Trollsteinseggi (05.08.2007)

Intet glitter
Etter gårsdagens svømmetur i Veotindene, veide hver sko fortsatt 8 kg etter nattas lunkne opphold i et overfylt tørkerom på Glitterheim. Det meste av klær var adskillig mer enn halvrått også, så det fristet lite å trekke i disse før dagens tur til toppene v/ Trollsteinskvolven, dvs. Austre Glittertindoksle/2260, Trollsteinseggje S-2/2215, Trollsteinseggje S-1/2250, Trollsteinseggje/2300, Dronningje/2189 og Grotbreahesten/2018.

Dagen opprant med gråvær, regnyr og vind, selv om værmeldinga atter en gang lovte noe adskillig bedre. Så det var ikke mye glitter over hverken Glittertind eller dens omegn da vi tok iveg opp hovedstien fra Glitterheim. Og formen etter gårdagen kastet ikke akkurat mer glans over tilværelsen den heller, daff og dau som jeg kjente meg. Men rart med det, man går seg da litt igang etterhvert. Oppe i lia møtte vi folk som allerede kom søkkvåte nedatt fra Glittertind (eller hadde snudd). Så ikke så lovende ut dette. Og fjellet var søkk borte oppi den tiltakende tåka i høyden. Så det var stort sett bare å tygge høydemeter inn i skodda, til vi etterhvert nådde brekanten på Gråsubreen, der stien vinkler venstre og videre over fonna retning stortoppen. Her kantet vi, dvs. Robert, Roger og jeg av stien, og gikk ned på iskanten av Gråsubreen, for å krysse denne over til Austre Glittertindoksle/2260.

Vi rigget oss inn i tauet, med meg først som breåte som vanlig, og redningskompetansen bakerst i form av en (alt)for lenge siden kurset Robert. I midten gikk Roger med en gammeldags kroppssele, lånt av selveste ordføreren i Hamar. Sjøl bemerket jeg at ordføreren nok hadde grabbet feil i farta, for den kreasjonen så da mer ut som kjerringas hofteholder enn en klatresele! Følgen ble at nå har Roger kjøpt seg sele sjøl! (hehe, var det et omkved som sa: "Mobb ikke kameraten min"..?)

Så satte vi kompasskurs 320 grader mot sørspissen av Austre Glittertindoksle/2260 , og tuslet inn i lysteppet, der breflata skrådde overraskende bratt mot NØ. Kursen ble gående langs høydekurvaturen i starten, noe som lurte oss til å gå litt mer nordlig og nedover enn stukket kurs, idet vi visste vi skulle ned en 60-80 hm. Men vi skulle nok bare holdt kursen, for vi endte opp litt for lavt og litt for langt øst for innsteget på oksla, og måtte opp igjen noen få høydemeter, når omsider østflanken på oksle grodde fram av skodda foran oss. Breen var grei å gå, ingen sprekker observert, og kun et tynt og fast snødekke som var fint å gå på. Nærmere sørspissen på oksle kommer vi innpå et annet sporslep som går nesten parallellt med oss, der 3-4 personer tydeligvis hadde samme mål som oss. Vel inne ved steinkanten på oksle ligger også både ryggsekker og tau, men ingen folk er å se.

Nytt turfølge
Vi legger også igjen det meste der, og turer den opp den slake stigningen mot toppen på Austre Glittertindoksle/2260. Halvveis dit møter vi folk, 4 stykker som kommer ned fra toppen. Det flaneres over dagens planer, og alle disse unntatt én, dvs. ei, hadde vært på våre turmål før. Så nå skulle de bare nedatt til Glitterheim. Men den som ikke hadde vært over Trollsteinseggje før, Turid som hun het, kunne tenke seg å bli med oss. "Toppers, velkommen på laget!" skrålte vi - og så var vi fire...

