige toppene i et strekk, måtte vi starte nå dersom vi skulle ha nok tid og slingringsmonn for resten av dem. Jeg og Sven Are jobber samme sted og da passet det fint å ta denne turen etter jobb.

Stranåtinden ligger på Kjerringøy og er Norges tredje vanskeligste fjell å bestige. Letteste vei opp er vestryggen AKA Strandåtindtraversen med klatring grad 5- opp Halls hammer som crux.
Med på turen skulle også Marie, kjæresten til Sven Are. Vi tok fergen til Kjerringøy og startet på marsjen fra Låter klokken 18.00.

Regnbygene og tåken hang over toppen og vi var et øyeblikk i stuss på om det ville bli for vått. Vi skulle tross alt rekke fergen og jobb i morgen tidlig. Tar fort litt lang tid dersom det er vått over traversen. Etterhvert som vi nærmet oss nordvesttoppen, lettet tåken og det sluttet å regne. Supert. Da tar det ikke lang tid før det tørker. Da vi stod ved foten av det første klatrepartiet, var det såpass tørt at vi valgte å starte med en gang. Dette partiet består av noen meter med lett klatring på grad 3 opp noen blokker. Litt eksponert, men kult.

Det gikk deretter fint oppover eggen. Sven Are ledet og vi gikk på løpende sikring hele veien. Marie var i ekstase over hvor flott og majestetisk det var her. Utsikten mot havet herfra er en drøm. Strandåtind ligger i et eventyrland. Og det er den som gjør det hele til et eventyr. Videre på traversen er det to små partier på 4-, litt klyving og to rappeller før en er nede i skaret hvor Halls hammer venter. Siden vi var tre personer fløy tiden avgårde, men slikt følger med.

Jeg var giret på å lede opp hammeren. Vi tenkte det ville være fett å prøve 1910-ruten. Siden vi hadde gått direkteruten tidligere. Halls hammer er 15 meter høy. 1910-ruten er et riss med flere gode tak. Den er grad 5- og skrår ut mot høyre og rundt selve hammeren i toppen. Det er en artig rute. Jeg hadde egentlig planer om å sette standplass på høyre side, men fant ikke så mange gode steder. Valgte derfor å skrå ut til hovedstandplassen for direkteruten. Med god dirigering og veiledning fra Sven Are, kom Marie seg fint opp hammeren. Da alle var oppe, tok vi en pause. Klokken var nå 23.00. Solen kom frem litt innimellom og stemningen var på topp.

Vi fortsatte videre opp mot toppen. Litt klyving og klatring grad 2 på et eksponert parti. Vi ankom toppen rundt 01.00. Overskyet, men høyt skydekke, lyst og flott utsikt. Vi skrev oss inn i boken til Bodø Klatreklubb som ligger ved varden på toppen. Siden det er såpass få som bestiger denne toppen, kan en bla tilbake helt til 2004 for å lese om hilsener. Jeg bladde tilbake et år og fant teksten fra den første turen til meg, Sven Are og Kristoffer opp hit. Det var i slutten av mai. Det som da startet som en regnværsdag, endte med strålende sol, skyfri himmel og Lofotutsikt.

Vi kunne ikke sitte på toppen så veldig lenge dersom vi skulle ha litt søvn før vi begynte på jobb. Vi kløv derfor rett ned til rappellfestene. Den første er på rundt 45 meter. De resterende tre er på 30, 15 og 30 meter. En del tid gikk med til rappelleringen, men vi kom omsider ned i gryten. Tauene var klissvåte og det sprutet skit opp av taubremsen. Vi ankom gryten klokken 04.00. Ti timer etter start.

Det var ikke så mye snø ned i gryten nå som det var i mai i fjor. Da kunne vi ake hele veien ned til stien. Var et lite parti nå også, men vi måtte belage oss på våte svaberg denne gangen. Omsider kom vi ned til stien og kunne traske ned til bilen på den fremdeles våte stien. Vi ankom bilen litt før klokken 05.00. Nå var det kun en time til vi skulle ta fergen tilbake til Festvåg. Vi bestemte oss for å kjøre rett til fergeleiet da vi hadde god tid. Også denne gangen la jeg ut soveposen og liggeunderlaget på fergeleiet på Kjerringøy. Denne gangen sov jeg litt lenger unna toalettet. Jeg våkner plutselig brått da en mann står lent over meg og sier "Nu må du våkne, ferga kjæm". I fjor var det Kristoffer som måtte vekke meg her. Denne gangen hadde jeg heldigvis ikke noen blåveis å skremme folk med. Jeg hadde sovet i ca 30 minutter og var helt vekke. Var absolutt ikke klar for å kjøre de 20 minuttene tilbake til Sven Are.

Rundt klokken 07.00 ankom vi huset til Sven Are. Vi gikk alle tre rett opp på rommet hans for å få 45 minutter på øyet. Det ble de korteste 45 minuttene i mitt liv. Etter en 10 timers tur over Strandåtind etterfulgt av en times søvn, skulle meg og Sven Are nå gjennom en åtte timers arbeidsdag. Evig ung. Folk på jobben trodde vi var fullstendig gale da vi dukket opp og fortalte om turen og søvnmangelen. Bra tur hadde det i hvert fall vært. Tusen takk for eventyret Sven Are og Marie.

Film fra fjell-prosjektet