Lysefjorden - del I (03.07.2014)

Langs Lysefjorden

Vi hadde lenge snakket om at vi en gang skulle dra og se Preikestolen og sove en natt på Preikestolhytta, og når vi denne sommeren fant ut at vi skulle gjøre alvor av planene, ville vi gjøre en skikkelig tur ut av det. Det er tross alt et stykke å kjøre fra Oslo. Planen var å starte fra Øygardsstølen og gå første halvdel av turen på sørsiden av Lysefjorden, deretter skulle vi ta båt over til nordsiden av Lysefjorden og gå andre halvdelen av turen der, før vi tilslutt skulle ta båten til Lysebotn og på en eller annen måte få oss derifra og opp de 600 høydemetrene og 7 kilometerne tilbake til Øygardsstølen. Akkurat hvordan vi skulle få til det siste der visste vi ikke så nøye på forhånd – vi hadde skjønt at det ikke var så stas å gå den strekningen pga. biltrafikk og en tunell – men noe får man ta som det kommer. Ellers var det meste på stell. Båtbilletter hadde vi forhåndsbestilt (http://bestilling.kolumbus.no/). Det er en nødvendighet ettersom båten kun går innom de små kaiene i Lysefjorden dersom folk har bestilt transport derifra. Vi hadde også reservert plass for en natt på Prekestolhytta. Resten av turen ville vi bo i telt og vi hadde for anledningen fått låne et helsport superlight telt (1,95 kg mot mitt eget som veier 3,2 kg) som skulle testes ut. Greit å spare vekt der man kan når man skal bære med seg mat for en uke.

Kjerag og Nesatindane

Vi ankom Øygardstølen parkering i kveldingen på en torsdag. Etter en ni timers biltur fra Oslo (med diverse «turist-stopp» underveis) var vi ivrige etter å komme i gang med gåingen. Så snart parkering for syv dager var betalt og sommerbekledningen byttet ut med fjellsko og ullundertøy, var det bare å labbe innover fjellet på merket sti mot Kjerag. Det var lagt ut massevis av kjettinger på svaene oppover, men den var ikke noe stort problem å komme seg fram uten dem. Fint fjell med god friksjon. Trolsk kveldsstemning med tåkedis på småvannene og solnedgang over fjellene på den andre siden av fjorden. På et tidspunkt begynte det å mørkne, og før vi visste ordet av det hadde klokka passert 01.30, så vi fant ut at det var greit å begynne å se etter en teltplass. Litt øst for Nesatindane fant vi en del gressflater inneklemt mellom svaene og etter litt leting i halvmørket fant vi en plass som var noenlunde flat og fri for tuer. Smeltevannsbekk i nærheten. 02.30 var leiren klar og middagen fortært så da var det bare å krype inn i soveposen.

Den første gangen vi våknet stekte sola på teltet, men klokka var bare halv sju. Etter en liten luftings ut av teltet og fotografering av morgenstemning i finvær ble det derfor litt mer varm soving før vi våknet igjen i halv ti-tiden. Da var det tåke. Tåka så lys og luftig ut til å begynne med, så vi tok det rolig i håp om at det skulle lette innen vi kom fram til Nesatindane og Kjeragbolten. Den gang ei. Ved Nesatindane la vi oss på stupkanten der man skulle kunne kikke 1000 meter rett ned i Lysefjorden, men der så vi bare et hvitt tomrom. Det var likevel nok til å føle et slags sug i magen. Neste stopp var Kjeragbolten. Tåka var nå såpass tjukk at det var vanskelig å følge den rette vardingen – særlig fordi det en del varder oppå platået der i tillegg til dem som er satt opp av DNT. Men, men. Med kart, kompass og GPS var det ikke noe stort problem for oss å holde rett kurs selv om vi kom bort fra merkingen et par ganger. Rett før snøfeltet ned til Kjeragbolten møtte vi på en turist som virret rundt i tåka. Med t-skjorte og joggesko der vi hadde gore-tex, ull og fjellstøvler. Han hang seg på oss og vi fikk omsider geleidet oss alle sammen gjennom tåkehavet og fram til Kjeragbolten. Vi fikk sett selve steinen og litt antydning til stup, men ikke noe mer. Litt anspent stemning oppstod da en japansk turist henslengt, og med brødskiva i den ene hånden, skulle løpe-hoppe ut på bolten og holdt på å miste fotfestet. Det var bare så vidt han greide å gjenvinne balansen før det bar utfor med ham. Etter dette ble jeg nektet adgang ut på bolten av turfølget mitt og det var vel kanskje likegreit siden det var litt småglatt på steinene og uforutsigbare vindkast i ny og ne.