Vel tilbake ved sekkene kobler vi oss inn i tauet som før, for nå tenker vi gå ned det til dels uryddige brefallet mellom Austre Glittertindoksle og Glittertind. Det fallet huser mange digre sprekker på 17-20m djubde. Jeg sto bla. på Trollsteinsrundhø i mars -05 og så på flere helikoptre i en redningsaksjon, der de løftet opp en mann som hadde stupt ned i en av disse sprekkene. Han reddet heldigvis livet. Så vi er spente på breen der vi føtter oss nedover den ennå jamne men stadig brattere isflata, på østsiden helt innunder oksle. Ca. en tredjedel nede i bratta når to større spekker nesten inn til vindgryta langs oksle, men i det store og hele er isen langs østre fallet mye renere enn nærmere Glittertinden. Men de to sprekkene smalner helt av mot østre iskanten, og kun et par lange steg og en 10-meters travers på blåryggen mellom sprekkene leder oss helt ned på hel og snødekt is lengre nede på østre Grotbreen. Herfra går også et eldre spor videre i vår marsjretning, og vi følger derfor disse ned og bortover mot sørspissen på Trollsteinseggje S-2/2215. Men isfallet nærmere fastlandet under Glittertind ser røffere ut ja, der vakker blåis veller ut av snøen i brebratta.

En stakket stund ser vi nesten hele Trollsteineggje fra sør til nord, men snart slukes alt av nye skybanker og regnbyger som i harde vindkast raskt driver inn fra vest. Glittertind var og ble borte i skyene, kun deler av den enorme svarte nordveggen raget vertikalt ved vår venstre side og forsvant opp i skoddehavet. Bare et svakt vannsus og vindens ødslige ul antes derfra...

Vi føtter jamt og trutt i snødekket over breen. Stadig ganske så konturløst, kun vindspredte flass av svartlav samt et og annet vissent løv av issolleie påviser breflata. Jeg myser konsentrert etter konturer av evt. søkk og endringer i snøstrukturen på breoverflata, men finner veien tilforlatelig trygg. Det var den også. Kun oppe i stigningen mot sørspissen på Trollsteinseggje S-2/2215 prodder jeg hull i et hvitsøkk med isøksskaftet, og steger over en halvmeter bred sprekk 30 m nedunder landgangen i stenrøysa på egga. Alle vel over andre brekryssing altså. Vi tar en matbit her, hvor Roger forsøker friste med en lang, mjuk og slimgul sak opp av ryggsekken, noe som viste seg å være to overmodne, punkterte og ihjelklemte bananer! Bon apétit! Deretter litt omorganisering og pakking av utstyr, før vi tar fatt på steinraet som herfra raskt vokser seg størrre, og bærer det erkenorske navnet Trollsteinseggje.

Møkkavær - igjen
Ryggen oppover er fin, artig småklyving med stup like ved på vestsiden. Under disse blåner isflata på den vestre Grotbreen, men alt toner ut i gråhvitt og tåke, så noen utsikt er det ikke snakk om. Og vinden tar hardt oppå her, og pisker regn inn fra vest. Jeg forsøker ta et bilde eller to, men optikken er overperlet med hvirvlende regndråper tvert, så bildene ser jo bare helt raserte ut. I tillegg er alt både farge- og konturløst, så atter en tur i storslagne omgivelser uten fotofangst. Begynner å bli en standard dette! Vi når raskt S-2/2215, en PF15 knupp sørligst på egga, og jeg trasser til meg et dråpebilde av Roger på toppen. Null utsikt, og vindkulene hviner over egga, så vi bare ruser videre på direkten. Egga består mest av fast og storstenet ur, iblandet enkelte brattere grunnfjellskjær innimellom. Flott og artig parti dette, som sikkert er knallfint i godvær, med utsikt til alle de omsluttende breene og storfjella omkring. Vi finner greit også S-1/2250, men stusser et øyeblikk på dens oppgitte PF15. For oss virker det mer som PF10, for ikke å si 8...

