Ur-vandring (24.07.2011)

Tok av fra E-136 mot Brude. Etter hvert på anleggsvei (gratis!) langt oppover og innover. Tror jeg kjørte i 25 minutter, jeg. Et par steder var det bratt og vaskebrett, så jeg måtte bruke 1.giret. Inne ved Kaldåtjønna er en p-plass, rett ved Danielbua.

Herfra la jeg i vei i østlig/nordøstlig retning. Kjekt å få en ”flying start” på godt over 1000 meter, for her er det fortsatt en del høydemetre og ur igjen til toppen!

Det var en sein start, klokka var 18.00, men jeg holdt solid fart, og regnet med å være tilbake igjen i god tid før det ble mørkt. Sola forsvant bak noen skyer, men det var nesten bare deilig, for det var varmt og omtrent vindstille.

Passerte et vann på omtrent 1380 meter på venstre (vest) side, og fortsatte mot nordøst opp i sadelen (merket 1438m). Rundt en time opp hit. Skrår man for tidlig opp mot øst, går man seg fort fast i noen stupbratte skrenter – ikke så lett å se alle disse på kartet. Svingte så mot øst, og tok et gps-punkt med tanke på evt retur i skodde. Ikke så veldig mange valgmuligheter i terrenget akkurat her. Tok nå sikte på laveste punkt på ryggen mellom Børa og Høgbøras fortopp. Opp her var ura passelig fast og ganske grei å gå.

Oppe i nevnte skar tok Børa seg flott ut, og jeg drømte om å få tid til å avlegge denne en lynvisitt på tilbaketuren. Her var det også imponerende utsikt over en liten isbre og den imponerende bratte sørøstflanken til Høgbøra. Fortsatte i ur lett opp til 1932m, og så at det fortsatt var 1 km til hovedtoppen – riktignok i flatt og relativt lettgått steinterreng. Tror jeg brukte omtrent et kvarter bort til hovedtoppen. 2t 15min opp hit.

Fin utsikt, og særlig spennende mot Romsdalsalpene i nordvest. Vengetind var lett å kjenne igjen, og Juratind mer i nord. Eikesdalsvannet var også nydelig! Postkasse og bok på varden – slik skal det være. En truende byge så ut til å komme mot meg, men jeg gikk heldigvis klar. Likevel var det ingen grunn til å somle, for det var alt langt på kveld, og mye ur å tilbakelegge fortsatt – et terreng man ikke akkurat kan løpe ned.

Underveis tilbake mot 1932 så jeg at det går en farbar renne opp fra isbreen i sørøst, og om noen skulle komme fra den siden, er det nok ikke så mange andre alternativer. Jeg plukket også med meg Børa. Varden her var enda mer imponerende og formfullendt enn på Høgbøra, men manglet postkasse og bok. Den lå også helt ute på kanten av stupet, slik at det var ganske luftig å ta en runde rundt den, slik min nystartede tradisjon er. En ny regnskur var i anmarsj, men jammen gikk jeg klar av denne også!

Ville prøve en annen vei ned, og fortsatte sørover, nesten ned i sadelen mot Kaldbottinden, før jeg svingte vestover og ned i Kaldbotn, før jeg fulgte nordsia av Kaldåa ned til bilen. Ura var i gjennomsnitt mindre bratt og mer fast ved dette veivalget, men med noen skrenter også her, som måtte omgås. Likevel tror jeg at jeg anbefaler denne veien ned!

Like før bilen kom dagens tredje skur i min retning, og denne skjønte jeg at jeg ikke kom til å slippe unna, så jeg sprintet de siste 3 minuttene, og slapp å bli våt. Ikke hver dag man er så heldig!

4,5 t på tur totalt.