Flott i Jotunheimen (23.03.2013)  

© Morten Helgesen

Uranostinden vinterstid. Et nytt og etterlengtet bekjentskap for meh.

Påskens turhøydepunkt

Det var i grunnen en tur født av tilfeldigheter dette. Påsken skulle for det meste tilbringes utalands, men palmelørdagen bød det seg en mulighet. Jeg var heldig å få turfølge også, Lise, ei turglad og imponerende sprek vangsgjeling.
Planen var egentlig å gå mot noen gjenværende 100m pf topper i Valdres med utgangspunkt Tyin, ingen voldsom lang tur. Vi avtalte derfor et sivilisert tidspunkt og møttes oppå Tyin rundt 9. Videre dro vi på let etter gratis (viktig) parkeringsmuligheter ute ved svingen der veien dreier vestover mot Årdal.
Vi fant en og skulle gjøre oss klare til å gå da jeg fikk øye på Uranostinden. Vindstille vær og skyfri himmel og et gnistrende vinterlandskap. Hmmm, tenkte jeg og tok en rask titt på GPS’n: Rundt 18km i luftlinje. Spontant spurte jeg Lise om vi eventuelt skulle gå mot Uranostinden i stedet. Ansiktet lyste opp og ja-svaret kom kjapt. Dermed var en ny turplan født.
Vi kjørte et stykke videre for å komme så nær tinden som mulig og fant også der en gratis parkeringsplass.

© Morten Helgesen

På et av strekkene med bedre skiføre. Like ved Tyin.

© Morten Helgesen

Vi har gått langt og langt er det igjen.

Lang tur

Om turen innover er det ikke så mye å si, annet enn at den var langdryg. Skiføret vekslet fra bra til dårlig, men holdt seg mest på den negative siden av nøytral synes jeg. Der det ikke var skavlete og isete var det trått og gliløst, men innimellom glimtet det til med silkeføre. Det samme med temperaturene, det var kaldt, men noen steder var det ordentlig lunt og godt.
Timene gikk og breen nærmet seg. Vi møtte først et par på kosetur fra Eidsbugarden og oppover breen hadde vi to prikker foran oss på vei oppover. I tillegg så vi noen få i kvisteløypa mot Skogadalsbøen. For øvrig var det ganske rolig i fjellet denne dagen.
Nesten oppe på sadelen nord for Uranostinden møtte vi de to foran oss. De hadde randonneeutstyr og stegjern og fortalte de hadde snudd oppe på sadelen pga isete forhold. Jeg ble straks litt skeptisk, vi hadde verken med stegjern eller isøkser siden helt andre turmål lå til grunn, men forsøke kunne vi i alle fall.
Vi tuslet oppover. Hardt var det, stedvis veldig hardt, men det var greit å komme seg oppover uten å føle at man tok noen sjanser og vi nærmet oss skritt for skritt med smil om munnen. Først kom sadelen med Hurrungane rett innpå livet, og øverst i bakken åpenbarte den kvasse toppeggen seg.

© Morten Helgesen

Pause i bunn av breen.

© Morten Helgesen

Nesten oppe. Hurrungane bak.

Toppeggen, turens indrefilet

Ååå så flott den eggen var. Jeg var utålmodig etter å komme i gang og satte i gang. Forsiktig, et skritt om gangen. Oj, det var jo luftig jo, tydelig at jeg ikke var så godt akklimatisert for høyder. Stupbratt på høyre side og lang akebakke på venstre. Snøen var relativt god, men med litt sprø hinne øverst. Dette gjorde at snøflak løsnet og rutsjet i stor fart på skaren ned flanken mot breen. Lise syntes etter hvert at eggen ikke var noe gøy og valgte å droppe toppen i dag, i praksis var hun vel oppe, kan ikke være stort mer enn en meter høydeforskjell.
Jeg ruslet frem og tilbake noen ganger, og etter hvert som jeg ble trygg på snøen og vant til høyden gikk det fra forsiktig sporstampegange til avslappet normalgange. Jeg nøt kammen et kvarters tid før det var på tide å returnere.

© Morten Helgesen

Lise i gang med toppeggen.

© Morten Helgesen

Sørover mot Sørtoppen.

Uraknatten, ny topp

Nedturen var nydelig. Lyset begynte å bli gyllent og det var helt vindstille her oppe. Fantastisk! Lise hadde vært på Uraknatten før og dro ned breen mens jeg stakk oppom denne for meg nye toppen. Det var en artig liten sak med en ny betraktningsvinkel på omkringliggende tinder. Jeg koste meg en god stund her før jeg begynte på nedkjøringene. Først skavlete og fælt men etter hvert bedre nede på breen.

© Morten Helgesen

På Uraknatten med Sagi bak.

© Morten Helgesen

Fra Uraknatten mot Slingsbytinden og litt av Hurrungane.

Stjernenatt og lang retur

Et stykke nedenfor breen gikk sola ned og et eller annet sted før Tyin begynte det å mørkne. Siste etappen over mot Tyin var langdryg og monoton. Det samme kan vel sies om strekket over selve Tyin, men her var det flatt uten overraskende skavler og bakker samtidig som en herlig stjernenatt kunne nytes.
Takk for turen Lise. Du er sprek!!!

© Morten Helgesen

Sola blir borte og langt er det igjen.

Flere bilder

GPS

Klikk på kart for dynamisk versjon.