Ikke imponerende denne med andre ord, så vi tar iveg videre mot selveste Trollsteinseggje/2300, en av Norges stortopper, nr. 29 på lista, og den første på lista som når 2300-tallet. Der oppe står et lite norsk flagg plantet i varden, og den vesle tekstillappen snatrer hardt i vestakulingen som kviner over egga her oppe. Og regner gjør det, som før. Vi aner herfra neste mål, Dronningje/2189, som kommer og går i tåkehavet mot nord. Ikke mye å ringe hemmat om her oppe fra heller (ikke dekning heller for den saks skyld), så vi toger videre - med mot i brystet, pent lite vett i pannen, og mjølkesyre i bena.

Et par hundre meter nord for Trollsteinseggje/2300 ligger en liten hammer, merket gult i bibelen til hr. Helgesen. Vi vet at den greit omgås i vestsiden, så der egga brekker ned mot hammeren trekker Turid, Robert og jeg ned til venstre 15 meter før brekket, og går helt greit forbi. Men Roger klyver rett ut over hammerpunktet, som til alles forbløffelse virker helt uproblematisk. Kort, masser av tak og ikke engang særlig bratt. Ikke mye gul varseltrekant dette, til nød kremfaget, spør du meg. Videre er vi utom en pynt på østsiden lenger ned, før vi går ned til bandet mot Dronningje/2189. Et punkt som må være helt konge i klarvær. Her er det dønn rett i isen østafor, flere hundre meter under, og utsikten er totalt uhindret i alle himmelretninger. Turid deler her rundhåndet ut en neve seigmenn (eller var det kvinns?), før vi strener videre over bandet, der ei diger og styggbratt snørenne faller ut og ned mot østre Grotbreen. Så går vi de få metrene til topps igjen på dagens femte og nest siste 2k. Været nekter oss ei pause, og nekter oss alle inntrykk av fjellandskapet omkring oss. Trasig, for dette området omkring Grotbrean og Trollsteinskvolven er særdeles vakkert. Så vi furter derfor bare videre, og går for første gang på turen ut i løs og vaglete ur. I nedre del av hellingen er ura lyst gråblek og lavfri, og meget ustabil. Til gjengjeld er friksjonen bra på den type sten, så vi tar oss relativt greit ned likevel, til bretunga i bandet mellom Dronningje og Trollsteinsrundhøe/2170. Her blåser det som ville pokker over bandet, så vi rigger raskt til breutstyr og tau, for å ta fatt på dagens tredje brekryssing, tversover østre Grotbrean til Grotbreahesten/2018, som svart og våt røyser seg opp av blåisen mot øst...

Vasse vasse...
Videre ned bretunga østover er det fast og fint snødekke, og breen synes helt problemfri. Jeg dropper derfor stegjerna her, mens de andre setter dem på. Noen hundre meter over snø, og vi nærmer oss blåisen nede på hovedbreflata. Jeg hadde her styggelig lyst til å stoppe å ta noen bilder tilbake på Trollsteinseggje over breen, men lot det være fordi jeg følte jeg bare heftet de andre. Det er vel aberet med denne fotograferinga, man vil prøve å gjøre noe ut av det, men alt tar tid, og det er litt mer trevalig enn med et lommekamera, så i følge blir det til at man forsaker et og annet skapelig motiv, til fellesskapets og framdriftens beste...

Blåisen er her meget fin å gå på, ikke glatt overhodet, men ruglete og oppskåren i et mylder av bittesmå rygger mellom smeltegårene. Vann renner overalt i renner og søkk, så her smeltes det virkelig unna! Vi tar sikte på ei lita stenrøys som ligger ute på isen nærmere Grotbreahesten, og når snart denne. Her kobler vi oss likegodt ut av tauet, idet isen er mer enn trygg videre til lands under hesten.

Grotbreaheste/2018 er omgitt av ei løs og vassen grovrøys langs fjellrota og de første 30 høydemetrene oppover. Her skal man være litt våken, selv om det ikke er overveldende bratt, for løsner først en større sten, tar den gjerne med seg flere, og da kan man fort pådra seg stygge klemskader eller det som verre er. Men vel forbi det partiet, er det fast og lavvokst røys helt til varden. Der oppe kan man nyte synet av det blakke og bregrønne Trollsteintjønne/1711, og ikke minst den Svalbardliknende røysflanken nordafor mellom Gråhøe/2154 og Søre Trollsteinshøe/2161. Og ut i tjønnet bæres digre golde morener, der bretunga på østre Grotbreen brekker ut i det slampregede vannet. I sannhet et goldt og øde landskap, men samtidig også besnærende vakkert!

