Raundalsryggen på min måte (19.04.2015)  

Jeg husker ikke hvor lenge jeg hadde drømt om denne turen, men at den var en minst 10 år gammel drøm er iallfall sikkert. I fjellsammenheng er det sånn at konkrete og desperate drømmer kommer og går, men de blusser alltid opp igjen før eller seinere. Og siden eksospotta gikk til et sted som er faen så hett forrige uke så var bilen uaktuell mot helga, og buss er jeg lei av (dette skulle jeg bittert måtte bite i meg på slutten av denne turen), så da ble det plutselig høyaktuelt å ta Bergensbanen til Voss og i praksis børste støvet av drømmen om Raundalsryggen.

Fra Voss tok jeg dyr drosje til Skiple i Raundalen og la meg til i kanten av skiløypa uten å slå opp noe telt. Ville bare komme fortest mulig i gang dagen etter.

Det var skuffende å våkne og konstatere at den perfekte stjernehimmelen hadde gått over til gråværshimmel i løpet av natta. Motivasjonen får seg alltid en solid knekk da, men det var jo meldt bra, så jeg måtte gi det en sjanse. Gikk rolig oppover løypa som i bunn og grunn er en skogsbilvei som går i slyng oppover lia en stund før den dreier østover og innover dalen. Det var masse skispor oppover mot tregrensa, så veien sa seg sjøl.

Og for et slit! Nok en gang på slitetur, det er jo så oppbrukt når det gjelder meg. Instinktivt er jeg tydeligvis livredd for både å sulte og fryse i hjel, så jeg har med altfor mye mat og klær. Pluss tungt utstyr. I ettertid ser jeg at for eksempel snøspaden var unødvendig på denne turen. Tipper sekken var betydelig nærmere 30 enn 20 kilo tung. «Herregud du er faen ikke klok Øyvind!» tenkte jeg flere ganger oppover skråninga. Dette måtte vært en perfekt avstraffelsesmetode i militæret: «Istedenfor kakebua beordres du herved til å bestige disse toppene med tung oppakning!!» Hvem faen er det egentlig som gidder sånn tortur som dette??? Men det er jo bare så ubeskrivelig vidunderlig å overnatte på topper, og som regel har jeg ingen å fordele sekkevekta med…

Horndalsnuten nærmet seg omsider, og den er kanskje kremtopp nummer én på denne ryggen. Ikke helt ulik Store Rauddalstinden i Jotunheimen heller. På toppen var jeg fornøyd med meg sjøl, oppdraget med å frakte alt utstyret drøyt 1000 meter til værs var fullført, og knallværet hadde heldigvis meldt sin ankomst! Herlig utsikt over Hordalands fjellverden med den grønne naturen rundt Voss og Vangsvatnet som plomma i egget. Men for noen verkeskuldre altså! Og det så ut til å bli en del nedover og opp igjen mot Skipadalsnuten…

‹

›

Ingen vits i å fortelle om nedoverlidelser på fjellski, jeg blir jo drastisk dårligere med tung sekk. Befant meg etter hvert på turens mest alpine oppstigning, Skipadalsnuten fra vest er Raundalsryggens minst skivennlige terreng. Det var iallfall befriende å komme opp på ryggens lengste topp, fra høyeste punktet ventet en lang parademarsj østover som minnet meg en del om å være på tur i Sogndalsfjella. I det hele tatt har Voss kommune mye til felles med Sogn!

Jeg tenkte fram og tilbake på den berømte og beryktede (?) Mindebakken. Den kan jo være potensielt rasutsatt og innebærer uansett enormt tap av høyde på veien videre mot Seldalsnuten. Jeg kikka litt utpå kanten, men feiget ut og rusla over nordøstryggen istedenfor. Et lykkelig valg!

Snart var jeg i gang med siste stigninga mot Seldalsnuten. Ryggens nest høyeste topp hadde jeg sett meg ut som turens teltplass. Og stadig var det like før jeg ble sprø av den tunge sekken, så jeg telte til 100 flere ganger og håpet den smertefulle endeløsheten snart skulle ta slutt. Ved toppvarden var det bare å rive av seg sekken i ren desperasjon! Og så kom selvsagt godfølelsen sigende. Turens viktigste delmål nådd, Øyvindvær over hele fjøla og bare kosejobb med å sette opp teltet i så å si vindstille. Denne følelsen får man kun om man er sær nok! Jeg blir vill av glede og må få utløp ved hjelp av hermehumoren min.

