Tåråfjellet (30.05.2014)  

Det var inneklemt fredag, og barna hadde fri fra skolen. Jeg skulle være hjemme med dem, og med det finværet som var nå om dagen, planla jeg ganske raskt en topptur med dem. Vestover fra Drammen finnes det utallige fine turer som passer for barn. Jeg ville finne en topp med god utsikt, og gjerne litt kjøring hjemmefra denne gangen. Blant alle topper i Telemark fant jeg Tåråfjellet (826). Å gå den blåmerkede stien fra nordvest var uaktuelt. Alt for langt for jentene. Så leste jeg om det kortere alternativet fra vannet Vassbua. Ble ikke noe godt sjakktrekk å velge den veien heller…

Vi kjørte til Notodden og over flyplassen der. Ved Yli tok vi til venstre og kjørte nesten 2 km mot sørøst. Nedenfor Hovdejord går en grusvei opp mot høyre, som blant annet fører til vannet Vassbua. Ved starten av grusveien sto det et skilt som sa at veien var stengt med bom 5 km lenger fram… «Stengt»?? Var det ikke bare en betalingsbom? Jeg kjørte fram til bommen, og den sto oppe. Men, det sto også et skilt litt før bommen om at den kunne bli stengt uten varsel. Ehh, skulle jeg ta sjansen på det da? Nå visste jeg at denne grusveien ikke var noen blindvei, men at den skulle føre ned på sørsiden, til Roemsheia. Så da tok jeg sjansen. Nå var resten av grusveien til Vassbua veldig dårlig! Veien hadde tydeligvis blitt ødelagt av flom for et år eller to siden, og nå holdt de på å utbedre den. Mye av veien besto av grov pukk, og selv om denne var forsøkt lagt jevnt utover, var det skikkelig humpetitten selv når farten var i gåtempo. Tok litt mer tid å komme fram til Vassbua enn planlagt.

Ved nordenden av Vassbua tar det av en traktorvei. Vi parkerte der denne tok av. Var så vidt plass til bilen ved siden av grusveien. Å gå traktorveien på vestsiden av vannet Vassbua var helt klart turens letteste etappe. Det lå mange felte trær bortover, trær som hadde fått smake beverens kraftige tenner. Julie og Frida syntes selvsagt dette var spennende å tenke på. Vi brukte litt tid her selv om det var lett å gå.

Da vi forlot Vassbua og stien skulle følge en bekk mot Åsmundstul, ble det straks langt mer komplisert å ta seg fram. Her var det også tydelige spor etter flom. Vi måtte gå et stykke i et uryddig bekkefar, siden flommen fullstendig hadde rasert stien og den var helt borte en bit. Jentene syntes det var gøy å gå der, men det tok sin tid. Da vi endelig kom inn på stien igjen, var det ikke noe E6 akkurat. Her var det ikke stor trafikk! Delvis gjengrodd, med flere trær som lå over stien. Det var stort sett greit å se hvor den gikk. Jeg fortalte barna at vi snart skulle komme til en gammel seter eller noe. De lurte jo på om det var mulig å få kjøpt vaffel der!!? Vel, da vi kom til Åsmundstul, så de fort at det eventuelle vaffelsalget hadde blitt avsluttet for temmelig lenge siden. Et blikktak lå én meter over bakken, oppå restene av noe som hadde holdt blikket høyere oppe for lenge, lenge siden. Ja ja, fint vi hadde med mye godt i sekken da.

Videre ble stien litt tydeligere igjen, men en bit var også her ødelagt av flomvann. Etter dette svingte den brått opp mot venstre. Her var stien ganske fin et lite stykke. Vi kom opp i rundt 650 meters høyde, da det så ut som en sti tok av til høyre, i retning Tåråfjellet (826). Denne «stien» forsvant mer eller mindre. Vi så i hvert fall ikke hvor den gikk etter hvert. Da vi var oppe under den virkelige bratta sør for toppen av Tåråfjellet, var puffen ute av barna. Det var varmt, og det å kave i skogen uten sti ble demotiverende for dem. De ville snu, men det var ikke noe fin musikk i fars ører. Snu, bare 110 høydemeter under Tåråfjellet…? De ville mer enn gjerne sitte på steinene under stupene med sekken og «fri» tilgang på drikken og godsakene, mens jeg «løp» opp til toppen. Vi hadde 2 mobiltelefoner, og det var god dekning. Så da var det ikke noe å lure på.

Tåråfjellet er bratt fra sør. Jeg måtte klyve forbi noen småstup, litt i sikksakk oppover. Holde meg fast i halvdøde busker og greiner, med maur overalt. Et par ganger måtte jeg slå av skogsmaur som beit seg fast i armene. Hva i all verden gjorde mauren i bratta der…? Mens jeg peste oppover ringte jentene med jevne mellomrom for å høre om jeg var på toppen. Passet egentlig ikke å svare når jeg så vidt klarte å prate på grunn av manglende pust, men joda, jeg var snart oppe, sa jeg. Og endelig var jeg oppe. Toppvarden dukket opp innimellom noen graner. Kun 10 meter fra varden ringte telefonen igjen, og jeg kunne ta nedtellingen sammen med Frida og Julie via mobiltelefon.

Utsikten fra Tåråfjellet (826) var absolutt nydelig! Mye å se rundt omkring, og jeg plukket raskt ut Gaustatoppen (1883), Lifjell og Notodden sentrum. Deilig varmt sommervær, med shorts og t-skjorte. Men jeg kunne ikke unne meg noen lang pause på toppen. Jentene ventet der nede, så det ble noen raske bilder, en «selfie» som Julie og Frida ville ha, og så retur ned bratta mot sør. I det bratteste partiet, like ovenfor jentene, slet jeg med å finne igjen ruta jeg hadde gått opp. Etter litt leting fant jeg endelig igjen de tørre einerbuskene jeg hadde holdt meg fast i da jeg dro meg opp. De hadde vært eneste farbare oppgangen for meg der og da.

Julie og Frida var glade for å se meg igjen. Sekken var tømt for godsaker, så da var det fint at jeg kom. Vi tok i vei nedover for å finne igjen stien vi mistet lenger nede. Litt nede i lia blir vi alle skremt av ei rype som flyr ut bare 1 meter fra beina våre. Den hadde tydeligvis holdt igjen så lenge den turte, for der den fløy ifra lå det 8-10 egg i et rede. Vi lot selvsagt eggene ligge i fred, og håpte at rypemor ikke ble altfor skremt.

Returen gikk samme vei som opp. Barna fant på ei regle som vi alle gikk og ropte ut nesten hele veien fra Åsmundstul og tilbake til nordenden av Vassbua, hvor bilen sto. På den måten gikk turen tilbake ganske fort unna, føltes det som. På kjøreturen nedover den humpete pukkveien, spankulerte en storfugl foran bilen, så fikk jentene sett det også. Så selv om det hadde vært litt trått for dem oppunder Tåråfjellet, hadde de hatt det bra underveis store deler av turen, og fått sett mye spennende. Og jeg fikk nok en påminnelse om at shorts i skogen fort setter spor på leggene!