Positiv opplevelse på den anonyme Synnhallberga (22.09.2012)

Jeg har passert under Synnhallberga mange ganger uten egentlig å ha tenkt tanken engang på å kaste bort 15 minutter på å bestige "toppen". Til det har den virket altfor kjedelig og totalt satt i skyggen av vakre Synnfjell, Spåtind, Røssjøkollane, Snuen og Ormtjernkampen som omkranser den.

I dag passerte jeg under den på vegen mellom Lenningen og Oppsjøen. I et infall gjemte jeg sykkelen i krattet på oversiden av vegen og startet å bakse meg gjennom krattet oppover lia. Så langt stemte min forhåndsdom over denne høyden: Kjedelig og sikkert vanskelig å finne selve toppunktet på grunn av tett skog og kratt. Fortsatte å småbanne oppover. Da jeg passerte ca 1000 høydemetere kom jeg overraskende på en tilsynelatende gammel, men velgjort varde av store stein. Stusset litt på dette. Så la jeg merke til at varden lå midt i en gammel hogd "skog-gate". Det var vokst godt til gjennom årenes løp, men det var helt klart en gang i tiden hogd ut en slags "gate" i skogen på samme måte som grensen mellom to land. Åpningen var godt synlig både til høyre og venstre. Jeg fortsatte mot høyere terreng til venstre. Etter ca 5 minutter nærmet jeg meg tydelig toppunktet fordi vegetasjonen forsvant og jeg kom over skoggrensa. Kort etter så jeg nok en solid og velbygd varde. Dette var toppunktet. Jeg ble veldig positivt overrasket. Stående oppe på varden hadde jeg en fantastisk utsikt mot Synnfjell, Spåtind, Røssjøkollane, Snuen og Ormtjernkampen. Alle badet i sol og en begynnende høst-farge. Det var jo akkurat disse toppene som jeg trodde ville totalt skygge for Synnhallberga, men så viser det seg at toppen var et ideelt sted å betrakte områdene rundt. Vakkert!

Mens jeg stod på varden kunne jeg klart se at den nevnte "gata" strakk seg både ned mot Oppsjøbekken mot sør-øst og Røssjøkollane mot nord-vest. Tankene begynte vandre rundt hvorfor? Hvorfor har det av en eller annen gang vært nødvendig å lage så fine varder og hogge ut denne skog-gata. Dette må jo ha kostet både penger og ikke minst svette. Jeg tok frem kartet og skjønte fort at dette var grensa mellom Gausdal og Torpa Statsalmenninger. Dette er også kalt fellesstrekningen. Tilbake på hytta slo jeg opp i boken "Synnfjellet i våre hjerter" om historien bak fellesstrekningen og stridighetene om denne grensa som stammer helt tilbake til 1470. Faktisk interessant lesing, men dette er kanskje ikke riktig forum for dette.

Fra å være, for uvitende meg, et totalt kjedelig punkt på kartet, så fremstod faktisk Synnhallberga ikke bare som et veldig fint utsiktspunkt, men også et utgangspunt for interessant historie.

Jeg har lært: Ikke forhåndsdøm en "topp" før du har vært der!