Kvamshesten ad sydveggen (08.09.2013)  

Da jeg begynte på Høgskulen i Sogndal ble jeg kjent med Julian, en relativt nyfrelst klatreglad person. Noe av det første vi pratet om var at Julian lenge hadde hatt en drøm om å klatre sydveggen på Kvamshesten, lokalt kalt Storehesten. Julian har en mor fra Bygstad der familien både har hytte og gård. Selv hadde jeg aldri hørt om noen som hadde klatret denne veggen som faktisk er nesten 400 meter loddrett, men etter å ha latt seg imponere av bilder av fjellet, samt fått tips fra en lokal helt fra Høyanger Klatreklubb bestemte vi oss fra at denne drømmen måtte realiseres. En annen kar fra klassen, Even, var også med på «prosjektet». Ukene og dagene i forvegen hadde Julian gjort en stor jobb med research og skaffe informasjon om ruta som har navnet «Hjørnet – Kristine», oppkalt etter datteren til førstebestigeren. Han sendte oss en topo og hjalp oss med å forstå hvor innsteget til ruta gikk. Det er en lang rute på 10 taulengder, gradert til 6+ på det meste. Søndag 8. september ble dagen det skulle skje. Det var meldt regn både på fredag og lørdag, men klarning på søndag. Vi krysset fingrene for at fjellet ville tørke.

Lørdags kveld duret vi i vei fra Sogndal til Bygstad. Alle var spente på hva som ventet oss neste dag. I Bygstad overnattet vi i huset til Julians besteforeldre som ikke bor der lenger. Et stort og flott hus. Her disket Julian opp med den ene retten etter den andre – brus, pizza, sjokoladepudding osv. Her skulle man ikke gå på tom mage! Ble en trivelig kveld før vi la oss i senga.

Kl. 06.00 ringte vekkerklokka. Spiste en god frokost og gjorde en siste gjennomgang av utstyret før vi kjørte opp den nye grusveien på Kårstadfjellet (bompenger 50,-). Ute var det fuktig etter nattens regnvær og det så ikke helt tørt ut oppe i veggen heller. Vi håpet på at det ville tørke utover dagen. Fra der vi satte bilen fulgte vi en fin T-sti opp til Kårstadstølen. Her svingte vi av til venstre og fulgte myrpartier vestover til vi passerte bekken som kommer fra den lille botnen «Skjorta» (første bekk merket på kartet). Like etterpå klyvde vi opp noen våte skrenter, og vips så var vi ved innsteget under den mektige sørveggen på Storehesten.

Selve innsteget til «Kristine» starter der veggen er på det laveste, til venstre for «Skjorta». Man følger en gresshylle fra venstre mot høyre før man kommer til der klatringa begynner. Omsider var vi i gang med klatringa og jeg ledet an. Første taulengden er gradert til 5+. Først litt klatring opp før en travers mot venstre til en hylle og deretter på skrå opp til høyre til man kommer til en annen liten gresshylle med et lite tre. Det var litt vått og dermed ble det litt ekstra utfordring den siste biten der det var vanskeligst, men alle kom seg forbi på et vis. Andre taulengden var mer utfordrende, for her var det virkelig glatt og vått på den venstre siden av diederet vi klatret i. Nok en gang ledet jeg opp dette som skulle være gradert til 5+. Her trenger man helst en 3-er camalot for å få sikret og den kammen hadde jeg i standplassen. Derfor måtte jeg klatre meg ned for å få skiftet ut denne med en stor hex. Opp igjen og få satt kamkilen. Lenger oppe ble det vanskelig og vått, det var med et nødskrik at jeg fikk satt en ny kam lenger oppe og deretter fikk jeg henge litt i tauet før jeg lurte meg videre oppover. Lenger oppe var det tørrere, for en annen verden dette var! Fortsatte så litt ut mot høyre til jeg kom til en fin hylle.

