Tafjordfjella høst 2001 (22.09.2001)

Pyttegga

Tafjordfjellene var valgt for årets høsttur og etter mye dårlig vær hjemme i Valdres i september så det ut til at vi skulle ha hell med været. I stråelende solskinn gikk vi inn til Pyttbua denne lørdags formiddagen. Ei dugnadsgruppe fra Ålesund Turistforening var i gang med malerarbeide ved hytta, ellers var det rolig her inne i fjellet. Vi storkoste oss i solveggen på hytta med flott utsikt mot den vakre Karitinden (1982 moh) før vi i 15 tiden startet i retning toppen.
Til å begynne med fulgte vi umerket, men tydelig sti. Over elva som vi hadde forberedt oss på å vade lå det en flott lettmetallsbro så det ble ikke noe fotbad på oss. Vi forlot etterhvert stien og gikk vår egen vei i retning Putteggenden. Det gikk tungt til vi var oppe på fjellryggen på drøyt 1500 meter. Ikke så vi dagens mål heller som lå skjult bak denne fjellryggen.
Omgivelsene bar preg av at det var sent på året, og at det hadde vært en snøfattig vinter i nordvest. Breene var fullstendig dominert av is og firn, og over alt var sprekkene synlig. Å se alle disse små breene var en påminnelse om hvor store sprekker det kan oppstå i selv forholdsvis små breer.
Etterhvert dukket også Puttegga opp i "syningom", så og si fullstendig ribbet for snø.
Det var kjølig, og enkelte skyer fant det tjenelig å stille seg foran sola selv om det var utrolig mye annen blå himmel rundt omkring som de kunne dekke til. Sola sank fort, på himmelen. Dette var høst! Men vakkert var det.
På et lite band vest for høyde 1675 moh kom vi til et lite tjern. Her tok vi en liten rast og et par bilder før den siste stigningen på ca. 350 høydemetre opp til toppen. Mens vi vant høyde reiste spisse, snøfrie tinder seg opp i nord. Dette var spennende: Helt andre horisonter enn det vi var vant til fra våre fjellturer lenger syd. Trolltindrekka med sine spisse spir var kanskje det mest imponerende.
Vel oppe på toppen gikk jeg et stykke videre vestover ned til supet mot Øvre Reindalen og tok noen bilder i kveldssola.
Vi hadde planlagt å vente på solnedgangen, men det ble kaldt og etter en drøy halvtime på toppen tok vi de siste bildene og gikk nedover. Nede ved tjernet hvor vi hadde rastet på vei opp speilet Puttegga seg med kveldshimmelen bak. Det bare måtte bli en fotostopp. Kun små mikrofluer som traff vannflata hindret vannspeilet fra å være perfekt.
På vei ned kom mørket fort, og den siste halvtimen var det bare skygger og konturer å se.

Karitinden

Etter bestigingen av Puttegga kvelden i forveien var lysten på flere topper fortsatt til stede. Når været i tillegg var på lag med oss var det ikke noe å lure på. Med full oppakning satt vi kursen mot Veltdalshytta over Karihøa. Vi ønsket egentlig å skjære rett over den østlige, og tilsynelatende sprekkfrie delen av breen vest for Karihø, men overflaten bestod utelukkende av is og hardfrossen firn; et lite trygt underlag for myke fjellstøvler. På grunn av dette ble vi nødt til å runde vestover i overkant av snøen. Nede i skaret før selve oppstigningen mot toppen ble Julia igjen på grunn av gnagsår mens jeg fortsatte til topps. Skyer og kald vind hadde forfulgt oss på vei opp mot Karihø, men på toppen hadde jeg hellet med meg og fikk nyte utsikten i strålende sol. Et flekkete og kontrastrikt lys lå over landskapet: Skygge og sol, sol og skygge. Nedover Puttdalen i nordøst lyste fjellbjørk og lyng i kraftige farger og skilte seg med det fra det ellers nokså golde landskapet. Steinen dominerer ganske kraftig i dette området, spesielt utpå høsten når mye av snøen er smeltet. Overalt blinket små og store fjellvann og på hver eneste bre gapte en masse sprekker. I sydvest var den flotte Tordsnose (1975 moh) et naturlig blikkefang. Steile, sorte bergvegger opp mot toppen og hvite, oppsprukne breer på hver side. Utsikten ble behørig fotografert før jeg skyndte meg ned igjen til Julia. Videre på vei ned mot Veltdalshytta gjorde vi en stor feil og rotet oss inn i et forferdelig kronglete morenelandskap syd for toppen, og vel nede på hytta var vi møkka lei stein!