‹

›

Slappet litt av i teltet, smeltet vann på primus så jeg fikk mer drikkevann og real, og så var det endelig klart for dagens kosetur nedover mot Rastaklov og opp til topps på Olsskavlen. Turens høyeste topp er på ingen måte ryggens flotteste, men den har sin runde snøsjarme, og ved å komme seg litt ut på kantene blir utsikten bedre. Det råeste var utsikten mot Seldalsnuten og følelsen av å være høyt over Raundalen. Seldalsnuten fra denne vinkelen er faktisk ikke helt ulik selveste Jiehkkevarri. Dimensjonene er selvsagt ikke i nærheten, og noe jøkelfjell er den slettes ikke, men all snøen, skavlene og stupene i skjønn forening gjør sitt til at sammenligninga er på sin plass.

Jeg kom meg raskt tilbake til Seldalsnuten og koste meg med solnedgangen. Innimellom hørtes togtuting fra Raundalen, men det var bare artig det. Ellers var det total stillhet, bare minimalt med vind. Jeg la meg til i posen og tok kvelden med en god følelse.

‹

›

Våkna tidlig med støl og verkende kropp. Jeg er ingen ungdom lenger, men prøver å leve som om jeg var det, og sånt straffer seg. Nesten så jeg ble redd av utmattelsen. Soloppgangen gikk jeg glatt glipp av siden den kom altfor tidlig. Hadde ikke ork til å stå opp på grunn av den, og jeg har jo sett haugevis av spektakulære soloppganger, så litt råflott på det kunne jeg tillate meg å være. Livet i teltleiren utover morran var uansett en fryd. Med sånn utsikt i ensom majestet føler man seg som eier av hele verden!

Så var det bare å komme seg tilbake over ryggen i motsatt retning da. Sekken var lettere, men føltes ikke sånn. Uansett var jeg fornøyd med livet og koste meg med mine nye og etter hvert velkjente synsinntrykk. Raundalsryggen skuffet ikke, den imponerte mer enn jeg kunne forestille meg på forhånd! Helt utrolig at nesten bare vossinger kjenner den. Hvor mange østlendinger har vært her mon tro? Å bestige Olsskavlen som ledd i kommunetoppsamling teller ikke altså…

Knallværet gjorde sitt til at trivselen var på topp, og ville jeg kose meg var det bare å ta av sekken, legge meg over den og sole meg. Det fristet lite å forlate Skipadalsnutens store flater på en dag som denne, men jeg hadde en drosje fra Skiple og tog fra Voss (trudde jeg) å rekke. Så etter hvert ble resten av turen en transportetappe ispedd små pauser for å få med seg idyllen.

Jeg klarte nesten ikke la være å stirre på Horndalsnuten på veien ned, så det gikk ut over skiferdighetene mine, og de er jo ikke all verden fra før heller. Med sekk og laber styresnø blir det bare enda verre, for på Vennisfjell 5 uker tidligere hang jeg jo brukbart med Morten og gjengen, så jeg er egentlig ikke fullt så hjelpeløs...

Kom meg til slutt ned og skled tilbake til første liggeplassen og sola meg nesten en times tid. Gikk så i sakte film til Skiple stasjon og ble henta av drosje.

Turens desiderte nedtur kom i det jeg gikk på toget på Voss stasjon! Det kjørte jo ikke avgårde! Hva f…? «Et tog har kjørt inn i et ras på Upsete. Vi avventer nærmere beskjed!» kom det fra høyttaleren. «I svarteste heiteste f…!» tenkte jeg. Prøvde å tru på julenissen noen minutter før den uunngåelige beskjeden kom, toget på Upsete hadde sporet av og det ble buss til Osloområdet. Akkurat hva jeg trengte! «Nei» på engelsk! Jeg hadde sett fram til glissen togkupe, kaffe og pølse i spisevogna og stort sett å få være i fred med egen stortursvettelukt. Nå ble det sild i tønne på buss som uansett ikke er i nærheten av å være like komfortabelt. Æsj med ettertrykk! Det kunne vært verre, jeg kunne sitti fast på Upsete, og «i morra er alt glemt», men akkurat her og nå raste verden litt sammen for meg, for jeg hadde gledet meg til avslapping på toget. En sliten kropp har ikke godt av bussreise. Men så kom jeg i prat med ei hyggelig fjelldame som brydde seg fint lite om svettelukta mi, og dermed gikk turen hjemover mye raskere enn forventet til tross for at det ble langt over midnatt før jeg var i Drammen igjen. Det skal tydeligvis koste å oppleve kremturer som Raundalsryggen!