Resten av gjengen kom seg opp med litt tauhjelp, men Even slet med å få ut en av kammene jeg hadde satt. Heldigvis klarte han å lure den ut til slutt. Tredje taulengde var minst like våt i cruxet som den forrige, 5+ på tørt føre. Opp et dieder rett opp fra standplassen. Ganske lett i starten, men i partiet øverst var det klissvått og umulig å komme seg opp uten å skli. Jeg endte opp med å blåse i «stoltheten», satte en god kamkile og dro meg opp det mest kritiske punktet. Deretter kom jeg opp på en stor gresshylle. Ut i fra føreren videre ble jeg litt forvirret. Jeg kjente ikke helt igjen beskrivelsen om at jeg skulle litt mot venstre, og i risset rett fram var det ingen steder å sette en god standplass. Etter mye fram og tilbake endte jeg opp med å sette standplass ved bunnen av en renne lenger ut til høyre på hylla. Her var det rester etter et gammelt snufeste. Etter å ha tauet opp de andre to valgte vi å ringe førstebestiger Harald for å høre om veien videre. Han forklarte at ruta gikk opp det risset jeg hadde rett forut da jeg kom opp på hylla, men at man også kunne klatre opp renna vi hadde standplass ved nå og deretter klatre seg mot venstre og inn igjen på ruta. Ulempen var visst en litt skummel pendeltravers. Vi gikk for sistnevnte forslag.

Nå skulle Even få lov til å klatre en taulengde. Opp renna (5-) og standplass ved bunnen av et tydelig riss som skrår mot venstre. Julian og jeg fulgte etter med sekkene. Deretter var det jeg som nok en gang fikk bli værende i den skarpe enden. Det skrående risset var greit å følge noen meter, men så ble det hardere. Valgte å sette en gul camalot et stykke oppe i risset for deretter å pendle meg ut til venstre og klatre på dårlig sikret fjell opp til en fin hylle der det i utgangspunktet var meningen å ha forrige standplass (sett ut i fra topoen). Siden jeg hadde greit med tau igjen valgte jeg å fortsette. Ikke klatre i det innerste diederet, men heller i diederet til høyre som går paralellt. Her var det virkelig fin klatring (5/5+), men jeg hadde ikke så mange sikringer igjen, så det ble noen solide runouts før jeg fikk satt standplass på en liten hylle ved bunnen av en bratt svavegg med et vått dieder på høyre side.

De andre fulgte etter og fikk også en solid pendel på topptau, ble bra med adrenalin der. Even sa at han aldri hadde klatret på finere fjell enn det han hadde klatret på denne taulengden. Nå var jeg spent på fortsettelsen. Standplassen jeg stod på nå var i utgangspunktet nedenfor den som var tegnet inn på topoen. Da jeg klatret videre fulgte jeg diederet et lite stykke, men etter hvert ble det altfor vått og glatt. Vått og glatt på klatring gradert til 6 var ikke veldig fristende. Derfor valgte jeg et alternativ, å klatre meg ut på svaet til venstre og klatre opp til en hylle lenger oppe. Fikk heldigvis satt et par mellomstore kammer på svaet opp dit. Problemet nå var å komme seg tilbake på ruta som gikk paralellt til høyre. Videre opp fra hylla jeg stod på var det kun kompakt fjell og lyngtuster. Holdt på å sette meg fast et sted og kom meg så vidt ned. Laaangt ned til forrige sikring, så fikk litt hjertet i halsen. Etter litt graving i lyngen fant jeg en liten sprekk der jeg fikk plassert en kamkile ved hjelp av denne klarte jeg å pendle meg til høyre og tilbake på ruta. Nå ovenfor det vanskelige 6er-partiet.

På grunn av taudrag fra denne kamkilen valgte jeg å sette en hengende standplass. Even og Julian Gjorde på samme måte som meg. Klatret stort sett ut på svaet og pendlet seg tilbake på ruta lenger oppe. Ganske trangt på standplassen, men vi klarte å holde orden slik at jeg fikk ledet videre. Klatret opp et stor sprekk/kamin (5+) som ble bredere og bredere. Kom til slutt opp på en hylle. Klatret litt videre opp det eneste risset hvor det var sikringsmuligheter og satte standplass på en liten hylle 10 meter lenger oppe, like før rutas crux (6+). Idet de andre kom etter hørte jeg en del banning. Trodde først det var på grunn av tekniske vanskeligheter, men det var Even som var sint fordi han var uheldig og glapp en gul kamkile utfor stupet. Sånt skjer, har selv mistet to-tre taubremser utfor stup tidligere.