Oppe ved varden blåser vindkastene så man nær slås ut av balanse. Forsiktighet er derfor påkrevet når man kikker ut over veststupet for å ta bilde av det grønne tjennsøyet der nede. Alle topper omkring oss forvinner opp i skylaget, og skodda soper flekkvis helt ned på breflatene i sør og vest. Kvinsure regnskurer hveser over toppunktet, så etter noen hastige bilder vender vi rundt og tilbake til sekkene nedved isen. Dagens mål er oppnådd, men en seig retur og ennå to brekryssinger gjenstår.

Tilbake ved sekkene gidder jeg ikke ta på stegjernene, men gambler på at også neste passasje på tvers av breen østover går greit uten. Vi krysser omtrent langsmed kurvaturen her, og breen er temmelig slak også. Planen er å gå østover for å krysse Gråsubreen godt mot øst, for derved å spare mange høgdemeter over fjellryggen tilbake mot Glitterheim. Men brepartiet østover fra Grotbreahesten var særdeles bløtt, konstant dekket av 10 cm søkkløs sørpe, så tynn og bløt at kun strie vannhull ble dannet ved hvert et tråkk. Og her og der falt man også 25 cm igjennom, så isvatn bare høljet inn i skoa! Vann rant overalt i strie strømmer, og under sørpa lå hardisen glatt som glass, så kun sørpeslushet hold meg fra å skli avgårde. Det gikk til nød uten stegjernene, men rivharde fallvinder ned breen tok meg tidvis, så jeg bare ble stående å skli sideveis, støttet kun på isøksa, krumbøyd og bredbent som en levende hestesko! Og her gjaldt det ikke å falle, det hadde blitt ren isbading ! Men jeg fikk da vaglet meg over til slutt, til de andre som nådde land 100 m før stakkars meg. Der så vi an kartet og vegvalget for returen, og slukte en rask matbit. Dagen nærmet seg kveld, og vi hadde ennå 3 timers marsj tilbake, før pakking, sykling og inntil fem timers kjøring hjem.

Over Gråsubreen
Etter litt bratt røysklyving oppatt fra Grotbreen, flatet det ut før vi nådde nedkanten av Gråsubreen, som vi måtte krysse atter en gang på returen til Glitterheim. Breen var stedvis blå og glatt, andre steder preget av tunggått snø og slush. Så vandret vi sørøstover breflata, alle med stegjern på denne gangen, og vant ørlite høgde underveis. Sjøl var jeg ganske matt nå, de andre lå noe foran, og dessuten syntes jeg de tok litt vél mye østover. Jeg brakk derfor av mot høyre, for å bikke over ryggen nærmere Glittertind og stien. Dette medførte mer høydemeter, men en del kortere marsj. Lønte seg nok dette, jeg nådde stien raskt, og halvveis nede i fjellsida mot Glitterheim ankom jeg samtidig med Robert og Roger idet de også nådde inn på stien ved en rødmalt T-varde. De to noble gentlemen hadde forlatt Turid oppe på himmelranda, hvorfra hun ville ta det litt mer med ro ned ura til dals. Men alt vel, hun kom seg også greit ned, så vi sa takk for følget på tunet, før vi pakket snippesken (som veide 35 kg) og syklet ut Veodalen mot bilene. Og vi kan bare meddele at de knivsmale og glassharde sykkelsetene ikke er designet for sykling med 35 kilos sekker !

Ei søkkvåt helg var over. Men nå hadde det endelig klarnet, stilnet, og halvmånen speilet seg atter blankt i starrvikene langs elva i sensommerkvelden. Og siden vi ikke har vært der siden, ja så skinner den vel ennå..!