Vinterlig høsttur i Rondane (24.09.2011)

Kjørte fredagskveld (23.sept) veien inn mot Dørålseter, fram til bommen ved nasjonalparken. Overnatta i bilen, mens vindrossene ristet min Volkswagen Sharan. På morgenen etter var det nesten ikke vind, og alt kl 7 var jeg på sykkelen innover mot Dørålseter.

Videre på stien – og etter hvert over stor bro, før det gikk bratt opp mot sør. Artige dødisgroper innover her. Jeg stressa ikke, der jeg holdt på høyre side av Vidjedalsbekken, men gledet meg til sola kom. Været så perfekt ut, men jeg var spent på snøforholdene. Rundt 1200 m kom sola opp, og varmet midt i fjeset – herlig. Jeg fulgte stien mot Høgronden et stykke forbi Neverbutjønne, før jeg svingte sørover og oppover mot Midtronden. Nå kom det noen skyer og litt vind – og dermed var det slutt på knallværet. Etter 2,5 t tenkte jeg det var lurt å spise litt, før jeg kom opp på eggen og snøen.

Etter 3 t var jeg endelig i gang med den brede nordryggen mot Midtronden, spent på hvordan klyvinga var opp der med denne snøen. Fra 1650 m var det et dekke av snø, men fortsatt mulig å gå stort sett fra stein til stein oppover. Så røyk det nederste leddet på den ene gåstaven min – jeg hadde egentlig ventet på dette, da den var ganske rusten. Ved å stille inn det øverste leddet på maksimal lengde, ga det en viss støtte likevel, selv om nederste ledd var helt løst, og sikkert kom til å ramla av før eller siden. Det var noe isete her og der, og et øyeblikk vurderte jeg å skifte til stegjern, men ved å krysse i sikksakk på steinene oppover, gikk det ganske greit likevel.

Nordeggen på Midtrondens østtopp
Etter hvert ble eggen ganske smal og reiste seg bratt; det var nå det gjaldt. Spenningen steg, og snøen tiltok. Hendene måtte brukes stadig vekk, og heldigvis var det en del tak som var uten snø. Etter en markert avsats, kom en ny bratt egg. Her ble det litt baksing i snøen, siden det meste var glasert i is og snø, men jeg kom meg trygt og greit opp. Vinden tiltok, og skyene kom og la seg på toppene, i det jeg nådde østtoppen på 2042m, etter 4,5 time.

Vesttoppen
Videre bortover og ned i skaret mot Vesttoppen var det behagelig å gå på snøen, og ura var frosset fast og fin. Så var det ny bratt klyving opp mot toppen, men enklere enn sist. Nederste leddet på staven satte seg fast dypt nede i snøen mellom noen steiner her, og jeg lot den stå der! Like under toppen kom jeg merkelig nok i le, og heiv innpå litt sjokolade og drikke – som jeg hadde rikelig med. Egentlig var jeg litt sulten også, men bagetter uten pålegg fristet ikke så voldsomt. (Mini-tubene med nugatti var bortimot umulig å få noe ut av pga kulden. Dette var noe nytt jeg prøvde på tur, og som jeg aldri skal bruke under kjølige forhold igjen! En erfaring rikere.)

Nok en gang blåste det friskt på toppen, og skodda la seg for alvor over Digerronden – neste mål. Denne tilskyinga var ventet, men skulle komme flere timer seinere. Men man kan jo ikke regne med timers nøyaktighet i værmeldinga.

Digerronden
Så bar det nedover igjen, og jeg velsignet snøen, som gjorde det behagelig og lett å gå. Det var lenger ned enn sist gang, og nede i skaret måtte vindjakka fram for alvor. Greit å gå oppover mot Digerronden også, men jeg gikk inderlig tom for krefter, og måtte ha i meg mer og drikke og litt mat. På ny kom jeg med ett i le, og tok en pause, bare 75m under toppen. Så gikk det mye lettere, og jeg ruslet fornøyd opp på min siste 2k-topp i Rondane. Litt vemodig, det – men utsikten uteble. 6 t hit.

Etter en kort fotostopp av en nediset varde, tok jeg strake veien ned nordover, mot Vidjedalsbotn. Snøen gjorde det igjen lett å gå her, men nedpå 1800m ble det mindre snø, løsere ur, og slapsete og glatt. Jeg måtte ta det MEGET pent et stykke – ville ikke skade meg nå. Så forsvant heldigvis snøen, og det var bare å lange ut nedover mot t-stien mellom Høgronden og Dørålseter. Nå kom sola fram igjen også – helt utrolig at jeg ikke fikk sol på noen av toppene i dag.

Like før Skranglehaugene fikk jeg ikke med meg hvor stien krysset bekken, og med ett befant jeg meg på feil side av elven. Det ble litt rot og surr nedover i vidjekrattet her – dalen heter betegnende nok Vidjedalen. Jeg fant ut at jeg likeså godt kunne vade bekken, så fikk jeg et avbrekk fra den monotone traskinga, og ny giv i føttene. Det var egentlig bare deilig.

Herfra gikk det lett tilbake til Dørålseter, og jeg skal si det var behagelig å sette seg på sykkelen og nærmest trille tilbake til bilen! 9t på tur.