Nå var jeg virkelig spent på hvor hardt dette cruxet kom til å bli. Tok meg en god matbit og vi giret oss opp så godt vi kunne. Cruxet er relativt kort og hardt. Trikset er å holde balansen og skape tyngdeoverføring fra høyre mot venstre for å komme seg bort på en hylle. Man blir ganske presset ut, så det er viktig å ha så mye vekt i føttene som mulig. Prøvde å fokusere så mye som mulig, men det irriterte meg at jeg av en eller annen grunn konstant hadde Sogndalsangen "Stao no pao" spillende på repeat på hjernen! Med et nødskrik kom jeg forbi partiet akkurat i det jeg skled med venstrefoten, men klarte å holde meg fast. Puh! Videre opp var det litt laybacking før noen meter med enkel klyving. Deretter nok et hardt opptak (6), klatret meg opp og ut til høyre. Herfra og opp var det dårlig med sikringsmuligheter, men karret meg opp til en stor hylle og satte standplass i en sprekk på venstre side. Julian og Even kom seg opp ved hjelp av av slyngene og sikringene jeg hadde satt ut og begge jublet høyt da de kom opp til meg. En stor lettelse å vite at det hardeste partiet er over. Point of no return er passert og nå begynte det virkelig å bli luftig under vingene!

Neste taulengde var som Even sa «merkelig». Her finnes det flere muligheter for omgåelser, og sikringsmulighetene er ikke mange. Jeg endte opp med å klatre rundt 40 meter opp en skrent, ut på hylle, opp en skrent osv til jeg kom opp på en stor hylle med et markant dieder lengst til venstre. Sikkert fantastisk laybackklatring om risset hadde vært pusset. Julian ble litt ivrig på topptau og presterte å skli uten forvarsel. Han fikk en liten støkk i seg og innrømte at han ikke ville likt seg opp her på led uten å ha noen sikringsmuligheter. Neste taulengde var litt av samme sorten. Måtte klatre ca. 5-6 meter med 6(-)-klatring uten noen sikringsmuligheter. Der likte jeg meg ikke veldig. Dette er minuset på denne ruta som i grunn kunne kunne vært en skikkelig klassiker, at enkelte av taulengdene er dårlig sikret. Resten av denne taulengden var langt enklere, og med et par 5-er opptak kom jeg meg helt til toppen av ruta og jubelen kunne for alvor slippes løs!

Da alle var kommet trygt opp ble det høy «High five-faktor». Spesielt kult for Julian som har fått en drøm oppfylt. En god nabo av besteforeldrene hans, Tordis hadde fulgt oss med kikkert fra stuevinduet. Hun var så imponert og stolt at hun hadde baket hjemmelaget pizza, samt masse pizzasnurrer og handlet tre 1,5 litere med brus som stod klart på kjøkkenbenken til oss. Jeg har ikke ord over hvor takknemlig jeg er for dette! :-)

Resten av veien opp til toppen bestod av enkel klyving før det ble vandring opp til varden. Stod på toppen etter 12 timer fra vi forlot innsteget. Rakk akkurat opp før det for alvor ble mørkt. Utrolig fin utsikt og pent kveldslys ute i havet. Må tilbake hit en senere gang for å mimre litt. Etter et obligatorisk fellesbilde fant vi fram hodelyktene og la ivei på returmarsjen. Julian hadde en meget god hodelykt, og Even hadde en litt svakere håndholdt lykt. Jeg var den eneste som hadde «glemt» lykt, tar selvkritikk der! Jeg gikk i front for å finne veien, Even i midten og Julian bakerst. Verst var det for Even som ikke fikk lyst opp stien overalt, ble en del overtråkk og banning. Stien var heller ikke så enkel å finne over vegetasjonsgrensa. Ble en del surring fra og til stien. Lenger nede var det mer åpenbart å se hvor man skulle gå. Det ble en lang marsj før vi omsider var nede ved bilen. En veldig god følelse, alle var ganske trøtte, slitne og sultne nå. Pizzaen til Tordis ble kveldens høydepunkt, og en slik tur ble for oss gyldig grunn til å stå over morgenforelesningen neste dag og heller reise tilbake litt senere neste dag.

Tusen hjertelig takk til Julian og Even for en uforglemmelig tur!:)

Flere bilder

Kart