Påske i Sylan (24.03.2013)  

Med mange påskedager til rådighet ble det lagt en plan om å ta med teltet og dra et sted vi ikke hadde vært før, gjerne et stykke unna, og gå langt på ski. Og slik ble det, palmesøndag tilbragte vi på tog, og litt utpå kvelden labbet vi i vei fra Storlien stasjon, rett over svenskegrensa.

Vi fant raskt svenskenes "monsterkvister", og fulgte dem et stykke. Det var tydelige tegn på mye vind i det siste, så det var bare fint at det snødde litt. Bedre med pudder enn skare! Mer snø ble det de neste dagene, men stort sett i bygeform, slik at det stadig var sol, blå himmel og snøvær samtidig. Etter å ha gått litt våre egne veier parallelt med kvistinga, kom vi innpå løypa igjen der den går inn i Sylanmassivet. Massivet er ganske storslått, men vi kunne bare så vidt ane noen av de lavere toppene, der de var innhyllet i skyer.

Vi hadde beregnet å gå 2 mil per dag i seks dager, pluss litt de to halve dagene. Målet var Reitan på Rørosbanen, og billetter var kjøpt. Vi hadde først tenkt å starte rundt Meråker, men i siste liten endra vi planene, slik at ruten ble kortere og vi fikk en dag ekstra. Det viste seg å være lurt. Tunge sekker, treige morgener og en del vandring i løssnø gjorde at etappene ble litt kortere enn de tiltenkte to mil. I tillegg fikk vi nå tid til en topptur, dersom forholdene lå til rette.

‹

›

© Morten Ødegaard Riksrøys 158A. En av flere vi fikk se på vår ferd.

© Morten Ødegaard Kjipt vær gjennom Sylanmassivet.

© Morten Ødegaard På vei ut av Ekorrdörren i motvind, letta det litt.

© Morten Ødegaard Svenskenes helårs "monsterkvisting". Nyttig dagen før, ikke så nyttig nå.

Men mens vi gikk innover mot Sylstasjonen, ble sikten bare dårligere. Vi hadde egentlig tenkt å gå en tur opp på Fruntimmersklumpen, mest på grunn av navnet, men den var så avblåst at vi ikke tenkte så mye mer på det. I stedet kledde vi godt på oss, trosset motvinden, og fulgte stakene mot Ekorrdörren. Noen forbipasserende (med veldig små sekker, at de tør, tross monsterkvist!) kunne fortelle at det ikke var så mye vind i selve passet. Men når jeg gikk videre tenkte jeg på at "mye" jo er veldig relativt når de hadde medvind... Heldigvis hadde vi telt og kunne slå leir hvor som helst. Men vinden var ikke så ille, så vi kom oss ut og slo opp leir rett utenfor.

Neste morgen hadde været ombestemt seg, og med knall blå himmel gikk vi vår egen løype for å faktisk se litt av massivet. Vi fikk brått lyst til å komme oss helt opp på en topp, men området her var ganske bratt, og vi hadde ikke med fullt skredutstyr. Etter en lang vurdering tok vi på kortfellene og gikk sikksakk oppover mot ryggen mellom Storsola og Storsylen. Det var en loside, og med stadige målinger av hellingen mente vi å holde oss såvidt under 30 grader. Noen utpreget topp var toppen vår ikke, men utsikten fra ryggen var likevel upåklagelig! Nedkjøringen i fersk pudder var flott, før vi skled nedover mot Nedalshytta i solnedgangen. Der sa vi "hei", og gikk videre. Vi hadde jo telt! Men så fort sola ble bytta ut med de første stjernene ble det iskaldt, og for første gang ble det kjøkken i teltet.

‹

›

© Morten Ødegaard Vel nede etter en tur opp på ryggen.

© Morten Ødegaard Pudder i solnedgang.

© Morten Ødegaard På vei mot Tydal i påskesola, med Sylanmassivet i bakgrunnen.

© Morten Ødegaard Adopterte monsterkvist på norsk side av grensen.

Resten av turen forløp stort sett i påskesol og måneskinn. Gjennom Tydals hyttefelt og påskeskirenn, opp forbi Kjølihytta og ned til Reitan. Der var klokka en time mer enn klokka vår var, så det var i grunn flaks vi rakk toget...

En flott tur i et flott område, og vår lengste tur med telt om vinteren. Også vår lengste selvforsynte tur. Vi fant ingen vekt når vi dro, men det var kanskje like greit - når vi kom hjem beregnet vi at sekken min måtte ha veid 32 kilo ved start. Neste gang blir det pulk!