Etter Kjeragbolten og på god vei på stien mot Flørli (merket av DNT), møtte vi to ganger på villfarne turistpar som virret rundt i tåka. De virket ikke bekymret for noe annet enn at de ikke fant Kjeragbolten, selv om de absolutt ikke var utrustet for det været som etter hvert var under oppseiling. Vi hjalp dem på vei så godt vi kunne. Det blåste surt og tåka ble liggende. Derfor så vi ikke så mye av landskapet før vi kom til nedstigningen av Låtervikvatnet hvor vi fikk litt åpning i skydekket og kunne kikke bort på steile, massive fjellsider og sva – helt ulikt den ura man finner i fjellene i Jotunheimen. Vi slo leir ved sørenden av Låtervikvatnet.

Avstikker til Låtervikjuvet

I løpet av natta våknet vi av at vinden tok godt i teltet, men vi hadde vært nøye med å sette det opp riktig i forhold til vindretningen og det virket som om teltet tålte det greit, så vi sov bare videre. Ved frokosttider hadde det løyet en del og derfor spiste vi frokost i ro og mak før vi begynte å pakke sammen tingene våre. Vindretningen var fortsatt den samme som kvelden før. Mot slutten av pakkingen fikk vi plutselig noen voldsomme vindkast inn på langsiden av teltet, noe som fikk teltduken og stengene til å bøye seg urovekkende mye. Det virket nesten som om det kom noen fallvinder ned fra Kjeragområdet. Vi satte opp tempoet litt. Akkurat i det jeg hadde kommet meg ut av teltet med min sekk, inntraff det brått et så kraftig vindkast at bakenden av teltet ble røsket rett opp – teltpluggene fløy av gårde og teltet ble vridd og vrengt selv om det fortsatt var en person inni det. Etter en del kaving fikk vi tømt teltet for folk og ting, dratt ut stengene og lagt duken flatt. Da teltet og alt annet som kunne tas av vinden var pakket ned, begynte leteaksjonen etter de savnede teltpluggene. Den siste fant vi igjen 20 meter fra der teltet hadde stått. Vi konkluderte med at lettvektstelt har både fordeler og ulemper – med færre bardunfester og spinklere plugger er det nok litt mer følsomt for vind (i alle fall kastevind som ikke er retningsstabil).

Etter morgendramatikken med teltet fikk vi dagens utfordring nummer to. Elva som renner ut fra vannet på 880 moh og ned i Låtervikvatnet skulle krysses. Det viste seg at det var nok vann i den til at den måtte vades, så da var det ikke annet å gjøre enn å rulle opp stilongsen. Akkurat i det jeg tok mine første skritt ut i isvannet begynte det å regne. Timing, timing! De siste skrittene med vann til knærne var intens ising i marg og bein, men så kom den andre siden av elvebredden til unnsetning og det var bare å rulle ned igjen stilongs og goretex, få på seg tørre sokker og fjellstøvler og marsje videre. Varmen kom tilbake i kroppen og regnet ble værende. Langs vestbredden av Låtervikvatnet måtte vi et stykke opp i terrenget for å krysse en del bratte sva som utgjorde «strandlinjen». Her fant vi en bratt snøflanke der som endte rett i vannet. Den skulle vi over. Det gjaldt å være forsiktig for snøen var hard nok til at en utglidning mest sannsynlig ville ha endt ned i vannet, med begrensede muligheter for å komme opp igjen.

Den pågående vinden hjalp det iherdige regnet med å komme seg på innsiden av goretexklærne og i enden av Låtervikvatnet begynte vi å kjenne oss våte. Vi fant en diger stein som gav relativt grei ly mot været. Her spiste vi lunsj og lot oss friste til å ta en avstikker fra stien. Selv om vi ikke hadde møtt mennesker siden vi forlot Kjerag, føltes det likevel godt å gå sine egne veier en liten stund. Vi satte igjen sekkende under steinen (men gps og kamera var med) og tok oss en tur langs vestsiden av Låtervikjuvet på jakt etter glimt av Lysefjorden. Og jammen fant vi den! Langt der nede så vi den – riktignok litt diffus på grunn av regnværet, men det var definitivt Lysefjorden. Hurra! Tilbake til sekkene og inn på merket sti igjen: ferden bar videre langs Hommen og over Skansen. Etter Skansen ble det nydelige fjellvann på rekke og rad. Vi fant det ene badestedet etter det andre og ønsket oss badevær.

Sterk kuling over Kvernafjellet

Etter mange små opp og nedstigninger i kupert terreng begynte vi omsider på en litt lenger oppstigning mot Kvernafjellet. Stien gikk så nærme toppunktet at jeg fikk overtalt turfølget til å ta en liten avstikker opp til varden. Nok en gang fikk sekkene stå igjen på stien, mens vi koste oss med en morsom oppstigning i sikksakk mellom hylleformasjoner av sva. Rett oppunder toppen støtte vi på et bredt sva-belte ca to meter høyt. Her ble det et par klyvetak. Tipper at man fint kan omgå dette om man er litt mer tålmodig i veivalget, men det var ikke spesielt vanskelig å komme seg opp der vi gikk heller. På toppen av Kvernafjellet fikk vi virkelig føle vinden. Det blåste intenst med stadige innslag av vindkast som gjorde det vanskelig å holde seg på beina. Det ble litt leking med vindkreftene: supermannhopp og mosekasting - ting fløy langt, gitt. Det fine var at regnet stoppet, så vi ble blåst knusktørre innen en halvtime. Fascinerende. Skydekket hadde også lettet. Dermed kunne vi se at det var veldig fin utsikt fra Kvernafjellet: regnbue over Lysefjorden og våte sva som glitret i de solstrålene som trengte gjennom skyene. Veldig nasjonalromantisk.

Tilbake til sekkene var det bare å traske på videre over Kvernafjellets sva. Det gikk ikke så fort her oppe på grunn av vinden. Vi ble blåst ut av balanse hele tiden så det ble et litt spesielt «sjøbein»-preget ganglag. Planen om å telte ved Store Flørvatnet måtte revurderes på grunn av vinden. Det var ikke mulig å finne ly her blant blankskurte svaberg og skummende bølgetopper. Dessuten var det litt mindre koselig der enn vi hadde sett for oss på grunn av diverse tekniske inngrep i naturen (kraftutbygging). Derfor gikk vi litt lenger enn først planlagt. Vi rundet Troppekosknuten og fant oss en liten bjørketreklynge et stykke ned i dalen, ved Åkroken. Ny regnbyge satte inn, så vi rakk å få alt klissvått igjen før teltet var oppe. Men teltplassen var fin og gav ly for det som var igjen av vindkast. Med alt vått i en haug i ytterteltet var det bare hyggelig å sovne til regnets tromming på teltduken - godt sammenkrøpet i en tørr sovepose i innerteltet.

Ned til Flørli

Vi hadde lagt opp dagsetapper som var middels lange, både for å kunne stoppe og nyte naturen underveis og for å slippe å stresse med å rekke ulike tidsfrister. Siden vi gikk litt lenger enn planlagt dagen før, var det dermed duket for en lang og lat søndagsmorgen i teltet med kaffe, kakao og et slag kortspill. Fergen vi skulle ta videre fra Flørli gikk nemlig ikke før 15.45. Jeg skremte opp et rådyr. Det klarnet opp og blåste varmt. Alt av klær og turutstyr ble hengt ut i bjørketrærne, så da hadde vi tørre ting innen vi var avreiseklare. Deilig. Det ble også tid til tannpuss og ansiktsvask i en pen kulp i Flørliåa.

Vi kom nå ned til vegetasjonen. Først myrer, lyng og furutrær, deretter tett løvskogsterreng. På Flørlistølen var det tydeligvis folk – døra stod åpen og vi hørte oppvasklyder fra de åpne vinduene. Vi var ikke helt klar for å møte folk enda, så vi snek oss videre før noen oppdaget oss. Det gikk bratt ned til Flørli. DNT-hytta med samme navn, Flørli Turiststasjon, (ca 50 moh) lå nydelig til et stykke overfor kaia. Her kunne jeg godt tenke meg å overnatte en gang. Vi kom ned til Flørli og Lysefjorden i god tid før båten gikk videre til Bratteli. Og gleden var stor da vi oppdaget at det var åpen cafe i den gamle kraftstasjonen. Svele med blåbærsyltetøy og brus, hurra! Fin avslutning på første etappe av Lysefjorden-turen vår....nå ventet nye eventyr på andre siden av fjorden! (Lysefjorden - del II).