Romsdalen uten mål og mening (03.10.2016)

Etter gårsdagens tur til Storskrymten var jeg allerede så langt hjemmefra at jeg tenkte jeg kunne våge meg over vannskillet til den sagnomsuste Romsdalen og for meg ukjente trakter. Rett og slett være litt turist.
Etter en litt dårlig natt i forsete i bilen under Trollveggen rullet jeg ned til Åndalsnes, fikk kjøpt noe frokost og en mobillader. Jeg hadde egentlig tenkt å gå Romsdalseggen, men tenkte at den vil sikkert Julia eller noen andre være med på en gang, dessuten skulle det visst være noe bussopplegg for å få fullt utbytte av den, så jeg droppet hele Romsdalseggen og tenkte jeg kunne være skikkelig turist.
Jeg kjøret opp Trollstigen og med nysnøen på tindene kan jeg ikke annet enn innrømme at jeg ble mektig imponert over landskapet. Plutselig forsvant jeg ut av dekning og hadde ikke tilgang til kart på mobilen. Jeg hadde ikke planlagt noe, men tenkte at alt er bra her oppe.
Jeg stoppet ved et infoskilt og stistart til Mannen og så på kartet at Breitinden sikkert hadde stor PF (nerdete prioritering, men samme det).

Til Mannen

Jeg hadde jo hørt masse om denne Mannen i media, men var egentlig ikke klar over at det var her han holdt til. Etter en ganske lang vandring oppover Alnesdalen, etter hvert på snø, men det var gått folk her så det gikk veldig greit.
Opp de siste bakkene mot Mannen lå det lange vannslangestrømper nedover lia. Pussig, trodde først at det var en merkverdig form for sikring av ruta, siden de stort sett lå parallelt med ruta, men da det fortsatte omtrent på flatmark, skjønte jeg at det ikke kunne være det. Det viste seg at det var til å pumpe vann for så å forsøke å spyle ut Mannen, noe som så langt ikke har vært veldig vellykket. Håper bare de rydder opp en da.
Gikk så bort til Mannen hvis høyeste punkt virker å være en artig liten pinakkel. Ikke helt enkel å komme opp på sikkert. Jeg forsøkte ikke, men jeg tipper at de fleste som har registrert Mannen som besteget på Peakbook ikke har vært oppe på denne figuren.

Breitinden bomtur

Det lå overraskende mye snø her. Mye (!) mer enn på Storskrymten, jeg merket det for alvor da jeg skulle tråkke egne spor videre. Uten gamasjer og med en dårlig tights som bukse ble det både vått og kaldt i sko, på føtter og rundt ankler. Like ille var det dårlige underlaget bortover her. Det var strødd mett med hull under snøen. Urettferdig, og stadig vekk ned til knes i friskt hvitt pudder. Jeg slo fra meg direkterute opp flanken mot Breitinden og gikk heller i retning sadelen i vest. Etter hvert skrådde jeg rett opp flanken mot ryggen, men vel oppe på ryggen syntes jeg denne så vel bustet ut med snøen på, så jeg ga like gjerne opp og vendte 180 grader om med kurs mot en annen rød nål. Fin topp, men med det lite spennende navnet på Peakbook: Breitinden Sørvest.
Det ble en lang vandring for en sliten skrott. Hadde vondt av føttene mine. Jeg tenkte at om det hadde vært mulig å fulgt seansen med et undersnøskamera hvordan føtten tråkket gjennom snøen og brutalt skled og vrikket seg over kanter, ned i hull og annet tull, ville det blitt en slags fotskrekkfilm. Ingen ved sine fulle fem ville plassert føttene slik om de hadde sett hva de tråkket på.

Beste brusen på lenge og ny topp

Endelig på toppen. Vindstille. Sliten. Ikke drukket på en evighet og nå fiske frem en halvliter cola. Gjett om det smakte da. Blikket vandret over fjell jeg ikke aner hva heter, pluss et par jeg kunne navnet på. I det fjerne blinket fjordene og Molde by, så det må da vel bety at jeg satt på en av toppene i Moldepanoramaet?

Lang tur hjem

Jeg kom meg ned snøflanken uten overtråkk og skader og ruslet ut stien. Litt vondt i akillesen på slutten, og så rett i bilen etter en kjapp skiftings. Jeg hadde ikke studert kart eller noen ting (hadde jeg gjort det, hadde jeg kjørt hjem via Dombås). Jeg durte i retning Geiranger og tenkte at der kan jeg kjøpe en matbit. Ble overrasket da jeg måtte ta ferge og like overrasket over at Geiranger var "ingenting", i alle fall ikke et sted å kjøpe mat.
Så da ble det over fjellet og ned til Lom før en liten matbit fant veien til min tomme mage.
Langt om sent var jeg hjemme. Romsdalen, I will be backl!