Til topps i Liechtenstein (24.06.2008)

Grauspitz er en lite beskrevet topp, selv om man søker på internasjonale forum for fjellsport. Jeg var spent på denne toppen, da det var til dels motstridende, men også sparsommelige opplysninger om hvor enkel/vanskelig den var. Alene og i flott vær viste det seg at min variant til topps var en kurant tur, men med et utsatt klyvepunkt.

Med leiebil kjørte jeg inn i Østerrike, og på motorveien mellom Bregenz og Innsbruck var det skiltet til Vaduz og landskjennetegnet FL (Fürstentum Liechtenstein). Etter å ha kjørt tvers gjennom byen Feldkirchen, kom jeg inn i dette lille fjellandet, inneklemt mellom Sveits og Østerrike. På turistkontoret fikk jeg en fin oversikt over fjellturer og hytter i landet, og kjørte straks opp bratte bakker, gjennom landsbyen Triesenberg, og videre til Steg.

Det tok vel en halv time, og Steg var knapt annet enn et lite hotell og noe spredt bebyggelse. Veien inn til dalen Valünerbach tok av litt tidligere, så jeg måtte noen meter tilbake fra hotellet. Langs et irrgrønt vann gikk veien, og etter en halv kilometer var det en stor parkeringsplass. Antakelig kan man også bestille transport på firehjuling videre, hvis man vil spare atskillige høydemetre og flere kilometer på vei. Min høydemåler viste drøyt 1300 meter på p-plassen.

Et alternativ til min rute, som altså gikk fra Steg, er å fortsette veien helt inn til Malbun på 1600 meter. Herfra kan man bestille tur med taubane opp til 2000 meter, men veien til Grauspitz blir da (horisontalt) atskillig lengre.

Fra Steg og opp dalen Valünerbach

Fra Steg gikk det vei helt til hytta Pfälzerhütte, men med muligheter for å velge også stier underveis. Det var denne hytta jeg ville inn til, og etter 3 km mot sør passerte jeg Valüna, en bondegård, som også leide ut rom, visstnok.

Like etter denne tok det av en sti via Gritsch, som skulle føre til hytta, men denne stien mistet jeg raskt, og derfor returnerte jeg raskt tilbake til veien. Underveis var det stadig fin utsikt opp mot Grauspitz, selv om det er andre topper som tar seg bedre ut, og som er mer framtredende.

I motbakkene tok det snart av en sti østover og inn i Naaftal, og denne var en fin avveksling til veien.

Det hadde også vært en mulighet å gå rett sørover og bratt opp, og kommet inn på ”stien til Grauspitz” – dersom en vil ta toppen på en dag. Vil en gjøre dette, må en ta av på 1740 meter. (Det er ingen merking eller skilting her…)

I nær 30 varmegrader og vindstille brukte jeg i alt 2,5 svette timer opp til hytta. Jeg hadde gått 7,5 km fra bilen, og forsert 800 høydemeter. Hytta, som var betjent, lå i skaret Bettlerjoch, flott og sentralt plassert på 2100 meter.

Med overnatting og middag ga jeg snaut 30 euro (2008) – en fin pris i forhold til betjente hytter i Norge. Vann fikk jeg fylle gratis på hytta, for man anbefalte ikke å drikke av bekker underveis.

Før kvelden senket seg tok jeg en liten tur opp på merket sti til Augustenberg, 2359m, og fikk dermed flott utsikt bort på morgendagens mål. Fra toppen så jeg i motsatt retning rett ned i landsbyen Malbun.

Grauspitze

Neste morgen startet jeg kl 7.30, og måtte dessverre gå 200 høydemeter ned igjen, og tilbake (vestover) fra hytta, før jeg kunne ta fatt på oppstigningen. Her fant jeg en utydelig sti, og lagde en liten varde ved omtrent 1900 meter. Tråkket gikk sørvestover i ganske hellende terreng, tidvis i steinur, og en flokk steinbukker fulgte oppmerksomt med meg fra stor høyde i snøhellingene oppunder eggen til Naafkopf.

I en forsenkning ved et digert snøfelt så jeg noen i øverste del av feltet, som var i ferd med å komme opp på laveste punkt på eggen, som forbinder Naafkopf og Schwartzhorn. Sistenevnte må man gå over for å komme til Grauspitz. (Eggen fra Naafkopf til dette skaret innebærer garantert mye klatring og flere større rappeller, og er svært forreven.) Jeg ville ikke gå på snø opp, og valgte heller en gresskledd svært skarp og morsom egg, som ledet opp mot tidligere nevnte egg, men nærmere Schwarzhorn. På slutten ble det ganske bratt og løs steinur, men helt uten problemer opp til eggen mellom Schwarzhorn og Naakopf, og så videre lett opp i mer vestlig retning til Schwarzhorn på 2570 m.

Her var utsikten mot Grauspitz flott, og jeg var spent på hvor bratt det egentlig var ned i skaret mellom de to toppene. Jeg satte igjen sekken, og kløv tidlig ned et bratt og noe løst parti på 3-4 meter, men ikke så utsatt. Det var nok grad 2 her, og kanskje en pluss også. Videre var det grad 1 og fortsatt løst, så vær forsiktig! (Det bratteste punktet øverst kan nok omgås ved å gå ned en bratt renne med gress, og så traversere i bratt gresslendt terreng tilbake til eggen igjen. Men dette blir utsatt klyving på gress, og neppe et bedre alternativ, tror jeg.) Eventuelt får en ta med 10-15 meter tau i sekken og rappellere.

Det ble 100 hm nedover, før eggen igjen reiste seg mot Grauspitz. Det var grei fottur opp til toppunktet på 2599 meter, som kun var markert med en steinhaug. På de andre toppene omkring var det kors på nær sagt alle. Jeg skrev meg inn i toppboka som nummer to for året. Eggen videre i retning Falknis virket tøff, og krever nok taubruk. Jeg rekognoserte ikke denne nærmere, men returnerte de om lag 3 kilometerne (horisontalt) tilbake til Pfälzerhütte. Totalt 5,5 timer.

På ettermiddagen tok jeg en tur opp på godt merket og artig sti til Naafkopf også (2570m), og fikk fin utsikt mot Grauspitz også fra øst. Anbefales. 1,5 t meget frisk gange t/r. Bilder fra denne turen: