Tverråryggen (31.07.2011)  

Vi var fire veldig gira personer som startet fra Spiterstulen litt før klokken ti. Været var helt perfekt, helt skyfritt og det var varmt i lufta. På forhånd var jeg litt usikker på hvordan vi skulle komme oss opp på ryggen fra Svellnosbreen. Tok derfor med 5 isskruer og et kilesett.

Vi gikk i et greit tempo opp til brekanten. Det var litt sprik i formen innbyrdes i gruppa, men det gikk fint. Når vi kom opp til brekanten løp jeg opp till et innsteg mellom Solskinnstoppen og den andre hesten. Jeg visste at tre karer hadde gått på breen der når de skulle til brehesten. De andre utforsket en hule i brefronten under, og når vi (endelig) gikk på breen hadde vi brukt alt for mye tid, og kunne se de første breturistene runde toppen av moreneryggen. Det var et dårlig tegn.

Spiterstulen hadde arrangert samme turen som vi gikk dagen før, så vi regnet med å følge sporene etter dem på breen. [Det skal nevnes at føreren hadde med seg hunden sin på den turen!] Det skulle vise seg å være litt problematisk. I begynnelsen gikk det fint, men vi (jeg) mistet sporet og endte opp alt for langt inn mot fjellet, der sprekkene er dype og snøbruene veldig utspekulerte. Vi trakk lenger inn på breen etter at jeg skulle sondere et lite hull og plutselig slo opp en snøbro som sluttet få centimeter fra der jeg stod. Breturen videre gikk for så vidt greit, noen steder jeg var litt usikker på veivalg, men det må man bare nyte. Dagen var helt sinnsyk, og utsikten til alle toppene rundt Svellnosbreen var til å gråte av.

Vi tok en kort pause før vi angrep snø/isbakken som gikk helt opp til ryggen. Den så loddrett ut nedenfra, og de litt mindre erfarne var litt skeptiske. Vi kom oss uansett av gårde, og traverserte fra høyre opp til der det ble virkelig bratt. Skal sies at det ikke er så ekstremt som det høres ut. Jeg følte ikke at det var utsatt/luftig. Men vi brukte isskruer, og alle hadde stegjern og økser. Siste biten brukte vi fronttagger og øknsene til å komme oss oppover. Grunnen til at det ble litt spennende og tok litt tid, var at ikke alle i følget hadde fjellerfaring. Erfarne fjellfolk vil finne denne bakken uproblematisk. Et sted prøvde vi å gå ut på steinen til høyre før vi egentlig var kommet opp. Dette anbefales IKKE, siden det er veldig løst. Sendte ned en stein som nesten traff en i følget i trynet. Som vi innså, må man ta seg helt til toppen av isbakken.

Når vi kom opp kveilet vi tau, spiste litt, og ikke minst koste oss med utsikten, været og hverandres selskap. Turen videre til Midtre gikk fint, og var bare en nytelse denne dagen. Etter Midtre firte jeg ned de andre til rappellen, og vi brukte rappellfestet med en karabiner som førerne fra Spiterstulen hadde laget dagen før. Når jeg skulle fire ned tauet satte det seg fast to ganger, og i det jeg gikk for å hente kniven fikk vi løst det ut. Det kan nok være lurt å tenke på hvor tauet ligger når man drar det ned. Vi rappellerte ned diederet, og der er det lettere for tauet å kile seg fast enn hvis man rappellerer rett over kanten, som jeg anbefaler, i hvert fall for sistemann.

Videre bort til Store var det litt koselig klyving og vi hygget oss, selv om vi begynte å få dårlig tid. En i selskapet begynte på jobb klokken ni på Spiterstulen. Vi kom oss etter hvert til slutten av ryggen, og gikk på breen et sted den gikk slakt helt opp til ryggen. Vi satte fart ned mot hesten, og rundet denne på venstesiden. Turen videre var litt slitsom, men litt av en opplevelse må jeg si! Vi gikk så og si midt på breen, mens man egentlig skal gå inn mot fjellet (Galdhøpiggen). Men vi fikk oss en fantastisk breopplevelse! Sprekkene i Svellnosbreen er enorme, og det var noen timer med hopping, grubling over veivalg, og løping over store usikre snøfelt (gutse er visst uttrykket) før vi endelig kom til den enorme og imponerene bergleppa under Svellnosi. Vi gikk inn på fjellet til høyre over denne og var rimelig fornøyde med å ha kommet oss av breen. Fjellene rundt badet i lyset fra solnedgangen. Virkelig nydelig.

Turen videre går inn på stien som kommer ned fra Galdhøpiggen, og det er fortsatt mange høydemetere igjen. Vi var rimelig trøtte når vi kom ned, og hadde brukt mye tid. Antagelig like mye tid som man normalt beregner på turen rundt hele Svellnosbreen! Men det var en flott tur, og et minne for livet.